Trackmania 2: Canyon

Trackmania-serien har alltid basert seg på tre elementer. Lynrask racing, sinnssyke stunts og brukerskapte baner. Det startet i det små med originalspillet fra 2003, men opp gjennom årene har serien sikret seg en trofast fanskare. Grunnen er enkel. Trackmania var spillet alle bilentusiaster hadde drømt om helt siden de satt på gutterommet og bygde ambisiøse bilbaner. Spillet fanget den barnlige følelsen av lek og moro på en måte jeg sjelden har sett maken til, og utvikler Nadeo toppet det hele med stramme kjørekontroller og en gjennomført banebygger. Trackmania 2: Canyon følger opp denne tradisjonen på en utmerket måte.

Spillet har bevart alle kjennetegnene fansen har elsket opp gjennom årene, og er utvilsomt det beste i serien så langt. Visuelt har det fått en solid overhaling, og det er nå på høyde med hva man kan forvente fra et moderne PC-spill. Det er på ingen måte det vakreste bilspillet som finnes, men innenfor de rimeligere, nedlastbare spillene kommer det trolig ut i toppsjiktet. Det er likevel litt skuffende at Nadeo kun har lagt til ett miljø i spillet, særlig med tanke på at forgjengerne Trackmania, og Trackmania: Sunrise begge hadde tre miljøer hver. I Trackmania: United var dette snevret inn til ett område, men siden dette primært var et gratisspill er det lettere å tilgi mangelen på der. At man begrenses til dette ene miljøet er ikke et kjempeproblem for Trackmania 2: Canyon, men samtidig ville mer variasjon trolig økt spillets holdbarhet.

Til gjengjeld er dette ene miljøet både forseggjort og spennende. Man befinner seg i et ugjestfritt ørkenområde som åpenbart er inspirert av landskapet rundt Grand Canyon i USA. De stupbratte dalsidene preges av sterke oransje farger, mens slettene er dekket av kaktuser og tørre ørkenplanter. Ved siden av landeveien som strekker seg gjennom trange tunneler og dype daler har Nadeo lagt til brede racingtraséer og enorme betongkonstruksjoner som er tydelig inspirert av Hoover Dam. Variasjonen innad i miljøet er god, selv om man sjelden har tid til virkelig å nyte omgivelsene man raser igjennom. Teknisk sett flyter spillet godt og har en bunnsolid bildeoppdatering, selv med alt av Anti-Aliasing og effekter på maksimum. Jeg opplevde imidlertid noe screentearing på introsekvensene, og popups blant vegetasjonen i den fjerne enden av synsfeltet.

Dette legger du imidlertid sjelden merke til når du først har begynt å kjøre. Spillet er nemlig like nådeløst i kravet om presisjon som tidligere. Konseptet er fremdeles å komme seg fra punkt A til punkt B så fort som mulig, mens man kjemper om enten bronse-, sølv- eller gullmedalje. Skal du nå til topps gjelder det å holde tungen rett i munnen, og selv om gullbilen ikke er helt feilfri er det lite rom for feilskjær i gjennomspillingen. De datastyrte rekordbilene blir imidlertid bare for barnemat å regne straks du velger å gå online i Trackmania 2: Canyon.

Både internasjonale og nasjonale rekorder samles inn fortløpende for alle banene i spillet, og fører til en endeløs kamp om sekundene blant de mest ihuga Trackmania-entusiastene.
Det er nemlig spillerne selv som skaper Trackmania. Ved siden av selve kjøringen er naturligvis den omfattende banebyggeren tilbake, og denne er bedre enn noensinne. I funksjonalitet fungerer brettbyggeren nærmest identisk med de tidligere utgavene. Det tar litt tid å gjøre seg kjent med den, men når du først er blitt komfortabel oppsettet er det nær sagt bare din egen fantasi som setter begrensninger. Antall byggeklosser er høyere enn noen gang, og alt du ser på de offisielle brettene kan du gjenskape selv. Eller forbedre. Banebyggeren har alltid vært kronen på verket for Trackmania, og det skal bli spennende å se hvilke kreasjoner som dukker opp nå som en ny utgavet av spillet omsider har blitt lansert.

Selv om Trackmania 2: Canyon byr på herlig og avhengighetsskapende racingaction føles det samtidig veldig kjent. Kanskje for kjent til tider. Trackmania 2: Canyon er det første spillet i serien der et 2-tall har senket seg inn tittelen, og jeg tok meg selv i å reagere på dette. Overgangen fra Trackmania til Trackmania: Sunrise var minst like stor, om ikke større, enn overgangen videre til Trackmania 2: Canyon. Konseptet er identisk til det vi har sett tidligere, raffinert og finpusset, men likevel essensielt det samme. Det er ingen banebrytende nye funksjoner eller gameplayelementer å spore, og attpåtil har Nadeo fjernet spillmoduser som "Puzzle" og "Plattform", som bød på gode avbrekk fra den intense kappkjøringen i forgjengerne. Jeg kan skjønne at Nadeo ønsker å bygge videre på Trackmania: United, og fri til det stadig voksende flerspillermiljøet, men samtidig ser jeg ingen grunn til at alle modusene ikke kunne ha levd side om side. En og annen nyvinning eller en ny modus kunne også ha hevet opplevelsen for returnerende spillere.

Det kjente preget finner vi også igjen i menysystemet, lyddesignet og banebyggeren. Menyoppsettet er kliss likt det vi har sett før. Det får jobben gjort, men ikke noe mer enn det. Banebyggeren har nøyaktig samme layout som tidligere, og de aspektene ved byggingen som var problematiske før, er like problematiske nå. Mest fremtredene er problemer med å tolke hvilke byggeklosser som faktisk passer sammen, hvordan man bygger tunneler i undergrunnsmodusen, samt hvordan man skal kontrollere kameraet på best mulig måte. Dette er ikke nok til at man forkaster banebyggeren og alle dens muligheter, men du må regne med å rote litt i starten før du virkelig kan la kreativiteten din slippe løs.

Jeg hadde håpet Trackmania 2: Canyon ville innført en ny og bedre måte å finne og dele brukerskapte baner på. Det er dessverre ikke tilfellet, og man er fremdeles begrenset til å lete gjennom serverne for å finne skjulte brukerskapte skatter. Man kan finne topplister og liknende gjennom eksterne nettsider, men likevel savner jeg muligheten til virkelig å kunne utforske det brukerskapte innholdet innad i selve spillet. Her har Nadeo mye å lære av spill som Little Big Planet, der deling og søking er sømløst integrert i menysystemet.

Konklusjon:
Som ordtaket sier skal man ikke reparere noe som ikke er ødelagt, og med Trackmania 2: Canyon har Nadeo fulgt sin egen velsmakende oppskrift til punkt og prikke. Det har resultert i et helsprøtt racingspill som er forbedret på nærmest alle punkter. Spillet byr på for lite nytt til å være den fullkomne oppfølger, men likevel står det uten sidestykke på racingarenaen. Hvis du likte de forrige spillene i serien, eller er det minste interessert i ville bilstunts trenger du ikke lete noe annet sted, Trackmania er spillet for deg.

Trackmania 2: Canyon er tilgjengelig eksklusivt på PC og kan lastes ned via spillets offisielle nettsider. Prisen ligger på ca. 150 kr.