Trackmania United Forever

Alle spillentusiaster opplever av og til at de får en oppvåkning i form av en nærmest religiøs spillopplevelse. Jeg var helt fersk til Trackmania; hadde faktisk såvidt hørt om spillet. Nå har jeg kjørt, hoppet og kræsjet bil i godt over en uke, og jeg elsker det! Jeg begynner sakte men sikkert å innse at jeg kanskje har vært litt for hard mot racingspill tidligere. Jeg er nemlig ikke så veldig begeistret for spill som handler om kjøring. Nå svelger jeg ordene mine, for Trackmania er ufattelig gøy!

Utvikleren Nadeo traff blink da de ga ut det første Trackmania. Rundt spillserien har det bygget seg opp et stort antall tilhengere og den er blitt kjempepopulær. En viktig årsak til dette kan være at ulikt andre bilspill kan de som sitter med styringen enkelt starte om igjen med et tastetrykk hvis de gjør noe idiotisk og ødelegger rundetiden sin. En annen grunn til populariteten er at spillet er så forfriskende enkelt og lett å spille. Trackmania er et arkadeinspirert bilspill hvor spilleren kan kjøre vanlige løp gjennom kreative baner, utføre usannsynlige stunt på enda mer kreative baner eller rett og slett bygge baner selv. Tenk på det som en blandig mellom Micro Machines og TIM (The Incredible Machine). Det morsomme med Trackmania er at bare fantasien setter grenser, noe som platform-delen av spillet viser veldig tydelig. Her er det meningen å komme seg fra startstreken til mål gjennom en ufattelig komplisert og urealistisk bane. Det er vanskelig men kjempegøy.

Trackmania United Forever er mildt sagt engasjerende. Det er ikke ofte jeg opplever at jeg frivillig omstarter en bane femti ganger for å klare ti poeng ekstra slik at jeg kan få gullmedalje. Men konseptet er et toegget sverd. Det som gjør det hele så gøy er også det som trekker mest ned. Ja, du kan bli så poenghore at du spiller opp igjen samme bane en mengde ganger for å øke poengsummen din, men det er en grunn til at du gjør det også; Trackmania kan nemlig være irriterende vanskelig. Lett nok til å begynne med, men så blir det verre. På noen av de vanskeligste og mest kompliserte banene kan løsningen virke så umulig at man rett og slett vil legge seg ned å grine. Likevel prøver man igjen, og igjen, og igjen, og igjen. For å gjøre det enda verre så sammenligner spillet automatisk poengsummen til spilleren med andres sum og forteller han enkelt og greit hvordan han ligger ann på verdens- og regionsbasis. Når du ser på skjermen at du er gått fra å være nummer 10 218 i verden til å være på plass nummer 9 511 av de som spiller akkurat nå, så får du plutselig en ustanselig trang til å ta flere gullmedaljer. Trackmania har også en god nettbasert flerspillerdel, og denne er blitt gjort en del med i Forever. Jeg holdt meg likevel mest til enspillerdelen ettersom jeg følte at de andre bilistene stirret på meg hver gang jeg kræsjet inn i veggen.

Grafikken har blitt forbedret mye fra Trackmania United men jeg er ikke helt fornøyd, til tross for at både bilene og fartseffektene ser helt utrolig flotte ut; dette er mest fordi jeg synes omgivelsene er lite gjennomført. Smånyheter som muligheten til å bruke 3D briller trekker likevel veldig opp. Lyden synes jeg også det kunne vært gjort mye mer med. Spiller du samme bane over lengre tid er den repeterende sangen i bakgrunnen til å bli gal av. Det skal mer enn motordur og standarisert bakgrunnsmusikk til for å underholde meg. For det meste skrudde jeg av lyden og hørte på min egen musikksamling mens jeg kjørte.

Trackmania United Forever ble lansert som en oppdatering på originalen og har veldig lite nytt å by på. Det er det gamle Trackmania United som er blitt litt pusset på i kantene. Heldigvis er jeg blitt så forelsket at jeg ikke klarer å la slike ting trekke ned. Jeg elsker Trackmania, og jeg vil anbefale alle, inkluderte bilspillskeptikere som meg, å prøve det!