Transformers: Dark of the Moon

Fjorårssuksessen Transformers: War For Cybertron var en overraskelse. Ingen av oss trodde at det skulle bli halvparten så bra som det faktisk ble, og High Moon Studios beviste at det er mulig å lage gode lisensspill. Med en ny Transformersfilm på trappene, har selvfølgelig Activision beordret det samme studioet til å røre sammen et nytt Transformersspill. Problemet er bare at denne gangen har de neppe fått nok tid på seg. Dark of the Moon føles slurvete, halvferdig, og i likhet med de aller fleste filmlisensspill, uten brodd.

Transformers: Dark of the Moon skal fungere som en forløper til den kommende storfilmen med samme navn. Historien tar for seg dagene som leder opp til krigen som bryter løs i Michael Bays svindyre treer. Dette er ingen dum idé. Spesielt siden det finnes mange hull å fylle i historien mellom Transformersfilm nummer 2 og 3. Dessverre lykkes ikke Transformers: Dark of the Moon med å formidle noen vettug handling, da mellomsekvensene for det meste er en grøtete suppe av dårlig fortelleregenskaper, ingen form for logikk og slapp grafikk.

Transformers: War For Cybertron var et bra spill. Dark of the Moon er et dårlig spill.
Kampanjen er fordelt på syv kapitler, og i hvert av disse tar man kontroll over en ny Transformers-robot. I Dark of the Moon spiller man både som Autobot og Decepticon, noe som gjør det vanskelig å skrape sammen noe som helst sympati overfor de godhjertede robotene som er fast bestemt på å redde menneskeheten. Byttene av hovekarakter spiller forsåvidt ingen rolle, for nivådesignet og fiendeplasseringen tvinger spilleren til å angripe hver eneste fiendegruppe på samme måte hver eneste gang.

Man kan selvfølgelig forvandle seg til de kjøretøy som den respektive Transformer representerer, noe som hjelper en anelse mot den ellers fraværende variasjonen. Forvandlet til en lastebil, sportsbil eller panservogn kan man, med ett enkelt trykk på skulderknappene, aktivere en turbo-boost som resulterer i at du smeller angripende fiender til himmels. En ganske fiffig detalj som kunne blitt utviklet til noe riktig bra hvis bare High Moon Studios hadde hatt tid til å finpusse spillmekanikken.

Under eventyrets gang får man spille både som Autobots og Decepticons.
Å spille Dark of the Moon i skikkelsen av et kjøretøy, er alt i alt mer underholdende enn spille som en tobent robot med verdens tregeste ganglag. Med funksjonen Stealt Force aktivert, har man uendelige mengder ammunisjon tilgjengelig, og man kan holde avtrekkeren inne hele tiden mens man kjører frem og tilbake gjennom nivået. At dette skaper en merkelig dynamikk, ødelegger spillets tempo, og bidrar til en håpløs ubalanse trenger vi ikke ikke å poengtere ytterligere i denne beskrivelsen av spillets slurvete sluttprodukt.

Det verste i spillet er brettdesignet, og det føles på ingen måte som om det er utviklet av den samme begavede gjengen som ga oss actionoverraskelsen War For Cybertron. Miljøene er mindre, og alle skytekampene føles som om de er snøret sammen og begrenset slik stressede lisensproduksjoner ofte sliter med. Hvis man i tillegg tar med at de har utelatt samarbeidmomentet fra War For Cybertron, blir det til slutt ganske enkelt å underkjenne dette spillet.

Grafikken består av detaljfattige modeller, utydelige teksturer og platt lyssetting...
Det er inkludert en flerspillerdel, men nivådesignet og de generiske modusene man kan spille blir fort kjedelig. Hvis man til slutt legger til en grøtete, blek og detaljfattig grafikk sammen med lange lastetider, sitter man igjen med noe riktig sørgelig som umiddelbart forvises til lisenskirkegården sammen med fiaskoproduksjoner som Captain America, Terminator: Salvation, Iron Man 2 og Thor: God of Thunder.