Universe at War: Earth Assault

Jeg har alltid vært skeptisk til strategispill på konsoll. Det er en av de sjangrene som krever noen parametre å stille på for at ytelsen blir optimal, slik at kan du spille dem på de fleste PC-er, om enn uten den beste grafikken. Det er heller ikke alltid det viktigste. Mye viktigere er det å kunne ta taktiske avgjørelser på stående fot, og se effekten av dem med en plettfri framerate. De færreste konsollspill har imidlertid noen slike muligheter, så hvis test-teamet til utvikleren avgjør at spillet er klart til utgivelse må man bare ta det for god fisk. Testerne til Petroglyph må derfor være både døve og blinde, for når jeg spiller gjennom første del av enspillerdelen i en hastighet på 10-15 FPS blir lysten til å spille videre fryktelig nedkjørt. Det er rett og slett veldig sørgelig, for spillet har virkelig potensiale.

Universe At War er satt til nær fremtid, og sirkler rundt jordens skjebne etter at det intergalaktiske imperiet Hierarchy invaderte planeten på jakt etter ressurser. Menneskeheten lider tap i 90%-klassen allerede de første døgnene, og alt virker tapt. I kamp med Hierarchy finner vi spillets andre klasse, geriljarobotene Novus, og sammen med de få gjenlevende menneskene kjemper de en innbitt kamp om planetens skjebne. Den tredje og kuleste fraksjonen blir ikke introdusert før et stykke ut i handlingen, de gudelignende Masari som har holdt øye med menneskeheten fra sin by under havet.

Aldri før har jeg sett en så stor variasjon mellom klassene som her. De tre romvesenslagene er veldig forskjellige både i utseende og spillbarhet, og hver rase har sin egen veldig distinkte taktikk. Novus bruker et nettverk av strømledninger for å flytte seg kjapt rundt på slagmarken og slik slå til kjapt mot de andre, tregere fraksjonene, Hierarchy bruker de superkraftige enhetene sine til å knuse fienden og Masari bygger store baser med kraftige enheter og går rett til fiendens hovedkvarter. Stjernene i showet er og blir de enorme mobile basene til Hierarchy, der de tramper opp bratte bakker og på stakkars menneskeskapte bygninger langt der nede. Walkers, som de heter, har muligheten til å spawne nye enheter og forske frem nye evner samtidig som den knuser alt den kommer over. Denne vrien er veldig stilig og er forfriskende nyheter siden du ikke må bygge en konvensjonell base men kan be basen gå hvor du vil og være med i kampen selv.

En annen interessant ting er at menneskene ikke er en spillbar fraksjon, unntatt i de første to oppdragene. De er der bare for å bli slaktet, og det er akkurat det man vil i stedet for å måtte redde verden med en machosersjant og den harry spec-ops-gjengen hans. Han er riktignok med denne gangen også, men ikke i noen veldig sentral rolle.

Universe At War ser ganske bra ut. Ikke noe veldig spesielt, men slagmarkene har rike teksturer og ser overbevisende ut. Verre er det at leveldesignerne synes de mest spennende stedene på jorda å gjengi er slitne industriområder og åpne, folketomme enger. Men også disse ser bra ut, og du får nesten følelsen av å spille på et forbedret Google Earth. Når aliens begynner å befolke skjermen derimot, faller begeistringen i takt med skjermoppdateringen. Novus-kampanjen er nesten ikke spillbar, og det er skikkelig rart at den delen av spillet passerte kvalitetssjekken. Lyden er et merkelig tema i Universe at War, for noen av lydeffektene er veldig godt spilt inn mens andre er helt utrolig billige. Musikken er helt fryktelig, jeg klarte hvertfall ikke å høre på Tekken-ish synthgitarer mens jeg dirigerte hæren min. Videre er deler av voice-actingen kjempeprestasjoner mens andre skriker B-film. Det kan nesten virke som at lydteamet gikk tom for penger midtveis, for mer schizofren lyddesign skal du lete lenge etter.

Litt lenger ut i spillet slutter det plutselig å lagge, men da melder det seg et nytt problem: Bugs. Alvorlige bugs. Bugs som er så store og tydelige at man rett og slett ikke kan overse dem, og noen av dem gjør at du ikke kommer deg videre i spillet. Her om dagen ble for eksempel fiendens Walker usårlig midtveis i oppdraget, og jeg måtte hoppe til en tidligere save. En annen gang låste HUDen seg slik at jeg ikke fikk aktivert abilities, og det er kjipt når oppdraget krever at du aktiverer stealth for å plassere plasmabomber i fiendens leir.

De som bare er vant til lettvektere i sjangeren på konsoll, f. eks Battle for Middle-Earth, vil reagere på den bratte læringskurven. Spillet lokker i hovedsak til seg hardcore skrivebordsgeneraler som digger Command & Conquer, som spillet ligner til forveksling på gameplaymessig. Ikke så merkelig med tanke på at Petroglyph bl.a består av folkene bak C&C-serien. Har du spilt Empire at War spillene vil du også kjenne igjen en rekke elementer her.

Onlinedelen er et overraskende oppsving. Den fungerer faktisk veldig bra, med lite framedrops og effektiv matchmaking. Her får du også i mye større grad utforsket taktikken til de tre rasene, ettersom enspillerkampanjen for det meste er veldig lineær. Online spiller man med et svært world-map, og det er om å gjøre å dominere mest mulig av det. Funker veldig greit, og trekker spillbarheten mye lenger.

Det er synd å måtte gi spillet en middelmådig karakter når det har så mange kvaliteter, men det er begrenset hvor mye framedrops man tåler før spillet havner på hylla og aldri tas ned igjen. Jeg tipper at PC-versjonen er en helt annen historie, men det er ingen unnskyldning når de med vitende og vilje lanserer det på konsoll til fullpris. Jeg kan dessverre ikke anbefale Universe at War, med mindre du har tidenes tålmodighet, bare spiller online eller synes stabil FPS er kjedelig.