Unreal Championship 2: The Liandri Conflict

Av og til blir det feil, en glipp skjer så lett. Bare man innrømmer sin feil og synder, og lover forbedringer, kan nesten alt tilgis. So here I go: Den mest forvridde feilinformerte anmeldelse som vi noensinne har publisert i Gamereactors historie er av Unreal Championship desember 2002. Versjonen vi testet hakket og Live-delen var seig og virkelig middelmådig. Vi ble lovet at dette var lett fikselige små feil som skulle bli fjernet før den internasjonale releasen av spillet, og framfor alt det faktum at skjermoppdateringen sank som en stein og av og til minnet det rett og slett om en rekke fargeskjønne stillbilder.

Noen løy for oss, og uvitende om dette ble teksten trykket som den var. Like selvsagt som det er innlysende; gå alltid ut fra din egen ekspertise som anmelder, men det er kanskje uansett best å innrømme sine feil og brister. Vi hadde feil, vi hadde det for travelt og Unreal Championship som ble belønnet med karakteren 8/10 for sitt tempo, kontroll og fantastiske teknikk var egentlig verdt 5/10.

To år og seks måneder senere er altså Epic tilbake med oppfølgeren og mange av problemene i det forrige spillet har selvsagt blitt fjernet. Unreal Championship 2: The Liandri Conflict er et arena-spill der det hovedsaklig dreier seg om en rekke dødsmatcher og der spillets eneste tilnærming til en enspillerkampanje består av utfordringer i form av bot-matcher stablet oppå hverandre.

Den største nyheten i The Liandri Conflict, og det som skiller spillet fra ganske nøyaktig alt annet i genren, er muligheten til å bruke nærkampsvåpen. Når som helst i løpet av kampen kan man gjennom et enkelt trykk på Y-knappen bytte ut det tradisjonelle førstepersons-perspektivet mot et tredjepersons-perspektiv, legge vekk rakettkasteren og dra frem et spyd, eller hvorfor ikke to sylskarpe sverd. Dette systemet fungerer overhode ikke så bra som forventet siden kameraet i tredjeperson ofte havner for høyt over spilleren og iblant mister man helt fokus når man kommer virkelig nærme en motspiller. Nærkampangrepene skiller seg fra figur til figur og med 32 ulike karakterer å velge mellom er selvsagt variasjonen enorm - men til tross for ett stort valg av ulike våpen og angrep er det tilnærmet umulig å komme inn på en viltskytende fiende med sverd.

Mye av presisjonen og taktikken med spill av denne typen forsvinner med muligheten til å sloss. Når man bytter perspektiv og hamrer på A-knappen for å vifte med det lange laserspydet forvandles kampene ofte fra hardhudede skytefester til ukontrollert knappemosing.

Det som derimot fungerer fantastisk bra er spillets oppgraderingssystem og tekniske spekter. I løpet av kampen samler man adrenalin som fylles opp i en blå måler. Etter det kan man når som helst velge å aktivere adrenalinet i en av seks oppgradbare områder som er spesielle på hver sine måter - akkurat som hver karakter. Det kan handle om alt fra muligheten til å få seg selv til å løpe dobbelt så fort, få røntgensyn eller et bedre skjold. Denne delen av The Liandri Conflict er både original, bra utført og tilfører massevis av taktisk variasjon til selve skytingen.

Angående det visuelle er Unreal Championship 2: The Liandri Conflict et av de absolutt peneste spillene til Xbox, både teknisk og rent estetisk. Banene er mange, varierte både i arkitektur og i grafiske manerer. Miljøene er fantastisk fine og stappfulle av stilige effekter og lekre detaljer. I tillegg gjør ekstremt velgjorte karakterer, partikkeleffekter i hopetall, masse uhyre korte og effektive lastetider samt en gladd skjermoppdatering som aldri noensinne hakker eller mister fart. Kort og godt: der det forrige spillet misslyktes briljerer The Liandri Conflict med teknikk som er verdt å dø for.

Jeg har spilt cirka 250 kamper i Unreal Championship 2 og samtidig som jeg hele tiden imponeres av spillets briljante teknikk, overdrevede farger og herlige snerten estetikk, mener jeg at systemet for nærkamper forstyrrer mer en hva det tilfører, og tempoet er en smule for høyt - og flere av de tyngre våpnene som Rocket Launcher, Rip Jack og Flack Cannon mangler presisjon og fremstår som en slurvete jobb. Selv om Unreal-spillene har gjort seg kjent for sitt ekstremt høye tempo hadde The Liandri Conflict bare måtte jekkes litt ned i hastighet for å få frem en bedre presisjon.

Som Live-spill er dette et morsomt alternativ til genrens mer seriøse og tempomessige sparsomme giganter som Halo 2, Rainbow Six 3 og Ghost Recon 2. Savnet av en ordentlig enspillerkampanje, det snevre nærspillsystemet og det overdrevne tempoet gjør dog at Unreal Championship 2 ikke når like høyt som jeg hadde håpet på.