Nevilleoffensiven. Det er navnet på det store angrepet på vestfronten våren 1917 der nærmere 200 000 mann falt på bare noen dager. Jeg er på plass ved Chemin des Dames den 16. april når den franske hæren - klare for å bryte gjennom de tyske forsvarsstillingene - innleder sin offensiv. Den er dømt til å mislykkes. Jeg ser mine venner rives i stykker av kuleregnet fra maskingeværstillingene. Artilleriet dundrer i bakken rundt oss, jorden skjelver og hvert steg vi tar gjennom gjørma kommer til å bli det siste for noen. Det er et håpløst slag i en håpløs krig.
Det er bemerkelsesverdig at Ubisoft Montpellier har valgt å skildre Første verdenskrig, for det er en vanskelig krig å lage et spill av. Delvis fordi den i stor grad ekskluderer USA (hvilket gjør at spillet risikerer å selge dårligere på det amerikanske markedet), og delvis fordi skyttergravkrig fort kan bli litt lite variert. Dessuten har vi ikke en tydelig fiende som eksempelvis Hitler og hans tredje rike å ta ut frustrasjonen på. Det er uansett verdt å applaudere at utvikleren likevel velger å sette spilleren i denne perioden, og det uten å la oss få et gevær i hendene.
Jeg løsner aldri et skudd i Valiant Hearts: The Great War. Jeg retter aldri en geværmunning mot noens hode, trykker aldri på avtrekkeren - ikke en eneste gang gjennom spillets syv timer. De gangene jeg får mulighet til å ødelegge noe rundt meg, så er det med hjelp av en stridsvogn eller artilleri, men jeg havner aldri i en situasjon hvor jeg står ansikt til ansikt med fienden. I stedet er det noe så passivt som gåteløsing som utgjør spillets kjerne.
Med det sagt er døden i aller høyeste grad til stede. Den puster meg i nakken, og den kryper inn under huden min. Den er med meg i skyttergravene, i tunnelene og i de istykkerbombede byene. Uansett hvor i spillet vi befinner oss ser vi hele tiden konsekvensene av krig, enten i form av døde kropper, sykebiler som kjører frem og tilbake til fronten, køer med sultne soldater eller aviser som forteller om krigens forløp. Ettersom spillet bytter mellom ulike karakterer får vi også en imponerende oversikt av over hvordan det så ut under krigen.
Valiant Hearts: The Great War tar for seg fire skjebner (fem hvis vi regner med hunden Walt). Vi har tyskeren Karl som lever med sin kone og deres sønn i Frankrike, men som blir kalt hjem ved krigens utbrudd. Vi har også Emile, Karls svigerfar, som blir innkalt til å kjempe for det franske forsvaret. Kort tid etter møter Emile på Freddie, en amerikaner med en personlig vendetta mot en tysk general, og de to blir fort venner. Til slutt har vi Ana. Hun er en sykepleier fra Belgia som bor i Paris, men ved krigens start trosser hun sin fars advarsler for å hjelpe de skadde ved fronten, nærmere bestemt Marne.
Disse skjebnene knyttes sammen under historiens gang - noen bedre enn andre. Det tyngste emosjonelle lasset må Karl og Emile dra. Deres respektive reiser utgjør selve grunnstenen i historien, mens Anas rolle aldri får utvikle seg skikkelig. Hun blir aldri mer enn den beskyttende sykepleieren som i hovedsak er til stede for å hjelpe noen. Hun forsøker riktig nok å redde sin far fra tyskerne i løpet av spillets to første kapitler, men etter det faller hun inn som en ganske trist birolle. Det samme gjelder Freddie - hans vendetta mot det tyske generalen Baron Von Dorf føles mest som en fotnote.
Foruten disse feilstegene er historien velskrevet, og den lykkes til tross for minimalt med dialog å engasjere meg såpass at øynene mine blir blanke i den siste sekvensen. Mye takket være det flotte samspillet mellom det visuelle og musikken. Valiant Hearts: The Great War er, som du sikkert ser, lekkert illustrert i tegnet 2D-grafikk. Ubiart Frameworks beviser igjen hvilken kapasitet den har som spillmotor, og akkurat som i Child of Light stopper jeg opp flere ganger for å bare nyte detaljene i de vakre bildene.
Spillet blir faktisk tidvis distraherende vakkert. I de mest filmatiske øyenblikkene har jeg dødd som en følge av at jeg har mistet fokus på oppgavene. Det finnes en scene hvor Karl løper gjennom en skog. Karl, trærne og alt annet i forgrunnen er svarte kontraster mot den stjernekledde nattehimmelen. Plutselig stiger et signalbluss til værs og verden får konturene tilbake. Sekunder senere slukner blusset, og skogen blir atter en gang en knivskarp, svart kontrast mot himmelen. Det er så forbannet lekkert at jeg ser meg forsiktig rundt før jeg hvisker til meg selv at alle spill burde se slik ut. For ikke å snakke om sluttscenen.. men den skal vi selvfølgelig ikke gå nærmere inn på her.
Ubisoft lykkes med å plassere hovedpersonene i sentrum av mange historiske hendelser uten at det blir hverken påtatt eller billig. I løpet av eventyrets gang rekker jeg å pleie skadde ved Marne, delta i offensiven ved Chemin des Dames, storme fort Douaumont, oppleve kaoset i Ypres og besøke feltsykehus på den franske landsbygda. Jeg beveger meg frem gjennom død og fordervelse via snedige, men enkle gåter som oftest går ut på å hente en gjenstand et sted og bruke den et annet sted, eller bruke riktig egenskap på rett sted.
Hunden Walt er også med meg på store deler av reisen, og det er uansett hvilken karakter jeg spiller som. Han er kanskje den største helten av dem alle. Med enkle kommandoer kan jeg blant annet få ham til å hente ting, trykke på knapper og grave opp ting fra under bakken. Selv om «dialogen» hans består av glefselyder og bjeff, er han antageligvis den mest karismatiske figuren i spillet samtidig som han knytter sammen flere av hovedpersonene.
Gåtene er for det meste godt integrert i spillverdenen, og jeg stusset aldri på oppgaver som å lete etter en skinke for å bestikke en vakthund eller snike et par skitne sokker oppi en oppvaskkum som ble voktet av to sure kjøkkenassistenter. De hjernevridende nøttene uteblir dessverre - jeg sitter sjelden fast i mer enn noen minutter før jeg kommer meg videre. På den andre siden er det heller neppe meningen at jeg skal bruke mye tid på å finne ut hvordan jeg skal få tak i en nøkkel som henger på veggen, særlig siden det raser en verdenskrig rundt meg.
Som produsent Gregory Hermittant selv har sagt, så er ikke Valian Hearts et rendyrket krigsspill, men heller et spill om krig. Her får vi i større grad enn i de fleste andre spill se konsekvensene av den uhemmede volden og lidelsene som menneskene påfører hverandre. Jeg synes ikke at utviklerne våger å gå i dybden på temaene de tar opp, temaer som depresjon, mytteri og desertering kunne godt fått enda større plass. Samtidig er jeg glad for at vi får oppleve dem i det hele tatt, og jeg håper at det gir en pekepin på hva vi kan forvente i fremtidige titler.
Valiant Hearts: The Great War er et veldig godt spill som kunne luktet på en enda høyere karakter hvis bare noen av hovedkarakteren ikke hadde føltes så underutviklet, og hvis Ubisoft Montpellier ikke hadde hoppet over visse temaer. Likevel sitter jeg igjen med en tåre i øyekroken, rørt på en måte som ingen andre krigsspill har lykkes med og jeg har ikke trykket på avtrekkeren en eneste gang. Det er noe flere utviklere burde ta lærdom av.