Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Startsiden
anmeldelser
Valkyria Chronicles 4

Valkyria Chronicles 4

Ti år etter lanseringen av det første spillet til PlayStation 3, er Valkyria Chronicles endelig tilbake og klar for å erobre en ny konsollgenerasjon med turbasert strategi.

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

Med lanseringen av Valkyria Chronicles til Playstation 3 i 2008 fikk konsollens eiere tilgang på et temmelig unikt spill. Spillet videreutviklet elementer fra Segas klassiske stategiserie Sakura Wars til Sega Saturn og Dreamcast, og kombinerte dette med den unike grafikkmotoren Canvas, som fikk alt i spillet til å se ut som en håndtegnet animasjonsfilm. Resultatet var et strategisk rollespill som ved første øyekast kunne virke som et simpelt anime-krigsspill, men man trengte ikke mange minuttene for å skjønne at Valkyria Chronicles var et spill hvor historie, vanskelighetsgrad og kreativitet blendet sammen til en solid helhet og et unikt spill.

Med unntak av fjorårets elendige spin-off, Valkyria Revolution, har vi ikke fått et nytt spill i Valkyria-serien til noe annet en Playstation Portable siden 2008. Dermed er gjensynet med serien desto større når Valkyria Chronicles 4 nå lanseres til alle de store konsollene, og spillet gjør dessuten en god jobb med å gjøre historien lett tilgjengelig for dem som ikke har spilt tidligere spill i serien.

Valkyria Chronicles 4
Valkyria Chronicles er tilbake i den formen vi elsker det, og fjorårets elendige spin-off Valkyria Revolution er herved glemt.

Kort oppsummert tar Valkyria-spillene oss med til et alternativt Europa anno 1935, hvor den andre Europa-krig har brutt ut mellom den vestlige Føderasjonen på den ene siden (et tilsvar til vårt eget NATO) og det østlige Imperiet på den andre siden (en slags kombinasjon av Preussen og Sovjet). Konflikten handler hovedsakelig om tilgangen på vidundermineralet ragnite, et råstoff som kan brukes til alt fra våpen og drivstoff til tunge maskiner til medisin og strøm. Midt mellom de to stormaktene finner vi det nøytrale fyrstedømmet Gallia, et slags kombinasjon av Sveits og Nederland i vår egen verden, hvor tilgangen på ragnite er enorm. Det første spillet introduserte oss for konflikten fra Gallias synspunkt idet Gallia blir invadert av Imperiet, en historie man følger parallelt gjennom perspektivet til en black ops-enhet i Valkyria Chronicles 3. Valkyria Chronicles 2 finner på sin side sted to år senere og skildrer et Gallia i borgerkrig.

Med Valkyria Chronicles 4 tar vi nok en gang turen til krigens utbrudd i 1935, og nok en gang følger vi galliske soldater, men denne gangen får vi spille konflikten fra Føderasjonens side. Siden Gallia i utgangspunktet er et nøytralt land med liten militærstyrke har landet en tradisjon for at soldater kan tjenestegjøre i utlandet. Vi får følge E-skvadronen i Føderasjonens militære, som er ledet av Claude Wallace, og består nesten utelukkende av galliske soldater, mange av dem fra landsbyen Hafen. Krigens utbrudd var i Imperiets favør, men nå er Føderasjonen klare til å satse alt på ett kort: Operasjon Northern Cross, et gigantisk slag hvor alle Føderasjonens styrker samles på ett sted for å bryte gjennom Imperiets forsvar og deretter marsjere til Imperiets hovedstad. Planen er risikabel, ikke minst fordi i likhet med vår egen verden bør en landinvasjon av Sovjet-lignende stater helst være ferdig før vinteren setter inn. På toppen av det hele går det rykter om en Vinterheks som gjør Imperiets vintre verre enn selv den verste frontlinje ...

Det tar ikke lang tid fra man starter opp Valkyria Chronicles 4 før man merker at dette virkelig er et godt, gammelt Valkyria-spill - på godt og vondt. Det taktiske rollespillet involverer en spennende historie med et godt persongalleri man blir godt kjent med gjennom spillets gang, men høydepunktene i spillet er likevel de krevende slagene på en alternativ europeisk slagmark hvor du må hente frem din indre strateg for å fullføre målene og overleve med alle dine soldater. Det er en formel som er forholdsvis enkel å sette seg inn i, men vanskelig å mestre fullt ut.

Valkyria Chronicles 4
På slagmarken kontrollerer man soldatene i tredjepersonsperspektiv. Kommer man innenfor skuddrekkevidde blir man meiet ned, så her gjelder det å finne strategiske posisjoner og skyte først.

Samtidig er det ikke å stikke under en stol at formelen er nesten identisk med den man først ble kjent med for ti år siden, og de store innovasjonene mangler. Det er mye gjenbruk av effekter, stil, mekanikker og musikk, selv om serieveteran Hironobu Sakaguchi (muligens best kjent for musikken i Final Fantasy XII) slår til med en rekke nye spor også. Det er selvsagt grenser for hvor mye man skal endre på en formel som allerede fungerer veldig godt, men det er heller ikke å legge skjul på at det hadde vært et håp om at overgangen til en ny konsollgenerasjon hadde medført litt mer enn bare en lettere oppusset grafikkmotor. Canvas-motoren ser fortsatt flott ut, og 60 bilder i sekunder hjelper absolutt på å skape en god flyt i PC-versjonen, men den er ikke like overveldende som den var for ti år siden.

Behovet for litt mer fornyelse blir også tydelig av at historien og rollefigurene ikke klarer å nå helt opp til tidligere spill i serien, særlig etter det mørkere Valkyria Chronicles 3. Det er mye godt å finne her, så ikke misforstå, men det makter ikke helt å måle seg med gamle høyder, særlig når det gjelder spillets skurker på Imperie-siden. Historiens andre halvdel mister noe av drivkraften, men har samtidig noen av de største og beste høydepunktene rent narrativt sett. Samlet sett er det likevel en historie med sjarm og humor, men også mye alvor, dramatikk og sorg. Den går kanskje ikke like mye i dybden som en skulle ønske, men med tanke på nye spillere er de narrative grepene man har tatt forståelige.

Valkyria Chronicles 4
Valkyria Chronicles 4
Valkyria Chronicles 4Valkyria Chronicles 4