Vampire Crawlers

Bare én runde til, så må jeg virkelig legge meg og få meg litt søvn. Berømte siste ord, for å si det mildt, og plutselig innser du at klokken er halv tre om natten, øynene svir, innsiden av hodet ditt har blitt til en slags digital piksel-slush, og du vet at du må være på jobb om bare noen timer. Panikk.

Det er en følelse mange av oss gamere kjenner så altfor godt, men som har blitt stadig sjeldnere på våre eldre dager. Du elsker å spille med hver eneste fiber i deg, men innerst inne blir du stadig minnet på at du må "være voksen og ta ansvar". Så motvillig sleper du deg til sengs, selv om det eneste du har lyst til, er å lime deg fast i sofaen, sveise igjen ytterdøren og fortape deg i digital galskap.

Vampire Survivors har lenge vært et av "de" spillene for meg. Jeg var en fullstendig katastrofe da spillet først kom ut, og det er et rent mirakel at jeg faktisk aldri ble syk til tross for mange altfor sene kvelder. Ja, jeg er voksen... Det lover jeg. Digital narkotika i sin reneste form, med en umiddelbart hypnotiserende spill-loop fylt med eskalerende tall, stadig mer fargerike effekter og de latterlig tilfredsstillende lydene. Det var nesten håpløst å motstå galskapen.

Så hva blir resultatet når noen bestemmer seg for å ta det samme konseptet, snu det på hodet, krydre det med litt kortstokkbygging og en klype roguelite? En fullstendig nedsmelting på best mulig måte. Det er hva det er. Så hva er egentlig Vampire Crawlers? Bli med meg, så skal vi dykke dypt ned i pikslene og Windows 98-skjermsparerperspektivet.

La meg først gjøre én ting klart: Vampire Crawlers prøver aldri å overgå forgjengeren på sitt eget territorium. Dette er noe nytt, men også uhyggelig kjent. De har vært smarte her, for i stedet for å danse rundt tilfeldige prikker mens autoangrepene dine gjør det tunge arbeidet, får du mer kontroll. Du navigerer på egen hånd, firkant for firkant, trinn for trinn, og bestemmer selv hvilke kamper du vil ta. Hvert kort du spiller, hver kombinasjon du prøver å bygge, er en konstant balansegang som noen ganger raskt kan føre til nederlag på grunn av en uventet fiende som dukker opp, eller en uheldig rekke med hender som gir deg helt feil kort, i helt feil rekkefølge. Du sverger, aksepterer mannen med ljåen og hopper rett inn igjen. Bare én gang til ... og så er det rett i seng.

Selv om Vampire Crawlers på papiret er et helt annet spill enn forgjengeren, klarer det å fange nøyaktig den samme pulsen, spenningen og det vanedannende gameplayet. Du velger en bane fra et verdenskart, komplett med navn og områder du garantert vil kjenne igjen fra Vampire Survivors, og bygger kortstokken din i sanntid. Det mest åpenbare og håndgripelige skiftet er spillets tempo, for her er det konstant action eller nervepirrende spenning som belønnes. Du stirrer på hånden din, planlegger kombinasjoner, manakostnad og maksimal effekt. Førstnevnte er for øvrig det man kan kalle ryggraden i Vampire Crawlers, der du spiller kort med økende manakostnad for å bygge multiplikatorer som ganske raskt kan utarte seg til ufattelige regnestykker som ville fått Gottfried Wilhelm Leibniz til å bli svett. Når den nesten perfekte sekvensen endelig lander, skapt av like deler langsiktig planlegging og en klype flaks, vel ... Mamma Mia, eksploderer lerretet i farger, effekter og den tilfredsstillende lyden av monstre som bukker under for din overveldende kraft. Det er så lykkelig tilfredsstillende at man blir svimmel.

Selve kortsystemet er også overraskende enkelt å lese, til tross for at det fort blir overbelastet. Røde kort representerer angrep, blå er forsvar, gule er forsterkere, lilla gir deg mana, og så videre. Dette gjør at hånden din forblir oversiktlig, selv når den har vokst til en uhellig, overfylt verktøykasse designet for monsterslakt.

Crawlers vil også ofte kaste en kurveball eller to din vei, ettersom spillet virkelig elsker å drysse inn rariteter, ofte langt mer enn du med rimelighet kan håndtere. Og det beste av alt? Du kan alltid gjøre noe med dem, uansett hvor absurde og tåpelige de måtte virke. Hvis det er én ting du aldri bør være redd for, så er det å eksperimentere. Synergier kan oppstå fra de mest uventede ting, og Crawlers belønner kreativitet og nysgjerrighet fremfor passiv forsiktighet, noe som er en designfilosofi jeg inderlig, inderlig skulle ønske flere roguelites ville våge å omfavne.

Vampire Crawlers Crawlers tør å slippe tøylene og la deg galoppere av gårde mot horisonten, fullt klar over at du før eller siden vil bli overmannet. Det er et spill som lar deg bli en gud, om enn bare i pikselert form, noe som også er akkurat det som gjør spillet så forbannet sjarmerende. Hvert løp blir et vanvittig eksperiment, hver fiasko en lærdom, og i forlengelsen av det, en unnskyldning for å hoppe over enda en time med søvn.

Metaprogresjonen bidrar også til å holde gløden ved like. Mellom hvert "løp" har du muligheten til å finjustere og flikke på byen. Du kan manipulere alt fra hvilke edelstener som dukker opp i spillet - som i sin tur gir passive effekter på kortene dine - til hvor kraftige bonusevnene dine skal være, eller hvilken karakter du vil spille. Akkurat som i originalen er det en hel rekke ansikter å låse opp, hver med sine egne unike særegenheter og evner som oppmuntrer til enda mer eksperimentering.

Systemet sørger for at Crawlers alltid føles som om det går fremover; det er alltid litt fremgang å gjøre, selv når du har tapt og mannen med ljåen kommer for å håne deg for ørtende gang og gni nederlaget ditt i ansiktet på deg. Bare én runde til...

Visuelt er Vampire Crawlers stort sett som forventet, og avviker ikke langt fra sine røtter med overdrevent pikselerte fremstillinger av alt fra monstre til figurer. Men det har også en tydeligere struktur som passer til det nye gameplayet og skarpe effekter som forbedrer opplevelsen. På en måte føles det som om noen har tatt 3D Maze Screensaver fra Windows 95 og kastet den i blenderen sammen med Castlevania, og resultatet er også veldig fargerikt og sjarmerende, og du kommer garantert til å trekke på smilebåndet mer enn én gang i løpet av de mange eventyrene dine.

Joda, det er noen små skavanker, som at den første timen er ganske treg, og det tar definitivt en stund før maskineriet virkelig kommer i gang. Jeg skal være ærlig og si at jeg klødde meg litt i hodet i starten. Tenk på det som et lokomotiv som sakte bygger opp damp i kjelen, eller en snøball som rulles fra toppen av et fjell, men som sakte vokser til et snøskred. Men når det først er i gang, jøss, så tar det av.

Spillet kan dessuten bli litt kaotisk, med et grensesnitt som tidvis er litt vanskelig. Små irritasjonsmomenter, selvfølgelig, og sannsynligvis noe du vil murre over i noen sekunder før du like fort glemmer det og i stedet fortaper deg i Vampire Crawlers absurde genialitet og klikker "fortsett" nok en gang. Bare én runde til...

Det er det som er greia, Vampire Crawlers nekter å gi slipp på deg. Det setter tennene i nakken din og fråtser i vei. For selv om mye er kjent og likheten med Survivors er slående, opererer Crawlers med helt nye verktøy. Glem reflekser og pikselperfekt navigering mellom horder av monstre, her handler det om hjerne, timing og en lett sadistisk forkjærlighet for å presse systemene til bristepunktet.

Timene går, dagen blir til tåke og tallene vokser i takt med kombinasjonskjedene dine, alt til tonene av den snikende svaiende musikken og et fyrverkeri av knitrende piksler og effekter. Du store min, Poncle, hva har du gjort ... Vampire Crawlers er intet mindre enn enestående, og mulighetene er svimlende. Spill på egen risiko, for dette er om mulig enda bedre og mer polert enn forgjengeren.