Vampire: The Masquerade - Bloodlines 2

Jeg spilte Vampire: The Masquerade - Bloodlines for nesten 20 år siden. Så erfaren er jeg, og så sterk er min forkjærlighet for dette spesielle universet fortsatt etter alle disse årene. Jeg spilte det da det kom ut, og spillet var definitivt ikke ferdig utviklet. Jeg elsket hele premisset om å være en del av dette vampyrsamfunnet, som besto av forskjellige klaner og raser som måtte leve etter et sett med regler kalt "The Masquerade". Hvis du ikke kunne leve opp til disse reglene, ble du utryddet. Her var det ingen nåde; enten fulgte du reglene, eller så ble du kastet ut. Som med så mange andre velfortalte spill aksepterte jeg med andre ord "tullet" til fordel for den stemningsfulle atmosfæren og de velkonstruerte fortellingene.

Siden den gang har jeg spilt det mange ganger, spesielt etter at fansen laget oppdateringer og fikset de mange feilene spillet hadde ved utgivelsen, og kjærligheten min til spillet er like sterk som den var den gangen. Nå er oppfølgeren endelig ute, etter det som føles som en evighet, der spillet har blitt startet på nytt, byttet utviklere og blitt forsinket utallige ganger. Så la oss se hva som venter de av oss som liker vampyrer. Spillet er utviklet av The Chinese Room og utgitt av Paradox Interactive (med White Wolf som medutgiver). Spillet vil bli utgitt 21. oktober.

Vampire: The Masquerade - Bloodlines 2 er en svært trofast oppfølger til det første spillet. Man merker tydelig at utviklerne har en genuin kjærlighet til originalen. Hele formatet, strukturen og atmosfæren føles kjent.

Spillet starter i Seattle ved juletider. Byen er kald, snødekt og badet i neonlys som glitrer i de hvite gatene. Her velger du klanen din. Jeg valgte Toreador -klanen, akkurat som i det første spillet, og hver klan har sine egne evner og styrker.

Historien begynner med at du våkner opp i en eske på et lager, og når esken åpnes, går du til angrep på personen som står foran deg og river strupen ut på vedkommende. Dette viser seg å få store konsekvenser. Personen du drepte var også vampyr, en etterforsker i politiet, og av grunner jeg ikke vil avsløre her, ender han og spilleren opp med å bli knyttet sammen gjennom historien. Du spiller som den såkalte Nomad, en legendarisk vampyr som har sovet i hundrevis av år og plutselig våkner opp i Seattle i julen. Din oppgave, sammen med den nevnte detektiven, er å navigere i byens skjulte vampyrsamfunn og unngå å bryte Masquerade, samtidig som du prøver å finne ut hva som foregår og hva det mystiske merket på armen din betyr.

La oss ikke gå rundt grøten her. Historien er fantastisk. Du møter mange interessante karakterer mens du beveger deg rundt i det komplekse hierarkiet som styrer byen. Hvis det er noe negativt å nevne, er det at alt utenfor hovedhistorien er litt tynt, og det er ikke første gang relativt åpne spill har støtt på dette problemet. Sideoppdragene føles som fyllstoff. De går som regel ut på å hente, levere eller drepe noe. Men hovedhistorien og oppdragene knyttet til de viktigste karakterene er spennende og velskrevne, og det er de hele veien.

Det er mange kule karakterer. Lou Graham Seattles tidligere Prince, er byens tidligere leder og en av de mest fascinerende karakterene i spillet. Hun plages av hallusinasjoner og ser varsler om vampyrenes undergang, kjent som Gehenna. Hun har gitt makten sin videre til sitt såkalte "childe", men hun har fortsatt stor innflytelse på byens politikk. Og Tolly, en Nozferatu, er både smart, skremmende og overraskende sjarmerende. Hver karakter har sine særegne trekk, og de fleste av dem er fascinerende å bli kjent med.

Du kan til og med spille som Detective Fabian mellom kapitlene. Han etterforsker en sak kalt The Rebar Killings, der både dødelige og overnaturlige vesener blir myrdet i Seattle. Disse sekvensene fungerer nesten som en noir-detektivhistorie og er flettet inn i hovedfortellingen. Fabian har evnen til å lese mennesker og, enda mer interessant, til å stille spørsmål til gjenstander om deres posisjon og historie. Du kan for eksempel føre samtaler med et flørtende arkivskap eller snakke med en avdød. Det høres rart ut, men det fungerer, og dynamikken mellom Fabian og Nomad, som her kalles Phyre (Fire), fungerer veldig bra.

I tidligere anmeldelser har jeg snakket om det jeg kaller "euro jank", den spesielle følelsen enkelte europeiske spill har, der ambisjonene er enorme, men utførelsen henger etter. Vampire: The Masquerade - Bloodlines 2 lider litt av dette. For eksempel er historien og karakterene sterke, men kampsystemet er bare pålitelig. Kontrollene føles litt løse og upresise. Når du slår eller sparker, bommer du ofte, og du kan ikke låse deg fast på fiender, noe som gjør nærkamp frustrerende. Jeg kan ikke si om det føles bedre med en kontroller, men med mus og tastatur føles det klønete. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg endte opp med å løpe forbi motstanderen min i min iver... Ingenting er helt ødelagt her, og kanskje kan du med litt byggearbeid nå et punkt der du kan kjede sammen tilstrekkelig tilfredsstillende evner, men det er ikke helt riktig. Det er synd, for antallet evner er solid, og de skaper alle allsidige spillestiler og muligheter. Jeg lærte meg for eksempel å snike meg innpå fiender og kysse dem, slik at de for en kort stund ble mine allierte. Når de hadde gjort jobben sin, plukket jeg opp våpnene deres og fortsatte å skyte. Det ble raskt en mye morsommere og mer taktisk måte å spille på. Da jeg endelig knekte den koden, begynte kampsystemet å åpne seg og ble underholdende til tross for sin rotete natur.

For å oppgradere evnene dine må du drikke blod. Men her spiller offerets følelsesmessige tilstand en rolle. Du kan for eksempel drikke blod fra en kjærlig, melankolsk eller aggressiv person, og det gir deg forskjellige typer poeng. Til å begynne med føltes det litt rigid og tungvint å måtte finne personer i bestemte følelsesmessige tilstander, men etter en stund begynte jeg å se strategien i det. Det blir fort risikabelt, for hvis du blir sett mens du biter, bryter du Masquerade. I tillegg kan du provosere folk inn i den sinnstilstanden ved å skremme, gi komplimenter eller kritisere dem. Det er ganske kult at du kan manipulere en NPC til å ha det blodet du er ute etter. Masquerade har tre stadier. Grønt betyr stillstand, gult betyr at du må være forsiktig, og rødt betyr at vampyrjegerne kommer etter deg. Så du må planlegge nøye, velge ofrene dine og helst finne dem der ingen kan se deg. Jeg synes det er et kult system.

Og til slutt, oppslukende simuleringselementer. Ja, de er her. Seattle er fylt til randen med alternative ruter til spennende steder som tilbyr ekstra informasjon, ressurser eller mer sentrale mål. Særlig hovedoppdragene byr på denne iboende bevegelsesfriheten, men den gjenspeiles ikke fullt ut i spillets sideinnhold. For de av dere som tørster etter mer oppslukende sim-opplevelser, vil jeg imidlertid understreke at spillet lener seg tungt på disse designkonvensjonene.

Jeg har lært at man aldri skal si aldri når det gjelder ytelse. Vi kan bare kommentere vår egen opplevelse, og det er ikke sikkert at den gjenspeiler den opplevelsen mange av dere ender opp med å ha. Jeg har en lignende følelse her. Så ok, la oss være brutalt ærlige her igjen. Jeg har en RTX 4090, og spillet kjørte bare ordentlig når jeg skrudde på bildegenerering. Det er et advarselstegn i seg selv. Så jeg vil ikke si at spillet kjører perfekt for alle, men hvis du har kraftig maskinvare, er du i god form. Jeg kan og vil ikke kommentere konsollversjonene, og jeg kan heller ikke gå dypere inn på ytelsen, ettersom mine observasjoner og konklusjoner plutselig kan bli motbevist av en enkelt oppdatering eller en blind flekk.

Grafikken er imidlertid virkelig vakker. Å løpe gjennom byen med snøfnugg som danser i neonlyset er en opplevelse i seg selv. Seattle føles levende, kald og stemningsfull. Musikken skuffet meg litt til å begynne med. Jeg elsket lydsporet fra det første spillet, og det var vanskelig å akseptere det nye. Men etter hvert begynte jeg å forstå at Bloodlines 2 prøver å skape sin egen identitet, og når man tenker på at det første spillet foregikk i solfylte Santa Monica, mens dette foregår i vinterkalde Seattle, så gir det faktisk mening. Musikken passer godt til den nye tonen. Stemmeskuespillet er litt ujevnt. Hovedpersonen, Phyre, har en noe merkelig stemmeføring, men de fleste av bipersonene gjør det bra. De når ikke helt opp til originalens nivå, men stemmene vokser på deg etter hvert som du spiller.

Kan jeg anbefale Vampire: The Masquerade - Bloodlines 2? Ja, spesielt til de som spilte det første. Historien er sterk, karakterene er gode, og atmosfæren blir bedre jo lenger du spiller. De to spillene er veldig like. Det første var rotete, men elsket, og det samme kan sies om oppfølgeren. Det har sine feil, spesielt i kampsystemet, men det har også sjel og sjarm. Hvis du kan se forbi de tekniske feilene og fokusere på historien og evnene i stedet, er dette et forfriskende pust i sjangeren.