Victorious Boxers Challenge

Vi koste oss alle med Wii Sports og det tilhørende boksespillet. Her ble det kastet klønete slag og vinglete hooks om hverandre, og armer som knær danset rundt i rommet. Det funket faktisk ganske greit. Om det ikke var hundre prosent presist, så var det gøy. Gøy for tilskuere og gøy for deltagere. Victorious Boxers Championship til Wii skal ta boksesimulatoren ett steg videre. Utnytte Wii-motens muligheter til sitt fulle. En jab skal være en jab, en uppercut skal være en uppercut og en flaksete manøver skal være en flaksete manøver. Er dette spillet som tar Wii-boksing videre?

Victorious Boxers Championship er heller ikke veldig presist. Eller, rettere sagt, Victorious Boxers Championship er ikke presist. Å si noe annet blir å undervurdere selve ordet "presist". Der hvor Wii Boxing kjenner igjen majoriteten av det du gjør, kjenner Victorious Boxers igjen majoriteten av det du ikke gjør. En uppercut blir en jab, en jab blir en hook og en flaksete manøver blir en K.O. Jeg har vunnet alle kampene - jeg overdriver ikke - ved å jabbe febrilsk med nunchucken. Så fort jeg prøvde en strategisk tankegang, så gikk det rett vest. Det er utrolig trist og lite givende.

Okey, selve boksingen i spillet er en makeløs katastrofe, men det er ikke over enda. Men vent nå litt... dette er jo et boksespill. Hva mer er det? For å si det rett ut: dette spillet er et mareritt. Av episke proporsjoner. Jeg hadde null forventinger knyttet til Victorious Boxers Championship og ventet meg en positiv overraskelse. Det eneste jeg fikk var overraskelsen. Overraskelsen over at jeg, for første gang i min karriere som gamer, følte at jeg kastet bort tiden. Jeg sto der og viftet med nunchucken og tenkte "alt det jeg kunne ha gjort! Alt hva denne bortkastede tiden kunne ha blitt brukt til! Days of our Lives, lage seljefløyte, høre på tysk gospeltrance! Hva som helst!" Jeg sto faktisk der på rommet mitt og følte en bølge av sorg og vemmelse velte over meg.

Historien er, på lik linje med gameplayet, en fullstendig tragedie. Her følger vi Ippo Makunouchi, en målrettet gutt med store muskler. "I want to feel how it is to be the strongest". Vår gode mann Ippo vil nemlig bli verdens beste bokser. Han ble tross alt mobbet på skolen - og har man da noe annet valg enn å satse på en profesjonell boksekarriere? Under historiens gang møter man bokstavelig talt en del fargerike karakterer. Menn med absurd kroppsform og eksentriske frisyrer.

Spillet er basert på den japanske tv-serien Fighting Spirit. Jeg har ikke sett selve serien, men hvis spillet taler for sistnevnte, holder jeg meg langt unna. Historien i Victorious Boxers Championship er virkelig så dryppende klisjé at det ble fuktig rundt Wii'en min. Her er det snakk om rivalen som egentlig er en venn. En goofy protegé. Den strenge treneren. Setningen "I will make it, no matter what!". Og en evig dialog som sirkler rundt en knyttneves emosjonelle styrke. Jeg blir kvalm.

Jeg kan si to positive ting om spillet: en delvis fin grafikk tegnet i manga-stil, og muligheten til flere kontrollmetoder med Wiimoten. Men alle fungerer like fantastisk dårlig og grafikken veier ikke opp for resten av marerittet. Og jeg har ikke engang nevnt det totalt uinspirerte stemmeskuespillet eller kommentatorene som repeterer samme strofe om og om og om igjen. Jeg tror det tok rundt tre timer å spille gjennom hele historien, men det føltes som en evighet. Victorious Boxers Championship er et av de verste spillene jeg noen gang har spilt. En sunnere konklusjon er vanskelig å oppdrive. Hvis noen, noen gang, tilbyr deg dette spillet: løp. Løp. LØP!