Vinter i Blåfjell

Vinter i Blåfjell er basert på det populære Blåfjell-universet, kjent fra blant annet NRKs julekalender. Spillet er forøvrig utviklet av norske Ravn Studio. Rett skal være rett - forventingene var ikke akkurat skyhøye når norskutviklede Vinter i Blåfjell landet hos undertegnede. Til gjengjeld passet resultatet ganske bra til forventningene.

Handlingen i Vinter i Blåfjell er akkurat like tynn som man forventer. Når Turte og Tvilling, de to hovedblånissene i spillet, finner en rødnissejente, blir blåmor og blåfar fortvilet. Rød- og blånissene er nemlig ikke så gode venner, men Turte og Tvilling vil bevise at alle nisser er like mye verdt. I håp om å overbevise Blåmor og Blåfar om dette, setter Turte og Tvilling ut på en aldri så liten reise for å sanke inn forskjellige ting som trengs for å få dette gjort. Ikke noe spesielle greier her, altså. Det skal likevel gis plusspoeng for å ha maktet å få norsk stemmeskuespill i spillet, noe som definitivt vil glede barn landet rundt.

Gameplaymessig er Vinter i Blåfjell et ganske standard plattformspill. Tenk Super Mario, bare at myntene er byttet ut med blant annet bergkrystaller og blåbær. Målet er å samle så mange av disse gjenstandene som mulig. Når man samler et visst antall vil man bli tildelt enten én eller flere gullsnøkrystaller, alt ettersom hvor mange av gjenstandene i banen man har samlet. I tillegg ligger det en gullhatt gjemt i hver bane, og du får gullsnøkrystaller hvis du får tak i dem, også. Det er ni verdener i spillet, med varierende antall nivåer i hver verden. Sistenivået i hver verden er en akebakke, hvor man skal skli nedover en lang bakke mens man samler inn gjenstander.

Dessverre er ingen av disse tingene spesielt moro eller givende. Det tynne og dårlig fortalte plottet sliter med å engasjere, uansett om du er barn eller voksen, og resultatet er et middelmådig produkt.
Barn som er glad i TV-serien vil kanskje finne litt glede i å høre stemmene og se ansiktene til de kjære figurene i Vinter i Blåfjell, men det er ikke til å stikke under en stol at spillet rett og slett er dårlig.

Faktumet at man kan dra tilbake til ferdigspilte nivåer for å enten slå en tidsrekord, jakte på gullhatter eller samle inn alle gjenstandene øker gjenspillingsverdien betraktelig, men problemet er at motivasjonen til å fullføre disse nivåene er forsvinnende liten til å begynne med. Det er fra første øyeblikk klart at Vinter i Blåfjell er ment for barn, og ikke den jevne spilleren. Vinter i Blåfjell ender opp som et middelmådig spill for de spesielt interesserte, og en kjedelig affære for alle andre.