Warhammer 40,000: Space Marine II

Det er få ting som er mer synonymt med Warhammer enn Space Marine. Den ultimate maktfantasien i en rustning, Space Marine har i flere tiår vært den mest gjenkjennelige supersoldaten innen sci-fi. De er to meter høye og har våpen som får et vanlig menneske til å sprekke som en blemme, og kan ved første øyekast virke usårlige. Samtidig, på grunn av bredden i Warhammer 40 000-universet og historiene som fortelles i det, må Space Marines være like deler halvguder som er upåvirkelige for alt annet enn de kraftigste slagene, og mat som er klar til å bli en del av statistikken i en galakseødeleggende konflikt.

Space Marine er derfor en vanskelig størrelse å få til. Likevel har Saber Interactive fått den utfordringen til å virke helt vilkårlig. Warhammer 40,000: Space Marine II er den definitive Space Marine-opplevelsen, fra vekten av rustningen din, det metalliske smellet fra hvert skritt av støvelen din mot bakken til reaksjonene til cadianerne (vanlige menneskesoldater) når de ser deg gå forbi. Små øyeblikk, som når vi ser en soldat knele foran oss mens vi går mot neste slagmark, viser hvor stort blikk for detaljer Saber har lagt ned i dette spillet. Fra det fjerne 41. årtusen klarer Warhammer 40,000: Space Marine II å få et to meter høyt overmenneske, rustningen han bærer og våpnene han bruker til å føles jordnære og virkelige uten å ta bort det fantastiske elementet i den generelle opplevelsen av å spille som en Space Marine.

Å se Titus tilbake i blått er en fryd for øyet, i likhet med resten av Warhammer 40,000: Space Marine II. Spillet er nydelig, og selv om det absolutt kan sette riggen din på prøve hvis du spiller på PC, er det verdt det å se universet komme til live på en måte som rett og slett ikke er gjort før. Warhammer 40 000-universet er så enormt i omfang og skala at det nesten fremstår som Lovecraftiansk skrekk. Vi bør ikke forsøke å forstå størrelsen på det for ikke å bli gale av å tenke på bytorg som kan romme titalls millioner mennesker eller bygninger som er så store at vi bare kan anta at arkitektene i det 41. årtusen har tilgang til kreativ modus. Men i Space Marine II har denne skalaen blitt levendegjort. Universets mangfoldighet har også fått en flott oppvisning, fra jungelen i Kadaku, de viltvoksende bylandskapene i Avarax til den forskrudde, apokalyptiske verdenen i Demerium. Du får hele tiden miljøer som føles unike, uten at nivåene får deg til å gå deg vill i størrelsen på omgivelsene dine.

Severdighetene på Warhammer 40,000: Space Marine II blir bare bedre av fiendene som svermer over dem. Med en oppgradert versjon av den samme teknologien som ble brukt i World War Z har Saber fått frem det endeløse antallet tyranider. Du vil få øye på tusenvis av dem i luften, og du vil møte like mange på bakken. Du kan lett nok skyte deg gjennom de mindre medlemmene av svermen med bolt-riflen eller pistolen, men det store antallet vil snart ta deg igjen og tvinge deg inn i nærkamp. Når du er omringet av mengder av mindre tyranider kombinert med noen få krigere som kan matche din egen styrke kan det fort bli farlig, spesielt på de tøffere vanskelighetsgradene. Du kan ikke bare spamme angrep, og du må venne deg til slakterytmen i Space Marine II. Selv om kampene vil se like ut for dem som har spilt det første spillet med parering, perfekte unnvikelser og generelt bedre variasjon, vil du oppdage at det kreves mindre knappemosing og mer solid strategi i tøffe kamper. Lekre, blodige henrettelser er selvfølgelig et høydepunkt i kampene, noe som gir hvert møte en mer filmatisk følelse og sørger for at du tråkker over et fjell av fiendehodeskaller ved slutten av hvert oppdrag.

Oppdragene er lange i Warhammer 40,000: Space Marine II, både i PvE-operasjonene og hovedhistoriekampanjen. Det hjelper at det ikke er en overveldende mengde av dem, da det gjør at hvert oppdrag føles unikt og kan spilles om igjen, spesielt når det gjelder operasjonene. Det tar omtrent 15 timer å komme seg gjennom begge kampanjene, og så har du selvfølgelig PvP-modusen Eternal War å dykke ned i etterpå. Det hele gir et veldig tett spill, som minner om en gammel Halo-tittel. Det vil imidlertid være spillere som bare er her for å få med seg returen til Titus, og det er verdt å nevne at de ikke vil bli skuffet. Warhammer 40,000: Space Marine II nærmer seg historien dristig, selv med bagasjen som er igjen av cliff-hangeren i det første spillet. Etter nesten et århundre borte har Titus forandret seg. Han er hardere og mindre tillitsfull, og selv om disse elementene er vanskeligere å formidle når Space Marines vanligvis har samme emosjonelle dybde som en vannmelon på steroider gjør Clive Standen en god jobb med å presentere denne versjonen av Titus. Handlingen i historien gir ikke mye tid til indre granskning, men den fungerer som en solid fortelling totalt sett, og en glimrende unnskyldning for noen av årets mest minneverdige spilløyeblikk. Da historien nådde sitt høydepunkt, hadde jeg et permanent, urokkelig smil om munnen i ærefrykt over det jeg så og hvor perfekt Warhammer 40 000-ånden hadde blitt fanget.

Hadde det vært fint å se mer av en karakterdrevet historie enn en plottdrevet? Selvsagt, men Space Marine II klarer nok en gang å treffe spikeren på hodet med Warhammer-skildringen, der det ofte er for få øyeblikk til stille refleksjon når nok en apokalyptisk hendelse ligger bare noen øyeblikk unna. Spillets overordnede skurk er omtrent like minneverdig som i det første spillet - altså ikke særlig mye - men han kommer med en utrolig boss-kamp, noe som ikke er sjeldent i Space Marine II. Bossene setter virkelig kampferdighetene dine på prøve, og likevel føles det alltid utrolig tilfredsstillende å møte en Carnifex eller å kjempe mot en Chaos Sorcerer. Når knivene klinger sammen og boltriflen tordner runde etter runde inn i bossen og lakeiene de har tatt med seg bare for å gjøre møtet så mye mer dødelig, blir det nok en gang vanskelig å unngå trangen til å spenne på seg en kraftrustning, gripe et motorsagsverd og kjempe i keiserens navn. På en eller annen måte får dette spillet det 41. årtusen til å føles som et sted du ikke ville hatt noe imot å besøke, fordi du rett og slett føler deg så tøff.

Noe som ikke bør gå upåaktet hen er den rollen lyden spiller for å skape denne følelsen, fra musikkens dønninger når du og dine Ultramarines-kolleger stormer inn i daemonenes rekker til hvordan det knaser når du stikker beinsverdet til en Tyranid gjennom dens egen brystkasse. Selv lydene fra rustningen din når du beveger deg rundt bidrar til å gjøre kampene enda mer virkningsfulle. Det er vanskelig å ikke beundre tiden som har blitt brukt på å få alt til å føles autentisk og respekten som Saber og Focus viser for IP-en. Dette gjelder spesielt med tanke på spillets brede natur. Jeg har egentlig ikke vært innom PvP Eternal War-modusen, og det er i stor grad fordi jeg bare fikk spille et par kamper, men opplevelsen virker like solid som de to andre fasettene av Space Marine II.

En historiekampanje, en parallell PvE-kampanje, en 6v6 PvE-modus, to forskjellige fiendefraksjoner, co-op, enspiller, forskjellige Space Marine-klasser, flere våpenlastninger og tusenvis av fiender på skjermen. Når du lister opp alt dette, kan det høres ut som om Saber Interactive var skjebnebestemt til å komme til kort på i det minste noen få aspekter av dette spillet. Likevel blir jeg stadig vekk imponert over Warhammer 40,000: Space Marine II og hvordan det har klart å få til alt sammen. Det er en bombastisk actionfest som minner deg om de beste spillene fra før. En triumferende prestasjon som ikke bare et Warhammer 40,000-spill, men et actionspill for tidene.