Wasteland 2: Director's Cut

Det første Wasteland-spillet ble lansert for 27 år siden, og ble meget godt mottatt av spillere verden over. Den underholdende historien, blandingen av slåssing og puzzles, grafikken og oppgraderingssystemet ble alle generelt lovpriset. Til tross for dette var ikke EA interessert i å støtte utviklingen av en oppfølger. Utvikleren Interplay valgte derfor å lage en spirituell oppfølgeren kalt Fallout, og vi vet vel alle hvordan det gikk. Ved hjelp av Kickstarter har Inxile Entertainment nå laget en skikkelig oppfølger. Gjorde EA en feil da de takket nei til en oppfølger, eller viser Wasteland 2 at de gjorde et klokt valg?

Vi introduseres for de grunnleggende elementene av historien ved hjelp av live action-sekvenser, noe som sjelden hjelper på innlevelsen for min del. Heldigvis tar det ikke lang tid før jeg kastes rett inn i det.

Konseptet er enkelt og greit. Jeg kontrollerer en gruppe bestående av fire personer kalt "Desert Rangers". Disse er i korte trekk kjent som ødemarkens lovmenn, dog kjent for å bruke kontroversielle virkemidler. Mange av de man møter stiller seg derfor skeptiske til å få hjelp av gruppen, noe som raskt fører til opphetede situasjoner. Kanskje ikke så rart med tanke på hva gruppen består av. Her snakker vi ikke om fire ukarismatiske personer. Inxile har helt klart hentet inspirasjon fra klassiske apokalypsefilmer fra 80-tallet. For selv om du kan skape dine helt egne karakterer med særegent utseende, bakgrunnhistorie og egenskaper består valgene gjerne av blåe mohawker, sombreroer, S&M-klær og liknende. Lar du spillet skape karakterene for deg er det enda tydeligere at dette er et spill med fokus på særegne karakterer og mørk humor.

De tre andre i gruppen sier dog nærmest ikke et pip, og det blir dermed opp til karakteren din og de du møter underveis (som ofte har relativt gode stemmeskuespillere) å gjøre verdenen interessant. Dette lykkes de i all hovedsak med. Karakterene du møter på har alle sine egne personligheter, motiver og mål. Takket være dette blir valgene du tar ekstra vanskelige når du blir nødt til å velge en side. Gjennom spillet må du gjøre flere valg som i de fleste tilfeller vil ha stor betydning for hvordan historien utvikler seg. Dermed blir det også vanskelig å si om historien vil underholde deg eller ikke. Alt avhenger av valgene du gjør, men jeg er i alle fall tilfreds med hvordan historien utviklet seg i den første gjennomspillingen min. Vi snakker ikke om et nytt Bioshock eller The Last of Us her, men universet er interessant. I dette tilfellet er det reisen, ikke målet, som gjør hele opplevelsen.

Det er denne valgfriheten som også er hovedfokuset i selve spillmekanikkene. Mesteparten av tiden kontrollerer du fire personer, og for å lykkes bør hver av disse ha særegne styrker. Selv valgte jeg å starte på nytt to ganger siden jeg raskt merket at å ha fire personer som er best med maskingevær og ikke kan dirke opp dører var en dårlig ide. Du får kun noen få poeng og egenskaper å fordele blant gjengen, noe som fører til at du bør la hver figur ha sin egen spesialitet. Dette er en interessant og ny tilnærming for min del. I spill som Dragon Age, Fallout og Xcom er det sjelden så farlig å ha ganske like karakterer. I Wasteland 2 må du derimot tenke deg godt om. Har du ikke med deg noen som kan dirke opp dører? Da vil du gå glipp av ekstremt mange loot-bare kister bak låste dører. Har du ikke med deg en som kan hacke et sikkerhetssystem? Da må du gå en lang omvei for å komme deg til laboratoriet innerst i sykehuset. Karakterene dine må være forbederedt på alle situasjoner. Du bør ha en snikskytter, en som kan kjempe på halvdistanse, en nærkampekspert og en lege. Disse bør også kunne åpne dører, gjenopplive karakterer, ha gode overtalelsesevner og gudene vet hva. Ingen av karakterene dine bør ha de samme egenskapene siden dette raskt fører til at du nærmest er fortapt i enkelte situasjoner. Uansett vil du sannsynligvis før eller siden måtte ta en annen fremgangsmåte enn først planlagt siden du mangler noen som kan løse en spesifikk oppgave. En positiv side ved dette er at gjenspillingsverdien økes betraktelig.

Karakterskaperen er også den delen hvor du presenteres for en av endringen fra det originale Wasteland 2. Denne gangen kan du nemlig la karakteren din ha en "Quirk". Ved å ha en "Quirk" vil karakteren din få en gameplaymessig fordel på ett område, samtidig som et annet område blir negativt påvirket. Velger du for eksempel en som gir deg to ekstra "Skill"-poeng for hver leveløkning frem til level 10 vil du du få to mindre for hver level etter det. En interessant vri som jeg valgte å sette blank siden de positive sidene ikke veiet opp for de negative i mine øyne.

Denne karakterskaperen kan også bli et problem for de av dere som ikke har mye erfaring med liknende spill. Oppdragsinstruksjonene er i noen tilfeller meget vage, og personlig kom jeg i en vanskelig situasjoner allerede etter en time. En dør var umulig å åpne siden den var gjengrodd av planter. Ikke kunne jeg skyte vekk plantene, og den andre veien var fylt av giftig gass. Det viste seg raskt at jeg manglet en egenskap Inxile hadde forventet jeg skulle ha, og jeg måtte gå en del omveier for å kunne komme videre. Mange spill gir deg slike valgmuligheter, men de beste innen sjangeren gir deg tilfredstillende ledetråder. Wasteland 2 lykkes ikke alltid med dette, noe som raskt fører til frustrende tenkepauser. Er du en av de som ikke liker slikt bør du kanskje holde deg unna dette. Eventuelt spille den første timen, og se hvordan du liker oppdragsdesignet.

Går du lei av å tenke kan du jo alltids starte en skytekamp. For selv om du ofte kan velge å løse enkelte situasjoner ved eksempelvis å snike deg forbi, bestikke eller overtale personer havner du ofte i tilfeller hvor blodutgytelse er uungåelig. Er karakteren din årvåken nok vil du kunne avfyre et skudd før selve kampen starter, og forhåpentligvis gjøre litt skade før den turbaserte delen starter. Når denne delen starter foregår det hele i all hovedsak som de fleste andre liknende spill. Hver karakter har et bestemt antall "action points" som minsker for hver gang du gjør noe. Bevegelser, lading og skyting bruker ulikt antall poeng, men bruker du ikke opp alle poengene dine kan du spare opptil to av disse til neste runde. Slikt kommer godt med om man for eksempel skal bruke det nye "Precision Strikes"-systemet. Dette er som tatt ut av V.A.T.S-systemet i Fallout hvor man kan sikte seg inn på bestemte kroppsdeler for å gjøre ekstra skade samtidig som man kan gjøre fienden tregere ved å skyte føttene - for eksempel.

Som tilfellet ofte er med de beste spillene i sjangeren lønner det seg å tenke taktisk, særlig på de høyere vanskelighetsgradene. Er karakterene din i dekning eller høyden vil blant annet treffsikkerheten din forbedres. Ulike våpen har ulike styrker og svakheter, så her lønner det seg eksempelvis å be nærkampeksperten holde seg unna eller snike seg innpå snikskyttere.

Personlig mener jeg at de fleste turbaserte skytespill raskt blir repeterende, og det samme er tilfellet her. For selv om du møter på både mennesker og muterte skapninger føles kampene ganske raskt monotone. Jeg fant fort taktikker som funket uansett hvilken rase man møtte, og selve om fiendene har ulike raser er det stort sett de samme slåssetypene man møter på. En snikskytter og en slimspyttende mutert veps har mange av de samme styrkene og svakhetene, så man kan i all hovedsak bruke den samme taktikken for å drepe dem. Har ikke dette vært et problem for deg tidligere vil det nok ikke være et problem her heller.

Kontrolloppsettet er som forventet av et slikt spill på konsoller. Mye av tiden brukes altså i menyer både under kamper og utstyrshåndtering, men Inxile har gjort en relativt god jobb med hurtigtaster og liknende.

Grafikkmessig har spillet fått seg en ørliten oppdatering siden PC-utgaven, men her snakker vi om Unity 5-motoren. Det er veldig tydelig at man spiller et spill som har noen år på baken. Hadde noen sagt at dette var et Playstation 3- eller Xbox 360-spill, kunne jeg fint ha trodd på det. Interessante og detaljerte områder demmer opp for noe av dette, men med andre "remaster"-utgaver i tankene er dette noe skuffende. Samtidig vil nok enkelte ha problemer med skriftstørrelsen. Den vanlige størrelsen er omtrent samme størrelse som The Witcher 3: Wild Hunt hadde i starten, og dette var det enkelte som hadde problemer med. Du kan imidlertid velge en større skrift som gjør det litt bedre, men det er nok likevel noen som kommer til å lene seg litt fremover for å se hva som står.

Samtidig møtte jeg på tre ganske irriterende bugs, hvor en av dem førte til at jeg måtte gå tilbake til en tidligere save. Vi er ganske vant med bugs i spill som dette, men når man blir nødt til å starte på nytt kan det ikke tilgis i mine øyne.

Alt i alt er Wasteland 2: Director's Cut en helt grei opplevelse. Det er langt fra å være et søppelland, men også langt fra å være en like stor stjerne som det første spillet. Sjangeren har forbedret seg kraftig gjennom årene, og Wasteland 2 sliter med å holde følge. Historien og universet er interessant med underholdende og "troverdige" karakterer. Du vil føle du kjenner dem, og valgene dine vil raskt kunne få følger for favorittene dine. Det grunnleggende kampsystemet er underholdende, men mangelen på variasjon gjør de raskt repeterende. Når spillet samtidig lider av enkelte alvorlige bugs, svak grafikk og lite nytt for PC-spillere vil det ikke være verd et kjøp i det jeg betrakter som en god spillhøst.