Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Startsiden
anmeldelser
We Happy Few

We Happy Few

Odd Karsten har klistret på seg et smil, og begitt seg ut i de fargerike gatene i Wellington Wells. Likte han det han fant bak den lykkelige fasaden?

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

We Happy Few er noe for seg selv - en fullført Kickstarter-kampanje som resulterte i et endelig produkt - et merkelig spill satt til et alternativt England i 1964, hvor du må balansere din avhengighet av dopet "Joy" og passe på oppførselen din for å passe inn. Men er det virkelig så unikt, og har de klart å skape noe som føles såpass feil og skummelt som det trailerne fjetret oss med?

Jeg har skrevet om hvor mye jeg og Player 1 gledet oss til dette spillet tidligere, hovedsaklig på grunn av konseptet, som i seg selv er svært fengende. Hele idéen om at du bestandig må jobbe for å passe inn, om du ikke har lyst til å være gjenstanden for en menneskejakt, burde føre til en stressende opplevelse hvor spilleren bestandig må gå på tå hev for å ikke trø over de sosiale grensene som holder samfunnet sammen.
Dessverre er dette kokt ned til at om noen av innbyggerne ser at du gjør noe "unormalt", det vil si, unormalt for dem - men som for oss som spillere er helt selvfølgelig; hopping, klatring, sniking, eller bare det å stoppe opp for å se på noe interessant - blir de mistenksomme og etter hvert aggressive. Du kan forsøke å snakke deg ut av situasjonen og roe gemyttene, men rekker du ikke dette får du fort en stadig voksende mobb etter deg, som (noe uforklarlig) banker gleden og gørra ut av deg skulle de ta deg igjen.

Du finner flere forskjellige områder i spillet, fra slum til storby, som alle skal ha forskjellige regler du må tilpasse deg for å passe inn, men i praksis ender det opp med at du må ha på deg korrekt antrekk for området du befinner deg i. Filler når du går rundt blant de utstøtte, pen dress i byen, arbeidsklær når du knoter rundt nede i undergrunnen, gummidrakt når du skal lure deg inn på en hemmelig fetish-klubb. Men det er også dessverre alt. Du endrer kostyme men ikke kutyme og det ender opp med å bli en handling man gjør med et sukk når man reiser fra sted til sted, fordi hver gang du må endre på klærne dine må du inn i den unødig tungvinte menyen (som vel og merke var bedre å navigere med mus og tastatur heller enn kontroller) og så ta deg frem til korrekt antrekk.

We Happy Few

We Happy Few er en salig blanding av ting - dels overlevelsesspill, dels rollespill, dels historiedrevet indiespill, og ingen av delene har fått nok oppmerksomhet. Overlevelsesbiten tvinger deg til å holde øye med sult-, tørst, søvn- og Joy-nivåene dine, men det eneste som skjer når disse synker under akseptabelt nivå er at du får noen kjipe, men ikke uoverkommelige debuffs. Spis litt, drikk litt og sov litt og så er du god som ny. Eller bare gi beng, for du kommer ikke til å dø av det. Det blir etter hvert klart at dette er et kompromiss slik at historiebiten ikke skal lide unødig, for oppdragene er såpass lange at det hadde blitt svært frustrerende å skulle dø nær slutten av et oppdrag fordi du ikke har spist på en stund.

Som seg hør og bør i et overlevelsesspill går det an å lage forskjellige ting for å gjøre eventyret ditt lettere. Du kan mekke våpen, medisiner og klær, og oppgradere ting du finner eller kjøper. Systemet blir inkorporert i historiedelen av spillet ved at du ofte må mekke et spesielt antrekk eller en gjenstand for å komme deg videre i et oppdrag. Dette kan til tider være veldig frustrerende, da det gjør enkelte oppdrag utrolig omstendelige og langdryge siden du må lete land og strand rundt etter enkelte materialer. Hadde man anskaffet brorparten av materialene gjennom oppdragene ville nok dette føltes mer naturlig, men slik som det er nå tilfører det ikke noe spesielt til verken historien, eller opplevelsen, og føles bare som en mekanikk for å forlenge spillet på kunstig vis.

Apropos materialer, her er balansen mellom hva og hvordan du finner de, fullstendig på bærtur. Ofte ligger ting bare og slenger, som er greit nok i seg selv - men spillet er også pepret med skap og skatoller. Har du spilt en del spill vil du søke ut disse, og det er også fornuftig å anta at om de er låst - slik veldig mange av de er - så er det noen godsaker som venter på deg inni. Og om du velger å bruke en av spillets få dirker for å åpne den tilhørende låsen blir du irriterende ofte møtt av skuffende tomme... vel, skuffer. Det er greit å ha enkelte avledninger så en ikke forventer garanterte gull og grønne skoger bak låste dører men her blir det rett og slett for mye. Det å kaste bort en dirk når en desperat er på leting etter noe en trenger for å fullføre et historieoppdrag er intet annet enn raserifremkallende.

We Happy Few

Rollespillbiten av spillet gir deg et ferdighetstre som du kan oppgradere med poeng du får for å fullføre oppdrag, men med nok poeng i riktig gren kan du negere overlevelsesmekanikkene fullstendig via ferdighetstreet. Det samme kan de mekanikkene som gjør spillet interessant - at du må oppføre deg ordentlig, gå på tå hev, ta Joy, passe inn, ikke ferdes ute om natta. Med Arthur sitt ferdighetstre, for eksempel, kan du forbigå alt som gjør spillet spennende og creepy, og praktisk talt spurte gjennom hele spillet i easy mode. Sally sitt ferdighetstre gjør deg bedre til å mekke diverse typer dop og eliksirer, mens Ollie sitt ferdighetstre gjør deg mer eksplosiv.

Blir du oppdaget får du oppleve kampsystemet, som kort fortalt er det samme som du finner i The Elder Scrolls IV: Oblivion, bare mindre morsomt. Vent på en åpning, slå til du går tom for stamina, blokker til du kan slå igjen. That's it.
De fleste kamper kan unngås ved at du sniker deg opp på fiendene og kveler, eller doper dem i et uoppmerksomt øyeblikk. Eventuelt så du kan bare løpe din vei og gjemme deg i en potteplante eller søppeldunk. Eller rett og slett bare sett deg ned på en benk og lese en avis - for da blir du nemlig usynlig. Uansett hvor mange fiender du har greide å irritere på deg. Selv politimennene ser deg ikke bak avisa - til tross for at du er den eneste personen som er ute etter portforbudet!
En kunne forklart denne uoppmerksomheten med at de fleste går rundt høye på Joy, men det er noe særs inkonsekvent med hvor raske de er til å angripe deg, skulle du gjøre noe de ikke liker. Men i stedet så lener jeg meg heller mot at den kunstige intelligensen rett og slett bare er dårlig.

We Happy Few
We Happy Few
We Happy Few
We Happy Few
We Happy FewWe Happy Few
We Happy FewWe Happy Few