Gåsimulatorer er et nedsettende begrep som brukes av noen spillere for å beskrive spill der du i utgangspunktet bare skyver analogspaken fremover for å gå videre i fortellingen av en historie. Men ikke alle fortellinger har nytte av å bli stykket opp av puzzles eller møter med fiender. I noen tilfeller er det greit å bare nyte reisen og fokusere mindre på hvordan man kommer seg fremover, og i stedet fokusere mer på utsikten.
What Remains of Edith Finch er et slikt spill, selv om det også sine få spillmekanikker. Dette er historien om Finch-familien, en familie som har sett mer motgang enn de fleste andre og som det hviler en forbannelse over. Av en eller annen grunn har de også latt rommene til familiens avdøde medlemmer stå urørt, og det er dette huset du skal utforske i What Remains of Edith Finch. Du spiller som Edith, den siste gjenlevende i slekten. Moren hennes ville ikke fortelle familiens historie, så det er ved å utforske huset du og Edith skal få vite hva som skjedde med de avdøde slektningene.
Denne typen spillopplevelser er naturligvis ikke for alle (akkurat som alle andre spill). Her finner du ingen utfordringer, og du kan ikke tape. Likevel lever jeg meg fullstendig inn i historiene om de ulike Finch-ene, og mekanikkene er som skreddersydd til hvert underplott. Styrken ligger ikke i hva du kan oppnå i spillet, men heller den innsikten du får av å spille det. Dette er et gripende, selvbevisst spill som håndterer familie, frykt og død på en både underholdende og hjertevarmende måte. Til tider kan det være makabert, mens andre ganger er det rørende og dramatisk. Etter fem år i utvikling har hvert av spillets kapitler fått like mye kjærlighet og omtanke.
What Remains of Edith Finch er fri for aktiviteter som kun skal ta opp tiden din. Selv gåingen er redusert til et minimum, og det bidrar til å fortelle en historie med bra tempo. Vi tviler på at det er et spill du vil kaste deg inn i på nytt med det første, men det fint å kunne velge seg et kapittel å spille det på nytt - noe som kan hjelpe deg til å se ting på en litt annen måte. Historien var over etter to timer, men jeg følte ikke at den manglet noe som helst. Faktisk var det akkurat passe.
Hele spillet foregår i eller i nærheten av Finch' herskapshus, et hus som ble bygget etter at de kom over Atlanteren fra Norge. Edith har aldri vært inne i låste rommene til de avdøde, og som nevnt ble det jo i stedet bygget nye rom og nye etasjer til nye Finch-er. Selve huset er fullt av detaljer og karakter. Hvert rom er fullt av ting som forteller oss nøyaktig hvem personen som pleide å bo der var. Huset er oversvømt med stabler av bøker som forteller oss om familiehistorien, fra det kvinnelig overhodet Edies dramatiske ankomst fra Norge, gjennom hele stamtreet og frem til i dag. Ikke alle historiene er dog like realistiske i sin form.
Som Molly vil du eksempelvis rulle ned en bakke i formen til, og åle deg som en slange der du spiser sjømenn. Det er mildt sagt en alternativ familie, men jeg skal ikke bruke flere eksempler i frykt for å avsløre for mye. Jeg kan dog si at fortellingene er både muntre og deprimerende, og de er flott fortalt. De er også koblet sammen på en måte som gjør dem viktige i forhold til hovedhistorien.
Teknisk sett gjør spillet en god jobb, men det presser ingen grenser. Musikken og presentasjonen er utmerket, og det samme gjelder skuespillerne som har gitt sine stemmer til de ulike medlemmene i Finch-familien. Fortellerteknikken som bruker Ediths dagbok til å fremheve hva jeg skal fokusere på sørger for at jeg ønsker å være oppmerksom. Gjennom spillet er det i grunn en haug av slike smarte designvalg som viser hvor mye arbeid Giant Sparrow har lagt ned i hver scene.
Av en eller annen grunn har jeg alltid (ubevisst) satt et spørsmålstegn på slutten av spillets tittel, og det viser seg at utviklerne har utelatt spørsmålstegnet med vilje. Her er det ingen hemmelighet du skal finne ut av, det er kun et vitne om hva som står igjen. Det er en vakker, godt utformet, bevegende og svært minneverdig opplevelse, og du som liker historiedrevne spill skylder deg selv å gi dette en sjanse.