Wii Sports

Wii Sports med dets enkle og underholdende spillkonseptet er på sett og vis symbolet på den retningen Nintendo har valgt å ta med deres nye maskin. Fokuset er flyttet bort fra grafikk, og over på et intuitivt og enkelt gameplay, i alle fall på papiret.

Tennis, golf, bowling, boksing og baseball blir umiddelbart tilgjengelig i din egen stue så fort du mater konsollen med Wii Sports. Nintendo har virkelig forherliget det enkle og banale, og dette synes både ved det visuelle og det rent spillmekaniske. Borte er alle avanserte valgmuligheter og innstillinger, og idrettene har blitt nedskalert til et par grunnleggende gameplay-elementer, som så å si alle vil kunne beherske. Ved å simulere bevegelsene med håndkontrollen, føles det virkelig som om man slår ballen i tennis, eller rett og slett sender en direkte høyre i boksing.

Til tross for at gameplayet skal være enkelt, vil man av og til få problemer fordi kontrollsystemet rett og slett ikke er bra nok. Fjernkontrollen er enten altfor sensitiv, eller for upresis til at figurene på skjermen gjør det du vil at de skal gjøre. Dette fratar spillet mye underholdningsverdi, og problemene kan være nok til at mange legger golfkølla eller baseballcapen på hylla. Da Nintendo bestemte seg for å gå for en såpass nedstrippet spillmekanikk, burde de også ha sørget for at kontrollsystemet fungerte sømløst. Dette er tross alt det eneste tittelen har å støtte seg på.

Kontrollproblemene blir spesielt tydelig i baseball. Det er svært vanskelig å få følelsen av hvordan man burde slå ballen, og tilsynelatende er det tilfeldig om man treffer. Som regel går ballen ut, eller så bommer man totalt. En idrett som er som skapt for Wii-konsollen, ender i stedet opp med å bli et rent tilfeldighetsspill.

Tennis fungerer til gjengjeld langt bedre, selv om man også her kan bli lurt av kontrollsystemet. Problemet ligger i håndkontrollens forsinkelse, noe som gjør timing av slag vanskelig. Igjen kan det virke som om kontrollen ikke er optimalt kalibrert for spillet, men problemene er altså langt mindre synlig enn i baseball.

Alle idrettene støtter multiplayer, og det er sannsynligvis her man vil få mest ut av spillopplevelsen. Klarer man å leve med litt styreproblematikk, vil boksekamper og tennismatcher mot andre være morsomt - for en stund i alle fall. Jeg stiller meg litt tvilende til om konseptet er holdbart over lengre tid, nettopp fordi jeg ikke tror man gidder å fekte med hele kroppen hver gang man skal spille. Dessuten føles gameplayet for grunt, til at det forblir interessant i lengden.

Med fare for å tråkke mange Nintendo-fans på tærne, må jeg si at Wii Sports gir meg en forholdsvis ambivalent spillopplevelse. På den ene siden er konseptet umiddelbart fengende og nyskapende, mens det på den andre siden faller igjennom når kontrollen slår seg vrang. Kontrollen det eneste som er nyskapende her, og de gangene den ikke fungerer optimalt, blir spillopplevelsen verdiløs.