Will Rock

Tid: 1:15:50. Fiender: 963. Skudd: 6156. Veldig kort oppsummert så er det Will Rock. Nærmere bestemt 2. brett i spillet, men det beskriver likevel hele greia. Med litt kjapp hoderegning (...) blir det 81 skudd i minuttet. I en time og et kvarter. Greit, treffprosenten blir jo ikke spesielt god, men det betyr ikke så mye... så lenge alle andre er blitt kjøttkake! Og det er mange andre. Veldig mange andre. De tar jo aldri slutt, alle de løpende skjelettene, de flammekule-skytende haukene og de øksekastende minotaurene, som for øvrig aldri dør! Dreper du en, kommer det to nye! Med mindre du brenner de opp da... så klart.

Du er freelance arkeologen Will Rock, og er med på en ekspedisjon til fjellet Mt. Olympus. Der er det funnet en eldgammel port inn til en tapt by. En by som alle, inntil nå, trodde var en myte. Mens du og ekspedisjonens leder, Dr. Headstrong, planlegger hvordan dere skal komme dere inn, blir Headstrongs søte datter tatt til fange av en ekstremistgruppe kalt The Olympian Restoration Army (ORA). De forlanger at dørene inn til den eldgamle byen åpnes øyeblikkelig, og at de skal ofre jomfruen de har fanget til guden Zeus. Dere har ikke noe annet valg enn å adlyde, så dørene lukkes opp og ORAene forsvinner med frøken Headstrong. Spillet går altså ut på å redde jenta.

Historien er syyyl tynn! Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Har du sansen for historisk korrekte spill, som oser av integritet og troverdighet, så styr for all del unna! Eneste som har hjemmel i historien en at du dumper innom Colloseum et par ganger i løpet av spillet, og du har noen realistiske våpen (merk noen), som spade, pistol, hagle og minigun. Av de urealistiske kan jeg nevne en miniarmbrøst med zoom som får fienden til å brenne opp når du treffer, et syregevær hvor fienden eser ut til han eksploderer, og et toxicgevær som skyter ut store giftige skyer som forvandler fienden til stein.

Man må rett å slett ta dette spillet for hva det er. Det er tydeligvis ikke et forsøk på å lage et nyskapende og revolusjonerende FPS hvor historien til stadighet ta nye overraskende vendinger og gir deg nye undrende innfallsvinkler. Det er rein splætter! Punktum. De legger an tonen allerede i menyen men rockeslageren "I Wanna Rock" av 80-tallsheltene Twisted Sister. Du kommer litt inn i stemninga.

Å holde seg levende er ikke problemet, å hele tiden ha nok kuler er verre. Selv om du kan ha bortimot tusen skudd på et par av børsene. Dette er ideelt å spille når du har fått en skikkelig dårlig karakter, hatt en bønna dag på jobben, fått husarrest eller fått skikkelig kjeft. Eller hvis du er innmari, INNMARI triggerhappy. Det kunne hett Will Rock: Serious Sam goes to Ancient Greece, for det er veldig mye av det samme. Skyte, skyte, skyte, skyte, dukke, skyte, skyte, skyte, løpe og skyte mer. Kan være ok for å trene på aimen sin.

Multiplayerdelen er heller ikke noe å hoppe i taket for. Ikke når vi har alternativer som Counter-Strike, Quake 3 og Unreal. Du kan spille deathmatch, coop, eller treasurehunt. De to første er vel litt selvforklarende, men den siste er litt spesiell. Det er to lag på en arena hvor det er plassert ut rundt 20 treasures. Så er det første man til 16. Dør du, mister du alt du bar på. Morsomt en stund, men jeg spiller heller CS eller Q3.

Grafisk er det ikke noe som helst nytt, men det forventer vi egentlig ikke heller. Ting funker som de skal, og det er som forventet av denne typen spill. Ikke for høy detaljgrad, ikke for utdatert. Grafikken er som den burde være, og holder mål. Ikke noe særlig mer. Lyden er grei. Musikken minner tidvis om Diablo 2, ellers er den nærmest fraværende. Etter at jeg hadde lasta ned og installert den offisielle patchen kom det en lei kneppelyd etter avfyrt pistolskudd. Den var ikke der før, så det var innmari irriterende.

Et greit alternativ når du er lei av all snikinga i Splinter Cell eller MGS, ikke noe særlig mer. Noen bugger, mange er fiksa patchen jeg snakket om, men på langt nær alle. Vi får vente å se, og håpe at det kommer en ny oppdatering etter hvert. Spillbransjen er tydeligvis ikke uten sjølironi. En real splætter med handling som et tog, lineært og enspora. Som en splætter skal være.