Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor Norge
anmeldelser
Wolfenstein: The New Order

Wolfenstein: The New Order

De svenske utviklerne i Machine Games har tatt på seg oppgaven med å blåse nytt liv i nazislakteren B.J. Blazkowicz, og redaktøren har sjekket om de lykkes...

Starbreeze-avhopperne i Machine Games gjør sin debut som spillstudio med Wolfenstein: The New Order. Her har de tatt alt de lærte fra Riddick: Escape from Butcher Bay og andre skytespill de siste ti årene, kastet det inn i spillmotoren og latt det stå til. B.J. Blazkowicz er et fast innslag i Wolfenstein-spillene, og The New Order er intet unntak. Kan den nazisthatende marinesoldaten være nok til å løfte serien tilbake i lyset, eller har Machine Games gapt over for mye?

Historien er vel neppe noen hemmelighet lenger. Tyskerne vant krigen, og store deler av verden er underlagt det tredje riket. B.J. har tilbragt de siste fjorten årene på en anstalt for pasienter med psykiske lidelser av ulik karakter. Her har han vært passivt vitne til at tyske soldater har hentet ut de friskeste med jevne mellomrom, og når de ikke lenger har bruk for anstalten er Blazkowizc heldigvis tilbake i toppform. Slik begynner 60-tallet og forhåpentligvis også nazismens fall.

Wolfenstein: The New Order

Spillet begynner slik vi har blitt så altfor vant til i skytespill. En lang opplæringssekvens sørger for å sende oss rundt omkring mens vi løser små oppgaver som har til hensikt å lære oss mekanikkene. Selv foretrekker jeg at de tar dette utenfor historien i skytespill, for det eneste man oppnår er å starte spillet med å bryte ned ethvert forsøk jeg gjør på å leve meg inn. Har man vært borti sjangeren de siste ti årene, så vet man at man vrir om brytere eller plukker opp gjenstander med én knapp, og man hopper, sikter, skyter, dukker, løper, sklir, kaster granater og knivstikker med resten. Bruken av en slik opplæringsdel gjør at vi kaster bort den første halvannen timen i en identitetsløs korridorskytefest. Eller, ikke fest, men det motsatte.

Det eneste som føles verdt å få med seg herfra er at man må ta et valg, og dette valget sørger for at du får spille én av to tidslinjer. Dessverre byr ikke de to tidslinjene på andre forskjeller enn at ved å spille gjennom to ganger får du plukket opp alle samlegjenstandene. Det føles i det hele tatt som et meningsløst krav å stille til meg som spiller. Særlig når historien er såpass lang som den er.

Wolfenstein: The New Order

Wolfenstein: The New Order er laget i spillmotoren id Tech 5, men det ser ut til å være utviklet med den gamle konsollgenerasjonen i tankene. Jeg spilte det på Playstation 4, og det er ikke til å komme unna at flate teksturer og tidvis kornete bilde ikke hører hjemme på den nye konsollen. Dette varierer som det ofte gjør, og noen områder er faktisk ganske flotte å se på, men det er mye takket være fine lyseffekter. Spillet har uansett ingenting å stille opp med mot eksempelvis Killzone: Shadow Fall som ble sluppet sammen med konsollen.

Dette er uansett ikke det viktigste for meg. For selv om jeg setter pris vakre spillomgivelser som i Crysis 3 og Metro: Last Light, så kan spennende gameplay og smarte fiender gjøre skytespill til noe mer enn bare en hjernedød actionopplevelse. Dere som har vært nysgjerrige på Wolfenstein: The New Order har sikkert sett Youtube-videoene av hvordan fiendene kan stå i rommet ved siden av deg mens du tømmer en minigun, og de enser ikke noe som helst. De har også en lei tendens til å løpe seg fast i kasser, møbler og vegger. Når de derimot oppfører seg som vinnerglade nazister, byr de heldigvis på ganske så gode utfordringer. Det faktum at fienden ikke hører skuddene gjennom lettveggen kan forsåvidt forklares med at lydene fra våpnene er livløse og tamme. Lyden gir meg ikke noe særlig tilbakemelding på om jeg skyter med et maskingevær eller en maskinpistol, og det er litt trist i et skytespill (nesten som om et bilspill ikke skulle ha skikkelige motorbrøl).

Wolfenstein: The New Order

I tråd med Wolfenstein-serien har heller ikke dette spillet regenererende helse. Jeg er derfor på konstant jakt etter helsepakker, men denne delen fungerer for min del. Det tilfører en nerve skuddkampene, og jeg kan ikke bare løpe rundt og skyte som en villmann. Dessverre er jeg også nødt til å plukke opp ammunisjon mens jeg er på farten, og dette sørger for at jeg går mye med blikket vendt nedover. Jeg skulle virkelig ønske at ammunisjonen hadde blitt plukket opp automatisk, for dette blir bare irriterende.

En annen ting som virkelig ikke fungerer er våpenhjulet. Man kan bytte hurtig mellom to våpen til enhver tid, men hvis du vil bytte ut det ene må du holde tunga rett i munnen. Det er nemlig tilfeldig om en tur innom våpenhjulet bytter ut det våpnet du benytter akkurat nå, eller om det bytter ut alternativet. Dette både irriterer og stresser meg. Det er heller ikke automatisk slik at et tomt våpen blir byttet ut med den neste i køen. Siden det i tillegg er upresist og klønete å navigere i våpenhjulet mens kulene hviner rundt militærfrisyren, har dette ført til mang en frustrerende dødsfall.

Wolfenstein: The New Order

Skuddkampene er både utfordrende og underholdende, men man er ikke alltid nødt til å ty til bråkete vold. Brettene er nemlig utformet slik at man kan ta alternative ruter for å snike seg inn på fienden og ta dem ut lydløst én etter én. Snikingen bidrar med en fin balanse og gjør gameplayet hakket mer interessant enn i andre spill i sjangeren. Variert spillestil blir også belønnet med ulike perks som evnen til å lade begge maskingeværene som du dual wield-er, eller hvis du er en god snik vil du få se kommandanter på kartet. Sistnevnte er forøvrig veldig praktisk ettersom de kaller på forsterkninger helt til du har sendt dem til nazihelvetet. Wolfenstein: The New Order har altså underholdende gameplay med en fin balanse.

Historien er heller ikke så ille. Dialogen har glimt øyet og et ålreit stemmeskuespill, B.J. er overraskende sympatisk og hovedfiendene er skikkelig fæle. Historien får dessuten god hjelp av et passende lydspor. Det er bare så synd at jeg må spille en og en halv time før den kan begynne.

Wolfenstein: The New Order

Foruten historien er det designet som er mest tiltalende. Nå er jeg veldig svak for steampunk-estetikk, men det er faktisk vellaget i Wolfenstein: The New Order. Jeg ser at de har latt seg inspirere av spill som Killzone: Shadow Fall, Half-Life 2 og Riddick, og selv om likehetene ødelegger for sjansen til å være unik synes jeg det er nok til å veie opp for den haltende teknikken som ligger bak grafikk og lyd. Dessuten har de dratt nazikortet så langt de klarer uten at det blir for mye, og det føles som om Machine Games har truffet spikeren på hode i forhold til hvordan verden kunne ha sett ut hvis tyskerne hadde hatt overlegen teknologi i 2. Verdenskrig.

Det er mange lyspunkter i Wolfenstein: The New Order, men det er også mange ting som ikke sitter som de skal. Machine Games leverer et helt ålreit skytespill som er underholdende på sitt beste, men samtidig frustrerende dårlig på sitt verste. Det bidrar ikke med noen nytt til hverken sjangeren eller spill generelt, og jeg ser heller ikke noen grunn til at man må ha det hvis man eier en Playstation 4 eller Xbox One. De svenske utviklerne leverer et gjennomsnitlig ålreit produkt, men jeg skulle så gjerne ønske at de hadde fått på plass flere av de grunnleggende elementene. Det er uansett fortsatt gøy å kjempe mot nazistene, så det er verdt å vurdere for deg som liker at skytespillene ikke viker for langt vekk fra normen.

Wolfenstein: The New Order
Wolfenstein: The New Order
06 Gamereactor Norge
6 / 10
+
Historie med glimt i øyet, kult design, bra lydspor, godt perks-system og underholdende action.
-
Altfor lang, lineær og kjedelig introduksjon, kjip våpenlyd, dårlig programmert kunstig intelligens og et forferdelig våpenhjul.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene