Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Startsiden
anmeldelser
Wolfenstein: Youngblood

Wolfenstein: Youngblood

Wolfenstein-serien er tilbake med en alternativ utgave av 80-tallet. Serien byr på to hovedpersoner, men beviser samtidig at "jo flere jo bedre" ikke alltid stemmer.

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

Dersom du hadde fortalt meg for et par år siden at de nye Wolfenstein-spillene har noe å by på for den som elsker god historiefortelling i spill, hadde jeg ristet på hodet i vantro. Men etter å ha satt meg ned med både Wolfenstein: The New Order og Wolfenstein II: The New Colossus da sistnevnte ble lansert for to år siden har jeg vært hektet. Jeg elsker Machine Games sin tolkning av en alternativ verdenshistorie der nazistene vant takket være mystisk og avansert teknologi, verdenstolkningen man får av denne alternative historien og historien som fortelles om B.J. Blazkowiczs evige kamp mot ondskapens akse. Ikke minst imponerte Wolfenstein II med sin uhyggelige tolkning av nazioffiseren Frau Engel, spillets hovedfiende.

B.J.s kamp mot nazistene tar aldri slutt, men denne gangen må mannen tre til side til fordel for sitt avkom. I Wolfenstein: Youngblood er det nemlig tvillingsøstrene Soph og Jess Blazkowicz som får tre frem i rampelyset.

Wolfenstein: Youngblood

Året er 1980, og søstrene Blazkowicz er som tenåringssøstre flest: kranglete og litt sosialt sære med sin interne humor, men fortsatt alltid der for hverandre. Normale kan de riktignok ikke sies å være, men hva kan man forvente når foreldrene er blant verdens fremste nazistmotstandere? Det stille og rolige livet på bondelandet blir imidlertid brått snudd på hodet når Grace (nå sjef for FBI) besøker Blazkowicz-familien og informerer om at B.J. har blitt sporløst borte i Paris. Sammen med Graces datter Addie reiser Soph og Jess i hemmelighet til nazi-okkuperte Paris, fast bestemte på å redde sin far og samtidig teste ut treningen sin i aksjon. At ingen av dem noen gang har drept en nazist før er bare en liten smådetalj, men dette går nok bra!

Under årets E3-messe nevnte representanten fra Machine Games minst et dusin ganger at Wolfenstein: Youngblood lar deg «kill all the nazis» i fleng og på variert vis. Årsaken til at man valgte å fokusere på dette, skyldes kanskje at dette også er spillets største salgsargument. Her er det nemlig flust av nazister å få has på, og utfordringene står i kø. Derimot er det verre stilt med historiefortellingen og den narrative siden av spillet, som var i toppsjiktet i forrige spill. Historien er der og er ikke direkte dårlig, men den spiller helt klart andrefiolin denne gangen. Den skarpe samfunnskommentaren om det alternative nazist-Europa mangler den skarpe finessen man husker fra de forrige spillene. Det skal litt til å overta rollen etter den uhyggelige og minneverdige frau Engel, men selv om man tar hensyn til dette er hovedskurken så platt og generisk at det aldri tjener som noe mer enn fyllmateriale. Nå har Machine Games riktignok kalt spillet for en spin-off, men selv da forventet jeg en viss bedre narrativ kvalitet enn dette.

Wolfenstein: Youngblood

Det spillet derimot mestrer er den alternative tolkningen av 80-tallet. Her er det alternative varianter av kunst, arkademaskiner, teknologi, film og musikk overalt, og resultatet er både fabelaktig og lattervekkende. Det meste kan man finne rundtomkring i Paris, og det er vel verdt å ta seg et ekstra minutt for å finne en kassett, en floppydiskett eller et videocover. Kassettene låser opp musikk man kan høre på, og jeg håper virkelig dette blir tilgjengelig på strømmetjenester på et tidspunkt, for her er det fryktelig mye bra og kreativ synthwave og elektronikapop hvor vår egen verdens 80-tallspop får en tysk Kraftwerk-lignende følelse over seg. Videokassettene man finner gir også en god latter (særlig hvis man kan tysk), og man kan finne filmomslag som tydelig henspiller på det tyske herredømme i form av skrekkfilmer som «Der Französische Koch» (Den franske kokk) og «Der Golem».

De to søstrene har en god dynamikk seg imellom, selv om noen av replikkene kan bli litt gjentakende og påtvungne i lengden. Som spiller velger du en av to før du kastes ut i spillet. Har du ingen å samarbeide med eller ønsker å spille alene vil datamaskinen styre den andre rollefiguren, men her oppfordres det på det sterkeste å spille på lag med noen. For det første er det alltid mer moro, men det andre og mer avgjørende argumentet er at AI-en kan være temmelig dårlig dersom man spiller alene. Noen ganger stopper figuren helt opp, noe som særlig er kritisk når man ligger nede for telling og venter på å bli gjenopplivet (her stoppet AI-figuren opp oftere enn hun burde).

Wolfenstein: Youngblood

Skulle en av dere dø underveis i spillet kan man alltids rekke å bli gjenopplivet av den andre, og dersom begge er nede for telling kan dere bruke ett av tre tilgjengelige fellesliv. Dette gjør at dere begge kommer på beina igjen, men dersom alle felleslivene er brukt opp er det takk og farvel. Her viser imidlertid spillet seg fra en av sine mest irriterende sider, for ofte må man tilbake nesten helt til starten av området dersom man dør. Dermed må man bruke 20-30 minutter på å pløye gjennom akkurat de samme fiendene, noe som bare skaper frustrasjon.

I Paris venter tre store utposter på å bli infiltrert av søstrene, og det er samtidig mulig å løse flere små oppdrag som motstandsbevegelsen gir dere. Det nye her er at oppdragene kan tas i den rekkefølgen man ønsker, noe som gir deg friheten til å utforske Paris fritt og lete etter den beste veien inn mot målet. For første gang har Machine Games gått sammen om å utvikle et Wolfenstein-spill. De har forent kreftene sine med Arkane Studios, som takket være spill som Prey og Dishonored-serien er kjent for å lage spill med åpne kart hvor man kan utforske og lete for å finne den veien som passer akkurat deg best. Dette er noe Machine Games selv har vært svake på tidligere, og resultatet av samarbeidet er absolutt et løft.

I dette åpne landskapet venter det altså flust av nazister på deg, og så snart kulene fyker er dette velkjent for veteraner av serien. Mange av de samme våpnene vender tilbake, og det er fortsatt uhyre tilfredsstillende å pulverisere en nazist med en bærbar laserkanon. Ettersom spillet bruker samme grafikkmotoren som forgjengeren, id Tech 6, er det grafiske og tekniske grunnlaget nokså gjenkjennelig. Det hele flyter fortsatt utrolig godt og ser fabelaktig ut, og i motsetning til hva som var tilfellet med PC-versjonen av forgjengeren opplever man ingen systemkrasj denne gangen. Selv om de fleste fiendene er gjenkjennelige er det også noen nye typer ute og går, og denne gangen er det også fokus på hva slags rustning soldatene har og hva slags ammunisjon som lønner seg mot dem. Med det sagt blir fienderegisteret litt for likt og monotont i lengden, og som en maktfantasi klarer ikke spillet å måle seg helt med for eksempel Doom.

Wolfenstein: Youngblood

I forkant av spillets lansering har Machine Games hevdet at spillet er deres største noensinne, og at man må regne med å bruke 25-30 timer på å gjøre alt i spillet. Ifølge spillstatistikken hadde jeg derimot gjennomført 62% av spillet da jeg ble ferdig med historien etter litt under ti timers spilletid på normal vanskelighetsgrad, noe som er mindre enn det jeg brukte i Wolfenstein II. Jeg er dermed litt i tvil om anslaget fra utviklerne stemmer, men den som gjennomfører alt spillet har å by på får leve og se.

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

Hvorvidt Wolfenstein: Youngblood lever opp til forventningene dine avhenger av hva du forventer av det. Wolfenstein: Youngblood er et underholdende co-op-skytespill, så sant man finner en god samarbeidspartner å spille sammen med. Den åpne strukturen er et steg i riktig retning, og den alternative tolkningen av 80-tallet byr på mye moro. Som et Wolfenstein-spill er dette derimot litt skuffende, ettersom den tematiske og narrative brodden ikke er like skarp og velutviklet som tidligere. Machine Games har gjort noen forbedringer med serien rent teknisk sett, men det virker som at de underveis har glemt litt av hva som har gjort serien så god i utgangspunktet. La oss bare håpe de finner tilbake til toppformen igjen før Wolfenstein III lanseres.

07 Gamereactor Norge
7 / 10
+
Fantastisk tolkning av 80-tallet, fet musikk, munnrappe og tøffe hovedrollefigurer, mange evner og våpen åpner for variert action, åpent og godt banedesign.
-
Skuffer på historiefronten, mangler en god hovedskurk, skral AI dersom man spiller alene, latterlig plasserte gjenopplivingspunkt, litt monotone fiender i lengden.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

Wolfenstein: YoungbloodScore

Wolfenstein: Youngblood

ANMELDELSE. Skrevet av Ingar Takanobu Hauge

Wolfenstein-serien er tilbake med en alternativ utgave av 80-tallet. Serien byr på to hovedpersoner, men beviser samtidig at "jo flere jo bedre" ikke alltid stemmer.



Loading next content