World of Goo

World of Goo. Det høres ut som min verden etter to uker med juleribbe til frokost og medisterkaker som mellommåltid. Jeg var fortsatt fettete på fingra da jeg strakk meg etter Wii-kontrollen i helgen, for å laste ned det mye omtalte WiiWare-spillet. Dette er en spilltittel jeg har hørt hundrevis av ganger, men aldri utforsket noe videre. Så idet World of Goo startet opp, kjente jeg julefettet kvekke til av lykke.

Min umiddelbare refleks - etter å ha spist kontinuerlig i to uker - er så klart at jeg vil spise dette også. Men idet hjørnetanna smeller mot batteridekselet på Wii-kontrollen, er det på tide å riste av seg siste rest av juleferien.

Wold of Goo er et fysikkbasert puzzlespill. Med slimete Goo-klumper skal du bygge deg fra et gitt utgangspunkt på banen, til en utgang som aldri er lett tilgjengelig. Med et begrenset antall Goos til rådighet, må du bygge tårn og broer og andre reisverk for å berge nok klumper for å klare brettet, og få tilgang til nye utfordringer og nye baner.

Konseptet er enkelt, men blir aldri kjedelig. For spillet introduserer nye Goo-baller og gameplayelement hele tiden. Logikken gjør helomvendinger flere ganger før dette er over, så det blir aldri forutsigbart og aldri ensformig.

De sorte, standard-Gooene har to støtteben, og kan bare brukes én gang. De hvite, vann-Gooene har kun ett ben, mens de grønne klumpene har tre støtteben, og kan brukes om og om igjen. Ballong-Gooene hjelper meg å holde et høyt tårn i balanse, eller de kan løfte en lang Goo-line over en farlig vindmølle. De røde tar fyr når de kommer i kontakt med ild. Og sånn fortsetter det helt til mål. Nye Gooer, nye utfordringer, nye flotte spilløyeblikk. Hele tiden.

Historien er vag og vanskelig å forstå, men er på en pussig måte ganske søt og spennende likevel. De lyriske små beskjedene og de selvbevisste skiltene fra "Skiltmaleren" gir det hele en slags absurd metalogikk som det ikke er så lett å skjønne seg på, men som det er givende å lese likevel. Det er nemlig det uklare, det som ikke er helt opplagt og selvsagt, som er interessant og gir rom for ettertanke.

Visuelt er World of Goo helt perfekt. Det er ingenting annet enn toppkarakter i mine øyne. Fargene. Streken. Designet. Alt oser av en sjarme og personlighet som få kan utfordre - uansett format og budsjett. Og lydsiden følger opp. Musikken er alltid vakker og underlig, på en måte. Det er noe Tim Burton-aktig over hele Goo-universet. Både når det gjelder design og musikk. Og jeg elsker det.

Selv om det er lett å se at dette opprinnelig var designet for PC med mus, så savner jeg aldri musen. Wii-kontrollen er presis nok, og med kun én knapp i bruk, så er det ikke kontrollen som står for utfordringene - det er briljant designede puzzles og baner. Dessuten byr Wii-versjonen på flerspillermoro. Skulle du få en kompis eller tre på besøk, kan de enkelt bare plukke opp hver sin Wii-kontroll og hoppe inn i pågående spill, uten noen problemer. Perfekt!

World of Goo er et vakkert lite puzzlespill jeg vil anbefale alle Wii-eiere. Følelsen av å spille World of Goo er den samme jeg sitter med når jeg spiller Portal og Braid, uten at disse spillene nødvendigvis kan sammenlignes for øvrig uten forbehold. Men de har en enkel genialitet over seg som ytterst få spill har. Ingenting blir noensinne forklart, alt blir bare forstått, på en måte.

Det begynner å bli en stund siden de virkelige storspillene til Nintendo Wii, men faktum er at du ikke trenger å lette på ræva en gang, for å få fingrene i et av fjorårets beste spill. For 1500 Nintendo-poeng får du i alle fall fem-seks timer puzzle-moro, og det dobbelte om du begynner å jakte på de høythengende OCD-målene. Og det er gi-bort-pris for et av konsollens beste spill, uansett distribusjonskanal.

Det er kanskje ikke noe særlig å spise, men å spille World of Goo har vært en flott opplevelse. Ikke gå glipp av det.