WWE 12

Når sant skal sies, har undetegnede ikke et forhold til wrestling i det hele tatt. Det er dog ikke til å stikke under en stol at wrestling er svært populært, og da spesielt over dammen, noe som har resultert i 14 offisielle wrestlingspill, hvor W '12 er den første av disse som kun går under tittelen WWE. Nytt navn og nye løfter til tross, skuffelsen er et faktum.

Når man slåss i WWE 12, har man i grunn valget mellom tre forskjellige angrepstyper. Man kan slå og utføre to forskjellige varianter av grep. Den ene typen grep lar spilleren utføre flere halsbrekkende kast, mens den andre typen sender motspilleren på en liten løpetur mot nettet, noe som kan brukes til å starte en lengre kombinasjon av angrep. Videre kan man utføre såkalte signatur- og avslutningsangrep, og disse er forskjellige for hver figur. Alt dette fungerer til sitt formål.

Likevel har kampsystemet i WWE 12 sine feil, ettersom hele forsvarsaspektet er fjernet til fordel for en knapp som lar spilleren utføre et motangrep hvis man trykker på den rett før man blir angrepet. At et slåssespill ikke har et rikere utvalg av forsvarsmetoder er nærmest en skandale, og effekten er rett og slett at kampsystemet i WWE 12 oppfattes som mangelfull.

Det er tydelig at utviklerne har prøvd å gi kampsystemet i W '12 en "lett å lære - vanskelig å mestre"-vri, men de lykkes kun delvis. Mye av grunnen ligger i mangelen på en formell opplæring av kampsystemet i spillet. Det ligger en angrepsliste i startmenyen, men denne er svært mangelfull. Her er det så godt som ingen informasjon angående dynamikken i angrepene man skal utføre, og det er heller ikke noe informasjon rundt forsvar, noe som strengt tatt er en stor del av alle slåssespill. Jeg måtte derfor lære meg alt ved å prøve seg frem, noe som skapte unødvendige irritasjonsmomenter.
<newpage>

WWE 12 har også flere forskjellige spillmodi. Road to Wrestlemania er et forsøk på en historiemodus, og resultatet er lunkent. Her er det null historiefortelling, kun vanlige wrestlingkamper med noen halvdårlige filmsnutter innimellom. Historien er på ingen måte påkostet, og den fungerer i realiteten kun som et bakteppe for slåsskampene. WWE Universe er en liknende modus, bortsett fra at det ikke er noen form for historie, kun en serie med kamper med noen filmsnutter mellom. Det er altså ikke mye å hente her i gården. I den vanlige kampmodusen har man rikelig med valg. Disse inkluderer blant annet standard en-mot-en, to-mot-to og Hell in a Cell. Det er rundt 70 spillbare figurer i spillet, hvorav 14 er nedlastbare. 10 av disse er kvinnelige wrestlere kalt WWE Divas. Dette er mange nok figurer, og skaper i hvert fall noe variasjon i spillet.

Selv om musikken holder mål - mye på grunn av lisensmusikken - er grafikken i WWE 12 er virkelig ikke noe å skryte av. Wrestlerne ser nærmest utdatert ut, og banene ser helle ikke særlig fine ut. Animasjonene i angrepene flyter bra, men dette er vanskelig å legge merke til med tanke på at kontrollen er det stikk motsatte. Det føles hele tiden ut som om wrestlerne beveger seg gjennom kvikksand, og det er derfor vanskelig å unngå angrep med mindre man kontrer det, noe som igjen bringer oss tilbake til det mangelfulle forsvaret. Triste saker.

Det er ikke veldig mye man kan si om WWE 12 utover kampsystemet, og når ikke engang denne holder mål er det tydelig at spillet har problemer. WWE 12 har et stort utvalg av spillbare figurer, og angrepsdelen av kampystemet er helt kurant, med mange halsbrekkende triks og stilige avslutningsangrep. Det er mangelen på en ordentlig forsvarmodus som trekker spillet flere hakk tilbake. Når man legger til den nærmest triste historiedelen og den utdarte grafikken, er det bare å konkludere at WWE 12 ikke er noe å skrive hjem om.