WWE 2K16

«Stone Cold» Steve Austin stirrer på meg. Jeg, i rollen som Bret «The Hitman» Hart, forsøker å gjenskape det som ofte regnes som en av de beste kampene noensinne - det magiske Submission-oppgjøret i Wrestlemania 13. Året var 1997 og denne knallharde kampen (seriøst, se den) ble startskuddet for det som i senere tid er kjent som The Attitude Era. En era hvor wrestlingen var styggere, råere og enda mer underholdende.

Det må sies at WWE 2K15 var et av de største feilstegene så langt i serien. Ingenting fungerte som det skulle, og ikke engang grafikken klarte å levere varene, på tross av nye spillsystemer og assistanse fra Visual Concepts. Det tar ikke lang tid før vi merker at årets utgave er langt penere, og til tider ser både «Stone Cold» Steve Austin og Bret «The Hitman» Hart ut som seg selv i virkeligheten.

Sistnevntes hockeysveis er derimot unntaket, i likhet med alle lange hårfrisyrer. Dette er et problem ettersom det finnes endel med langt hår i denne sporten. Frisyrene deres ser mer ut som pastaretter enn hår, som er mer al dente enn vi liker det. De mindre kjente fribryterne har heller ikke fått nok oppmerksomhet, og ligner ikke på seg selv. Når det er sagt så har man fått inn ansiktsuttrykk og fleksende muskler i årets spill, i tillegg til bevegelige klær.

Tilbake til matchen. Nå som de to bryterne har blitt kjent med hverandre, er det på tide å starte kampen på alvor. Spillkontrollene kjennes like ut, men utviklerne har prøvd å strømlinjeforme dem for å gjøre WWE 2K16 mer spillbart enn forgjengeren. En ordentlig mattebryter som Hart, som har signaturgrepet Sharpshooter (en submission), må bruke nye knep for å tvinge motstandere til å kaste inn håndkleet. Designet ligner det vi så i UFC Undisputed 3, hvor man må ha perfekt timing og smart bruk av analogstikken til å velge farger, mens offeret må unnvike den aktuelle fargen.

Systemet kunne like så godt vært et minigame i Mario Party, og det er ingenting i denne «katt og mus»-delen som har noe med virkelig wrestling å gjøre. Når det er sagt fungerer det godt. Realisering av wrestling på matta er svært vanskelig, og kanskje er disse minispillene den beste løsningen.

Motangrep er også blitt endret og kan ikke bli misbrukt på samme måte som før. Nå må du nøye vurdere om det er verdt å bruke krefter på å prøve på motangrep, eller om det kan lønne seg å spare energi. Du er ille ute dersom du går tom for krefter ved å være for aggressiv.

Å vinne kamper uten å levere en god gammeldags «beat-down» er dessuten langt vanskeligere enn forrige gang. WWE 2K15 hadde et system som gjorde det mulig å vinne kamper etter å ha lagt motstanderen i gulvet ved første forsøk, noe som ikke er spesielt underholdende i lengden. Nå er det mer rettferdig, og kampene virker å vare noen minutter lengre.

Samtidig finnes det fortsatt problemer her. Signaturtrekket til din bryter er mer eller mindre avgjørende for å vinne en kamp. Før kunne du ydmyke motstanderen på alle mulige måter, før du holdt han i bakken mens dommeren telte til tre. Nå kan du derimot gjøre de mest fantastiske tauhopp, dødsforaktede kast eller knuse motstanderen med stålstoler, uten at han blir værende på gulvet. Hvis du derimot tregger med ett av signaturtrekkene dine, gir det en klar seier. Muligens er dette ett krav fra WWE ettersom signaturtrekk er blitt en større del av profesjonell wrestling (som også gjør kampene mer forutsigbare) det siste tiåret, men vi skulle veldig gjerne sett dette tonet ned litt.

Selve brytingen har også spor av å være en typisk Yuke's-produksjon. Det vil si at det er litt tregt og stivt. Det mangler flyten virkelig gode wrestling-spill må ha. Simulering er fortsatt satt i høysetet over realisme, og vi skulle gjerne sett en ny start for denne spillserien. Samtidig er slett ikke alt håpløst, og vi har hatt det mye moro mens vi har delt ut juling, tross alt.

Totalt sett er det drøye 120 brytere å velge mellom, som er nesten en dobling fra fjoråret. Vi savner noen kjente brytere, som for eksempel Hulk Hogan som fikk sparken tidligere i år, men vi er takknemlige for at Fred Ottman er på plass under ringnavnet Tugboat. Det samme gjelder Charles Wright under aliaset Karma, og i tillegg kan du selvsagt lage din egen bryter.

I fjor ble systemet med å lage din egen bryter kraftig oversett, men i år er det heldigvis tilbake. Ikke bare er verktøyet for å skape din egen personlige bryter bedre, men du kan også lage 100 stykker, mot 25 i WWE 2K15. Å kjempe seg til toppen er noe vi vet mange wrestlingfans setter pris på. Selv synes vi det er litt trist å være håpløst svak i starten, og overlegen mot slutten, men muligheten er i alle fall der i år.

«Stone Cold» Steve Austin  er forøvrig årets hovedperson. I senere tid har serien fokusert enten på en era eller en person, og denne gangen får vi oppleve ikonets reise mot å bli en av sportens største stjerner. Alle arkivfotoene og videoene er nok til å få en gammel wrestling fan til å måpe av beundring, og presentasjonen er meget velgjort. Dette er et flott konsept som vi håper serien bygger videre på i senere titler, og det er ingen bedre anerkjennelse for en fribryter å få.

WWE 2K16 er ikke et perfekt wrestlingspill, men det er et steg i riktig retning sammenlignet med fjorårets versjon. Bokstavelig talt alt er bedre enn det var i WWE 2K15, og om du vil ha noe morsomt og adrenalinpumpende til spillkveldene venner, er dette et godt valg.