WWE All Stars

Ja da, jeg vet at mye av det som skjer innen wrestling ikke er på ordentlig. Men jeg har noe å si til alle som bruker det som et argument mot nettopp amerikansk fribryting: TV-serier og film er heller ikke ekte. Dere er klar over at det også er oppdiktet? (TV-serier og film hevder derimot ikke å være sport...red.anm.)

Med det sagt vet jeg fremdeles ikke hvordan kampene vil ende, og selv ville jeg nok blitt en helt elendig WWE-stjerne. Det krever så mye. Du må kunne overbevise publikum med alt fra stilige promoer, god bryting, spektakulær akrobatikk og en vilje til å ofre seg i stor grad. Det, samt det lille ekstra som gjør deg til en stjerne.

Og det er disse stjernene som utgjør kjernen i WWE All Stars. Til forskjell fra 2009-spillet WWE Legends of Wrestlemania har man valgt å inkludere både klassiske og nye stjerner. Det kan jeg absolutt forstå - de som har begynt å se på WWE nå har ikke snøring på hvem Ricky "The Dragon" Steamboat eller "Superfly" Jimmy Snuka er - men likevel er det noe som dør innvendig når Drew McIntyre og Jack Swagger denger Hulk Hogan og Ultimate Warrior som om de aldri har gjort noe annet.

Forskjellen mellom kjempene er enkelt og greit vanvittig stor, men ettersom det gjør WWE All Stars mer tilgjengelig skal jeg ikke klage. I stedet vil jeg forklare hvorfor dette er et spill du bør gå til anskaffelse av. Det er jo tross alt veldig morsomt.

Jeg er en ihuga wrestling-fan, og har fulgt med på WWE siden 80-tallet. Til og med i dag blir jeg lykkelig av en skikkelig bra kamp med god personkjemi. Stjernene selger skadene på en helt unik måte, slik at jeg tror de er døende. Samtidig blir det levert avsindige bryteteknikker, som fører til at noen faller i gulvet så hardt at kroppen kryper seg sammen.

Jeg har for øvrig ikke noe til overs for WWE Smackdown vs Raw-serien. For meg har wrestling alltid handlet om showet. Om å underholde. Jeg foretrekker å slenge meg i sofaen med noen kompiser og vræle i takt med det som skjer på TV-en. På bordet står vaniljecola, beef jerky, popcorn og colasnører, mens vi ler av de overdrevne promoene og banner når noen går ned for telling.

WWE Smackdown vs Raw-serien makter ikke å formidle denne følelsen. Det er en sirupsseig, superdetaljert simulering av WWE-showet. Problemet er at sporten ikke skal overanalyseres, siden den handler om underholdning. Og nettopp her kommer WWE All Stars inn. For det er faktisk helt utrolig morsomt, og er det beste wrestling-spillet jeg har spilt på veldig, veldig lenge.

Det føles ikke riktig å nevne ordet realisme i et wrestling-spill, men om det er en forutsetning kan man strengt tatt si at WWE All Stars ikke har det. Det jeg forsøker å si er at WWE All Stars inneholder en stall på 30 kjemper (pluss en gratislegende i form av barndomshelten Honkey Tonk Man), som mest av alt minner meg om actionfigurene fra He-Man-serien på 80-tallet. Likevel fremstår alle bryterne som troverdige kopier.

"Macho Man" Randy Savage kan for eksempel gjøre en baklengs salto hvor som helst i ringen. Deretter lander han på toppen av stolpen, der han kan utføre grusomme angrep. Hulk Hogan er så spenstig at han kan slenge opp stående fiender etter beina, mens Bret "The Hitman" Hart aldri har vært i bedre form.

Det er ikke snakk om å holde seg til fysikkens lover i WWE All Stars. Bryterne kan til og med sjonglere med sine motstandere i luften, og så slenge dem så kraftig i bakken at de spretter opp igjen som en kjempe stinn av steroider. Så kan comboen fortsette.

Smellene er så høylydte at ringen nesten faller sammen under sjokket av å bli truffet. Tempoet er skyhøyt, og spillsystemet er behagelig intuitivt. Det handler ikke om hvordan man angriper, det handler om når de utføres. Planlegging og avstandsbedømmelse er alt, og sakte men sikkert er man helt innført med spillsystemet. Og da går spillingen mot spektakulære høyder.

Faktum er at ikke engang de vanskeligste og mest sinnssyke angrepene er spesielt vanskelige å utføre. Og da snakker vi om de angrepene som gjør skjermen svart/hvit, mens spillet går over i sakte film. Og i det øyeblikket drar de til med en sånn kraft at man er redd kraniet skal bli til kjøttdeig, at ringen skal rase og at Jorden blir splittet i to deler. Men her begrenser de antall spesialangrep med to meter, der en av dem gir deg flere angrepssjanser, mens den andre er langsommere. Her kan du gjøre avslutningsangrepet.

Poenget er at det ikke holder å trykke på en knapp for å utføre angrep. Forholdene må ligge til rette. Ellers kommer de uansett til å bli avverget, eller i verste fall kontret. Kontringene er for øvrig et kapittel for seg selv, for wrestling handler tross alt mest om bryting.

Av den grunn bruker man skulderknappene til å unngå påbegynte grep (til og med luftangrep!), mens motstanderen kan kontre dine kontringer. Det ser sykt heftig ut i det skyhøye tempoet, og det blir utallige ytringer av "Ooooouhh", "Weeeeeohhh" og "AaaaAAAoogghhh" under kampene.

Spillsystemet fungerer så til de grader, og takket være droppingen av utholdenhetsbarometeret fra WWE Smackdown vs Raw-serien blir tempoet helt annerledes. Til og med de som ikke er særlig glade i wrestling kan nyte godt av å plukke på en motstander i noen timer. Det er kort og godt et spill for alle. Dette er genuin festunderholdning, som man må være skikkelig kjip for å ikke verdsette.

For den som verken har nære venner eller en ekstra håndkontroll blir det dessverre magert. WWE All Stars er først og fremst best sammen med en annen person, for det er egentlig bare to kjappe spillmoduser å bryne seg på for de som spiller alene. Den ene er Path of Champions, der man kjemper seg opp til en kamp mot Undertaker (som helt klart er best). Alternativt kan du bekjempe Randy Orton (den verste) eller en DX bestående av Triple H og Shawn Michaels.

Vi får også modusen Fantasy Warfare. I utgangspunktet er det en veldig god idé, som kan by på flere spennende kamper. Hvem har ikke fantasert om en kamp mellom CM punk og "Stone Cold" Steve Austin, eller et skikkelig oppgjør mellom Andre the Giant og The Big Show? Min egen favoritt går under navnet "Biggest Superstar", der herr Wrestling selv, Hulk Hogan, smekker igjen smella på John Cena.

Vi kan også bruke nødløsninger som Jake "The Snake" Roberts og Randy Orton, der vi skal avgjøre hvem som er "The Coldest Snake". Randy er kanskje ingen orm, men et av hans mange kallenavn er "The Viper", og mer enn det trenger man ikke. For meg har fightingspill alltid handlet om flerspilleren, og i WWE All Stars får vi til og med en godt utført nettdel for de som vil denge løs på den måten.

Likevel har WWE All Stars en skavank eller to. Den mest åpenbare er de rutinerte kommentatorene Jerry Lawler og Jim Ross, som like godt kunne sovet seg gjennom kampene. Vi får ingen hete eller energi, og man dysser nesten av ved å høre på det repeterende snakket. Det hadde vært godt med litt mer materiale. Antall spillmoduser er nokså begrenset, mulighetene for å lage sin egen bryter er få mens lastetidene er groteske.

Men som sagt - gjør deg selv en tjeneste og kjøp WWE All Stars. Det er det beste wrestling-spillet på minst ti år, og så godt som alle har det morsomt med det i nevene. Det er et fantastisk herlig festspill, med vidunderlig presentasjon og haugevis av retroklipp. I tillegg får du mer aktuelle ting om du foretrekker det. Det er akkurat slik et wrestling-spill skal se ut, og jeg håper All Stars-serien har kommet for å bli.