WWE Smackdown! Here Comes the Pain

Det amerikanske fribrytingssirkuset har inntatt norske PS2-konsoller og skremmer vettet av de minste i familien. Festlig underholdning for noen, et pinlig spill for galleriet for andre. De fleste forstår at WWE består av penger og forhåndsavtalte resultater, men noen tror virkelig at "slåsskjempene" mener alvor med luftslag og øredøvende heia-seg-selv-rop. GameReactor har tatt en svett tur innom arenaene for å teste stemningen, og eventuelt se om spillet er verdt noen røde lapper.

Menyene er et arkadespill velkjent, og vi har mange spillvalg. Det er bare å velge og vrake mellom forskjellige typer Tag-kamper, som er lagkamper, og en serie av enspillerutfordringer. Spillet passer ypperlig for flere spillere dersom uenighetene skulle bli mange i løpet av en middels guttekveld. Vi kan skape veldig mye forskjellig selv også. Alt fra selve utøveren til hans hoverende fakter - som kan konfigureres ned til minste detalj. Om du måtte ønske å slå kollbøtte eller å slå hjul, ta en salto med skru eller stå på hendene, gir WWE Smackdown! deg muligheten til det. Disse hoveringsanimasjonene styres under kampene med den høyre analogspaken.

Det kan velges mellom svært mange utøvere, så mange at det er en kjedsommelig affære å bla gjennom alle sammen. Disse har hver sin særegne intro med slagkraftig musikk, muskelstramming og opphissing av publikum. Det er imidlertid en merkbar skuffelse at vi ikke får høre hva disse sirkusfigurene lirer av seg. Alle bryterne er nemlig helt stumme, i sterk kontrast til virkeligheten. Tåkete vurderinger av egen styrke og nedsettende kommentarer om motstanderne blir dessverre sensurert bort. Om det er for å skåne yngre spillere, vites ikke. Det ville ihvertfall være et paradoks i henhold til spillets natur. Trolig mangler utviklerne lisenser til å legge på noen saftige kommentarer.

Som nødvendig i et slikt spill, kommer musklene godt til syne ved hjelp av veldetaljert grafikk. De forskjellige arenaene ser veldig realistiske ut med elleville fans som hemningsløst hyller sine tvilsomme helter. Når en av aktørene kommer spankulerende inn til tyngre rytmer signert Motörhead, heller han vann fra en flaske i håret og rister teatralsk på hodet. Dette altså til stor begeistring for mange av de oppmøtte. Et par muskeldemonstrasjoner senere, er han inne i ringen der han gjerne klatrer i gjerdet for å motta mer jubel. Som mange av dere kan forstå, forutsatt at dere har sett litt fribryting på TV, er spillets introduksjoner meget realistiske. Og det er faktisk gøy å slåss inne i denne ringen også.

Alle utøverne har sine signaturtrekk som de gjerne benytter når "Smackdown!"-logoen lyser forlokkende på skjermen. Det betyr at den ene skuespilleren er i en passende posisjon i forhold til motspilleren for en liten kilevink. Forutsatt minimum én av fem stjerner i "Smackdown!"-meteret, kan vår heroiske bryter ta et ømt grep rundt sin ringforlovede. Det må understrekes at skuespillet på ingen måte er synlig i dette spillet, selv om seriøsiteten tydelig ikke er veldig markant. Selv dommeren kan slås bevisstløs slik at kampklovnene kan konsentrere seg om hverandre. Ofte kommer ytterligere en utøver springende for å støtte motspilleren din under kampen, og han får fritt delta dersom dommeren tar seg en høneblund.

Spillet er på ingen måte spennende for oss over den kriminelle lavalder, men er så absolutt artig en kjølig høstkveld. Det gjelder å avreagere litt fra daglige trivialiteter med amerikansk show-sirkus på sitt beste. Likevel er dette en tittel mange fort kan gå lei, så det spørs om fullpris er verdt sitt hull i lommeboken. Dersom slåssespillene i samlingen er få, og gripelemmene trygler om litt motorisk trening, er WWE Smackdown! Here Comes the Pain et godt kjøp. Smerten kommer sannelig etter et par kamper med iherdig tasting, så tittelen holder ord. Brutaliteten er akkurat passende for de fleste aldersgruppene, men de aller yngste bør vel skånes for et rent voldsspill. Det er nemlig det Smackdown er.