Xcom: Enemy Within

Hver gang navnet Xcom dukker opp fylles jeg med en herlig følelse av nostalgi. Det originale UFO: Enemy Unknown til DOS fra 1994 er det spillet som gjorde meg til en gamer. Det rike metaspillet kombinert med taktiske bakkekamper man til da ikke hadde sett maken til i noe dataspill, skapte en opplevelse og atmosfære som jeg nå nesten 20 år senere ikke føler har blitt overgått. Det er altså ingen enkel oppgave Firaxis har tatt på seg.

Da Firaxis i fjor relanserte Xcom-serien gjorde de dette med stor respekt for originalen, samtidig som de gjorde noen nødvendige forandringer for å ta opplevelsen opp på det nivået kresne nåtidsgamere krever. Men jeg følte likevel at det var noe som manglet, og jeg har derfor hatt store forhåpninger til at denne utvidelsespakken ville klare å fylle inn der hvor jeg følte Xcom: Enemy Unknown kom litt til kort.

Historien er stort sett den samme i Xcom: Enemy Within. Romvesener ankommer jorden, og viser kjapt oss jordboere hvor skapet skal stå. Menneskeheten har derimot forutsett at dette kunne skje, og børster støvet av Xcom-initiativet. Det er som mange sikkert vet en hemmelig internasjonal millitær organisasjon som er spesialister på å bekjempe utemomjordiske trusler. Nytt nå er derimot at ikke alle mennesker er enig i at romvesenene er en trussel vi burde kjempe mot. Terroristgruppen Exalt jobber nemlig hardt for å hindre Xcom fra å jage vekk romvesene.

Det er her Xcom: Enemy Within henter sin bokstavelige betydning. Exalt er fiender innad i vår egen rase. Denne terroristorganisasjonen gir oss for det første et rikere metaspill, hvor organisasjonen kjemper mot deg ved å spre panikk med propagandaen sin. I tillegg utfører de diverse sabotasjeoppdrag som kan tappe deg for penger eller ødelegge for forskningen din. Lar du de holde på usjekket kan de skape betydelige problemer for deg.

Når du oppdager en slik trussel kan du sende en av agentene dine på spionasjeoppdrag til terroristcellen som prøvde å sabotere deg. Etter en gitt tid må du så sende inn troppene dine for å hente vedkommende ut igjen. Her får du enten sabotasjeoppdrag hvor du skal snike deg inn i basen deres og laste ned informasjon fra deres dataterminaler, eller artige kongen på haugen-type oppdrag hvor du må beskytte en sender du har utplassert mot bølger av Exalt-soldater.

Det artigste ved å kjempe mot Exalt er derimot taktikken de bruker når du møter dem i feltet. Dette er mennesker tross alt, og de tenker derfor som deg. Der hvor romvesenene vandrer rundt i små grupper og ikke foretar seg noe særlig før de ser deg, vil heller Exalt jakte på deg med mange av de samme taktikkene som du selv tar i bruk. En skarpskytter vil søke opp i høyden og vente på et perfekt skudd, mens bakketroppene vil bruke med-kits og forsøke å sprenge vekk forsvarsstillingen din med en velplassert rakett før de angriper. Det nytter heller ikke å snike seg rundt og plukke gruppene en etter en da terroristene kommuniserer med hverandre, og henter inn forsterkninger når de er undertallige.

For å møte denne nye trusselen kommer spillet med en rekke forbedringer for soldatene dine, og her får tittelen Enemy Within en mer filosofisk betydning. Vi kan nå forbedre soldatene våre på et genetisk nivå, eller erstatte alle lemmene deres og gjøre de om til den nye MEC Trooper-klassen. Kampen for å redde jordkloden har altså blitt så desperat at vi er villig til å fusjonere våres egne kropper med alien-teknologi for å skaffe oss et lite overtak i kampen. Vi fjerner svakheter i menneskerasen og perfeksjonerer det uperfekte... Er det ikke nettopp det romvesnene har gjort med alle de andre rasene de har assimilert inn i hæren sin, og, spoiler alert, ønsker å gjøre med oss?

Derimot, om man setter den etiske diskusjonen til side, så er disse nyvinningene ekstremt nyttige. De genetiske modifikasjonene lar oss tilpasse soldatene våre på en rekke måter. En forandring i beinbyggningen til soldaten kan for eksempel gjøre at han eller hun regenererer litt helse hver runde, samtidig som genetisk forbedrede øyne kan gjøre at skarpskytteren vår sikter bedre.

Der hvor de genetiske modifikasjonene er små tilpasninger er MEC Trooperen en total overhaling. Her velger vi en av soldatene våre, forhåpentligvis en vi kan avse, som da i reneste Robocop-stil får byttet ut alle sine lemmer med maskiner. Disse kan da operere såkalte MECs, som er svære robotiske drakter med slagkraftige våpen. MEC Trooperen blir da i praksis en tank, en rolle som virkelig var savner i originalen, som står i front og tar imot prosjektiler og sprenger vekk fiendens forsvarsposisjoner.

Vi kan nå også forbedre soldatene ytterligere ved å gi dem medaljer for heltedådig innsats. Med alle tilpasningene som vi nå har tilgjengelig blir investeringen i hver enkelt soldat større, og jeg tar meg selv i å føle et enda sterkere bånd til dem. Aldri føles permadød mer urettferdig enn når majoren man har brukt timer på å trene opp, og nå gitt medaljer og genetiske modifikasjoner, plutselig siger sammen etter å ha blitt truffet av en velplassert og kritisk plasmaprosjektil.

Med alle disse forbedringene skulle man tro at spillet ble litt mer komplisert, og en hel del enklere. Tro i så fall om igjen, for romvesnene har også fått nye leketøy. Deres egen MECs, Mectoids, kommer med doble plasmakanoner, og kan skyte to ganger hver runde. Kombinert med deres 20 HP (på normal), pluss et skjold på 6 når de kombinerer hjernen sin med en Sectoid, kreves det konsentrert skyts fra hele laget før de siger om.

Den nye Seeker-enheten kan gjøre seg usynlig, og er spesialisert på å jakte på soldater som står for seg selv. Mot en full gruppe utgjør ikke disse noen stor trussel, men får de hektet tentaklene i en soldat som står for seg selv er det bare å telle ned runder til han eller hun er død. Å la skarpskytteren stå aleine på en høyde for å plukke romvesener fra avstand er nå direkte farlig.

Det som derimot virkelig forandret mine taktiske prioriteringer mest er ressursen Meld. Denne ressursen trenger man til både genetiske modifikasjoner og MECs, og som ved Elerium og Alien Alloys kan den bare samles direkte fra fienden. Her har man bare et begrenset antall runder før Meld-ressursen ødelegger seg selv, og fristelsen blir da ofte stor for å ta sjanser ved å bryte min defensive formasjon og sende soldater ut på egen hånd.

Spillområdene har også fått sårt trengt variasjon. Firaxis har ofret litt av kvalitetsfokuset for å lage vesentlig flere kart, og dette kan se ut til å være et riktig valg. Det er nå så mange forskjellige kart at hvert oppdrag føles unikt, og særlig det at UFOer nå kan lande i urbane områder er virkelig en forbedring.

I tillegg har det kommet flere nye spesialoppdrag som bryter med standardformelen i spillet. Særlig er det at romvesenene nå kan angripe basen vår noe jeg har savnet, og Site Recon er er noe av det mest intense jeg har opplevd i spillet til nå. Alt i alt øker de nye spillområdene og oppdragene spillopplevelsen og gjennspillerverdien betraktelig.

Det er derimot enda noen små ting jeg føler mangler. Vi er fortsatt begrenset til maks seks soldater, og det er fremdeles ikke mulig å ta med seg mer utstyr enn soldatene kan bære. Dette går greit på de mindre oppdragene, men på lenger oppdrag, som fiendens baser og ombord på de større UFOene, blir det ofte knapt med ressurser og mannskap.

Det største ankepunktet mot denne utvidelsen er derimot utvilsomt prisen. 249 kroner for en ekstrapakke av denne størrelsen er en stiv, men noenlunde fair, pris. At konsollbrukere må kjøpe Commander Edition til 349 kroner, til tross for at de allerede eier Xcom: Enemy Unknown, virker mer urettferdig. At utvidelsen er for stor til å fungere som nedlastbart innhold er ingen unnskyldning for å kreve at man kjøper en bundle. For nye spillere er det derimot et veldig godt kjøp.

Xcom: Enemy Within gjør akkurat det en utvidelsespakke burde gjøre. Den perfeksjonerer et allerede bra spill, og fyller på med variert innhold der originalen kunne føles litt repeterende og tom til tider. Prisen er stiv, spesielt for konsollbrukere, men elsket du originalen er det absolutt verdt det. Firaxis sin relansering av serien er nå veldig nær det å gi meg den magiske følelsen jeg fikk fra originalen fra 1994, og det er litt av en bragd.

Les også: Vår anmeldelse av Xcom: Enemy Unknown