X-Men Legends 2: Rise of Apocalypse

Fallout har gjort det, Baldurs Gate har gjort det, og nå har X-Men Legends gjort det igjen. Sammenligningen mellom disse tre, er at alle er actionbaserte rollespill som er hypet frem til konsollmarkedet. Med sistnevnte så møter du nok en gang disse hevnsultne skapningene som har oppstått av en tegneserie. De er bygd opp på ulike vis, ikke bare i ferdigheter, men også i benbygningen. Jepp! Jeg tenker selvfølgelig på den tøffeste av dem alle, Wolverine. Han er bare en av de som skal stå i mot supermutanten Apocalypse. På mange måter kan dette høres interessant og moro ut, men jeg kan allerede nå slå fast med spikerpistolen; det er ikke det, dessverre.

Historien baserer seg på en syk syk mann som har planer om å ta over verden, og gjøre alle menneskene til hans slaver. Hans navn; Apocalypse. Magneto sine onde mutanter (The Brotherhood), og Xaviers gode skapninger (X-Men), må slå seg sammen for å bli sterke nok til å stoppe Mr. Apocalypse. Dette gjør at du kan spille med begge sider sine karakterer, og Sabertooth, Wolverine, Storm og Cyclopse er bare noen av dem du kan ta kontrollen over. Du kan velge mellom hele 15 forskjellige mutanter til hvert av oppdragene, men ditt lag kan derimot bare bestå av 4 karakterer samtidig. Så her må man velge med omhu.

Siden det er ett rollespill, så man kan selvfølgelig oppgradere de ulike X-mennene, til å bli virkelig supre supermutanter. Det er moro å få noe igjen for alle disse mer eller mindre meningsløse kampene. Men spillets menysystem er såpass knotete lagt opp, at mye av det som faktisk ER festlig med oppgraderingen, bare drukner.

Spillet kan oppsummeres veldig lett: Ta ditt lag av fire, smekk noen fiender til døde og få nye hjernedøde oppdrag av Xavier. Hver mutant har opp til fire evner tilgjengelig på en gang, som man lett får tilgang til ved ett knappetrykk. Hele spillet går ganske så raskt fremover, og bare etter en time spilling, så hadde jeg banka tre slemme supermutanter. Noe som egentlig passer godt til det ellers så hektiske gameplayet. Spillets mangel på variasjon og utfordringer er derimot ett større problem. Allerede tidlig i spillet satt jeg og håpet på at rulleteksten snart måtte komme. Hadde det bare vært så enkelt - spillet tar oppimot 20 timer å runne, og det er omtrent ingen gjenspillings verdi. For når man har rundet det en gang, så har man fått mer enn nok av menn i grønne og blå trikoter.

Spillet har en coop-modus, som gjør at du og opptil tre av dine venner kan smelle sammen og knuse dine motstanderer. Dette er absolutt det beste spillet har å tilby, når man kan sette sammen over en pose potetgull, noen liter soda og krangle om hvem som skal være Wolverine.

Dette er vel ett av de første cel-shading spillene som jeg synes er stygge. Miljøene du oppeholder deg i er varierte, men de er grusom å se på. Det er absolutt ikke noe "eye-candy" vi snakker om. Lyden i spillet er laid back, men gjør ingen stor opptreden. Jeg merket faktisk sjelden musikken i det hele tatt, og det er vel kanskje helt greit. Den gled glatt inn i selve spillet.

Spillets lyseste side er definitivt den kunstige intelligensen til dine medmutanter. De flytter seg unna, angriper og healer seg selv uten noen store problemer. Slik at man slipper å tenke på det mens man knuser kjever etter kjever på badguys. Glimrende egentlig, for hvis dette ikke hadde funket, så hadde man nok fått mange tunge sinn rundt om i Norges mutantland.

Jeg vil ikke anbefale dette spillet til noen andre enn hardbarka Marvel eller X-Men fans. Å spille disse "legendenes" andre versjon, er til tider like moro som å se maling tørke. Uansett hvor mange liter metall Wolverine inneholder, så kan det dessverre ikke redde Legends 2 for å bli mer enn middelmådig spill.