Jeg har alltid vært klar over at Yakuza-spillene finnes, men det var først med lanseringen av Yakuza 0 i fjor jeg faktisk fikk innta skoene til seriens hovedfigur, Kazuma Kiryu, selv. Da ble det raskt klart for meg hvorfor folk har mast om å få spillene til disse kanter. Blandingen av japansk kultur, humor, kampsekvenser utenom det vanlige og en haug med ulike minispill gjorde sitt for at jeg plutselig endte opp med å bruke godt over hundre timer med Yakuza 0, Yakuza Kiwami og Yakuza 6: The Song of Life de neste månedene. Du kan altså trygt si at jeg hadde blitt dratt inn Yakuza-universet, og det slapp ikke taket før jeg tok pause for noen måneder siden. Da slo det meg hvor lett jeg hadde gått videre fra de ulike spillene, og at det til tider var vanskelig å huske hvilket spill jeg hadde opplevd ulike ting i. Kritikeren i meg innså plutselig hvor like de tre spillene er på mange områder. Skyldtes dette bare at det hadde blitt for mye på én gang, eller var det noe mer? Etter flere titalls timer med Yakuza Kiwami 2 aner det meg at det kanskje er sistnevnte.
Har du spilt noen av de nyeste Yakuza-spillene vet du akkurat hva du får i Yakuza Kiwami 2. Da snakker jeg ikke bare om den generelle følelsen og aspektene i spillet, men nærmest prikklike kontroller, mekanikker, minispill og historieoppbygging. Ikke misforstå. Historien er som vanlig fylt med spenning og intriger man sjelden ser lignende av i andre spill, men selv om utviklerne i Ryu Ga Gotoku har endret en del av plottet fra det originale spillet vil du nok kjenne igjen både den litt rotete oppbygningen og momenter fra de andre spillene i serien. Dette gjør det hele veldig forutsigbart, så det blir i hovedsak den fantastiske regisseringen og intensiteten i hver scene som nok vil gjøre de mange og lange pausene fra gameplay verdt det.
Det er nemlig gameplayet i Yakuza som fortsatt underholder meg mest. Å se Kiryu denge løs på fiender med både slag, spark, sykler, skilt og hva det måtte være er ekstra gøy denne gangen siden man nå kan låse opp en rekke nye Heat-angrep. Disse sinnsyke spesialangrepene har alltid vært et varemerke for serien, så Kiwami 2 gir oss en god del nye denne gangen. De fleste av disse kan bare brukes i ekstremt bestemte situasjoner som for eksempel i en bestemt gate, noe som ødelegger litt av moroa, men det er godt å se at Sega er klare over mangelen på variasjon i disse og nå prøver å utvide repetoaret sitt. Dette er jo nærmest som Fatalities fra Mortal Kombat å betrakte med "over the top"-manøvere som viser akkurat hvor sprø serien er. Hvem liker vel ikke tanken på å slenge hodet til en stakkars rett i brystkassen til en kvinne som blir så forbannet at hun gir han skikkelig deng?
Kampsystemet er ikke det eneste som har blitt pusset på som følge av tilbakemeldinger fra spillerne. Clan Creator-systemet fra Yakuza 6 har også blitt implementert med en vri. Denne gangen går man ikke på offensiven, men må i stedet i kjent Tower Defence-stil beskytte områder fra innkommende fiender. Endringene har ikke noe å si for underholdningsverdien. Alt foregår uansett relativt likt, så her får man en god del ekstra timer med moro.
Clan Creator er selvsagt ikke det eneste vi kan gjøre når vi trenger en pause fra historien heller. Som vanlig er det en drøss med sideaktiviter å velge blant for å gjøre den ellers ganske ensformige strukturen mer variert. Du kan spille poker, blackjack, rulett, baseball, golf, Mahjong, Shogi, Virtual-On, Virtua Fighter, teste ferdighetene dine i kampturneringer, drive en hostess-klubb, konkurrere mot andre i urinering... og veldig mye mer. Klassikerne har ikke gjennomgått nevneverdige endringer siden sist, mens de nye gjør en grei jobb med å underholde de første gangene man gjør dem. Atter en gang er kanskje kvantiteten større enn kvaliteten, men med et såpass stort utvalg bør du uansett ikke ha problemer med å finne ting som kan underholde deg i flere timer.
Flere titalls timer med spilling blir det uansett når Yakuza Kiwami 2s historie er en god del lengre enn Kiwamis, samtidig som at de over sytti sideoppdragene lett er noen av de største høydepunktene i spillet. De erke-japanske overdrivelsene og spøkene treffer fortsatt oftere blink enn de bommer i min bok. Jeg har humret av The Grudge-referanser, stusset over hvor glad utviklerne er i bæsje-humor, banket opp en lubben Kiryu-lookalike, gitt stemmen min til et homoerotisk videospill, forsvart meg mot en gjeng voksne karer i bleier og mye mer ingen mengde Zalo vil klare å gni ut av øynene mine og hukommelsen min...på en god måte. Det er disse kontekstene og Heat-angrepene som gjør sitt for at løpingen fra A til B for å plukke opp noe, eller slåss ikke blir like ensformig og kjedelig som det raskt kunne blitt.
På toppen av det hele får vi spille som fan-favoritten Goro Majima et par timer igjen. Den spinngærne karen har ikke like mange angrep som Kiryu å velge blant, men gjør opp for dette med at de grunnleggende angrepene er mer akrobatiske og kaotiske. Samtidig er det interessant å se en litt dypere utgave av ham i en historie som forteller litt mer om hvordan Majima endte opp der han er i hovedhistorien. Personlig hadde jeg håpet å få mer enn tre korte kapitler som Majima, men det lille man får gir helt klart mersmak.
For om det ikke er klart nok etter at jeg har dratt ut dette en god stund vet du akkurat hva du får i Yakuza Kiwami 2 om du har spilt et Yakuza før. Du vet at at enkeltsekvenser i historien vil få blodet til å pumpe, mens den i det store og hele er ganske forutsigbar og litt treg. Samtidig er det tydelig at det allerede gode kampsystemet gradvis oppgraderes med mer variasjon takket være de ekstreme Heat-angrepene som ville fått Jackie Chan, Bruce Lee og Jean-Claude Van Damme til å dele en pose boller mens de koser seg med å se alt det absurde og morsomme Kiryu opplever i sideoppdragene. Yakuza Kiwami 2 er enkelt og greit mer av den fansen elsker, men gjør samtidig ikke noe nytt som vil vekke ilden helt til live igjen eller vekke interessen til nye spillere. Elsk eller hat det...
