Det er fortsatt ganske sprøtt at det etter utgivelsen av FromSoftwares megasuksess, Elden Ring, tok mer enn to år før vi fikk den første og eneste utvidelsen til spillet. Det er lett å forestille seg at noen på toppen har presset på for at FromSoftware skulle smi mens jernet var varmt og gi ut nytt betalt innhold så snart som mulig til spillet, som i februar i år hadde solgt over 23 millioner eksemplarer. Så hvorfor har det tatt utviklerne så lang tid å få en utvidelse klar? Ifølge en representant fra Bandai Namco på et forhåndsvisningsarrangement jeg nylig deltok på i Paris, skyldes den lange utviklingstiden delvis omfanget - Shadow of the Earth Tree er den desidert største DLC-en FromSoftware noensinne har laget - og utviklerne ville være sikre på at den levde opp til det elskede og kritikerroste hovedspillet.
Basert på de tre timene jeg fikk til å spille utvidelsen, føles den absolutt både enorm og som en utmerket utvidelse av hovedspillet. Shadow of the Erdtree er mer Elden Ring - på godt og vondt. For de aller fleste er det sannsynligvis bare bra, men for de som håper på en mer direkte (og tør jeg si "engasjerende"?) historiefortelling eller en mer tilgjengelig vanskelighetsgrad, har jeg dårlige nyheter. Shadow of the Erdtree er minst like obskur som hovedspillet i sin tilnærming til historiefortelling, og The Land of Shadow, der utvidelsen finner sted, er hjemsted for noen av de mest dødelige motstanderne dine Tarnished vil møte. Det er en god grunn til at utvidelsen bare er tilgjengelig etter at spilleren har beseiret både Starscourge Radahn og Mogh, Lord of Blood i hovedspillet, og hvorfor From Software anbefaler at du tar fatt på den som noe av det aller siste du gjør i spillet.
Det er et ganske modig trekk i seg selv, FromSoftware låser en enorm og ekstremt hypet utvidelse bak en av de siste og mest utfordrende bossene i et spill som allerede har rykte på seg for å være ekstremt vanskelig. Man kan si hva man vil om den avgjørelsen, men det viser at FromSoftware fortsetter å nekte å gå på akkord med sin visjon om å designe utfordrende innhold for sine mest lojale fans først og fremst, noe jeg, som en av dem, har stor respekt for. Jeg er imidlertid ikke i tvil om at noen spillere vil bli svært skuffet når de innser at de ikke oppfyller inngangskravene til utvidelsen, eller oppdager at de ved et uhell har slettet lagringsdataene sine i løpet av de to årene som har gått siden hovedspillet ble utgitt.
Men forhåpentligvis har de aller fleste forstått inngangskravene og forberedt seg deretter, og for dem venter et brutalt og dystert nytt område som man kommer til ved å berøre den visne armen som stikker ut av puppa i Moghs mausoleum. Skyggelandet er, som navnet antyder, et ganske dystert område, mørklagt av det som ser ut som gigantiske gardiner på himmelen foran det velkjente Jordtreet. Her finnes døde trær, kryptiske NPC-er som prøver å spore opp Malenias bror Miquella, og ikke minst groteske monstre som kan gjøre slutt på din Tarnished med bare noen få slag.
FromSoftware hadde forberedt tre nivå 150-karakterer til demoen som du kunne velge mellom: en styrke-, fingerferdighets- eller like deler tros- og intelligensorientert karakter. Jeg valgte sistnevnte, ikke fordi jeg foretrekker magi (i denne typen spill velger jeg vanligvis det største og tyngste våpenet jeg kan få tak i), men fordi denne karakteren hadde tilgang til de nye kampsportvåpnene som vi fikk et glimt av i spilltraileren for utvidelsen, og som Bandai Namcos representant utpekte som sin personlige favoritt.
Så jeg starter demoen som denne MMA-magikeren, som rir over slettene i Shadowlands på ryggen av vår trofaste Torrent. Jeg speider etter flotte slott og andre landemerker i horisonten mens jeg nyter FromSoftwares alltid fascinerende art direction. Men freden varer ikke lenge, for i det fjerne får jeg øye på den store, brennende kolossen vi har sett i trailerne, og jeg bestemmer meg for å ri mot den. Idet den får øye på meg, begynner den å kaste ildkuler mot meg, som jeg relativt enkelt unngår ved hjelp av Torrent. Jeg klarer å ri inn i livet på den, hvor jeg hopper av Torrent og begynner å hakke på anklene dens. Så langt, så bra, helt til den tramper i bakken og sender ut en sjokkbølge som dreper meg fra full helse. Vel, det får bli en annen gang.
Når jeg kommer tilbake til livet, rir jeg forbi kolossen og befinner meg ved et veikryss. Bamicos representant hadde allerede informert oss om at veien til venstre fører til Belurat Castle, der løvebossen vi har sett i trailerne holder til, mens veien til høyre fører til et annet slott som heter Ensis. Det faller meg naturlig å oppsøke Belurat, og ifølge representanten er det også det enkleste området å ta fatt på først.
Men før det stiger jeg av ved en liten leir med NPC-er, deriblant en fryktinngytende ridder ved navn Freya. De snakker alle kryptisk om Miquella, og hvis jeg hadde hatt noen anelse om hva det betydde, ville jeg med glede delt det med deg. Det er også her jeg blir introdusert for en ny type samleobjekt som jeg dessverre har glemt navnet på, men som det er vanskelig å gå glipp av. Denne finnes bare i The Land of Shadow, og den øker skaden din samtidig som den reduserer mengden skade du får. Den er inspirert av Sekiros oppgraderingssystem og har bare en effekt på karakteren din inne i The Land of Shadow. Som sagt, min mann var på nivå 150, og basert på den generelle utfordringen i demoen, tror jeg du vil trenge disse oppgraderingene med mindre du hopper inn i utvidelsen som en karakter på høyt nivå.
Belurat er et massivt slott med fokus på vertikal design som føles like deler gyllen og mørk og litt orientalsk i sin inspirasjon. Hovedfienden her er en slags ånd som virker litt uinspirerende i designet, men som oppveies av en skummel krysning mellom skorpioner og edderkopper, miniversjoner av "Death Rite Birds" fra hovedspillet, og ikke minst en forferdelig ny type Omen-ridder som ser ut til å angripe uopphørlig med sine to enhånds-sverd, har uendelig mye pondus og selvfølgelig dreper deg på to eller tre treff.
Selv angriper jeg med knyttnever og flygende spark som ser ut som noe rett ut av Sekiro. Det føles bra og gjør overraskende mye skade, men har forferdelig rekkevidde. Jeg har også en håndfull nye formularer til rådighet, blant annet en ny "brøl"-type der jeg brøler gjennom et bjørnehode og gradvis bygger opp skade på alle fiendene rundt. En annen favoritt er en ny trolldomsformel som lar meg blinke inn og ut av fiender med lynets hastighet, noe jeg ser for meg vil være ganske giftig i PvP.
Flere av oss innser snart at det ikke er den beste måten å bruke tiden vår på å slå hodet i veggen mot noen fiender som ikke teller som ekte bosser, så vi begynner å løpe og rulle oss febrilsk gjennom slottet. Med en hær av fiender i hælene finner vi et nådens sted ved en gyllen vegg på toppen av slottet, og det er her løvebossen befinner seg.
Med begrenset tid er jeg ikke skamfull nok til å be om hjelp, så jeg ringer på klokken og får en ny åndeaske-ridder ved navn Andreas til å hjelpe meg i kampen. Men selv med hans hjelp blir jeg gang på gang slått av løven, som danser rundt på arenaen, klorer, biter, spytter og forårsaker torden- og snøstormer. Og jeg er tydeligvis ikke den eneste - rundt om på skjermene er det sukk, stønn, forbannelser og "neeei!"-rop når man er nær ved å slå bossen og så tabber seg ut.
For å se så mye som mulig av demoen teleporterer jeg meg bort og drar til Ensis Castle. Så vidt jeg kan se, i motsetning til Belurat, er ikke dette et nytt eldre fangehull, men snarere et mellomstort fangehull som bygger bro mellom to områder. Det har karisk tema og er tatt til det ekstreme - teleporterende magikere, riddere med kolossale magiske hammere og en karisk ridder-NPC med et tohånds sverd som gjør slutt på deg med ett eneste slag.
Det er også her jeg innser at ryggsekken min er full av andre nye og maksimalt oppgraderte våpen. Noen av favorittene inkluderer en bjørneklo som lar meg spille som Wolverine, en gyllen hellebard som har de forferdelige Crucible Knights' luftangrep som våpenkunst, og en flott katana hvis våpenkunst er mer eller mindre Sekiros ichimonji tre ganger på rad. Men selv med disse kraftige våpnene til rådighet og ridderen Andreas i ryggen, kommer jeg til kort mot slottets boss - en ruvende kvinne i ridderrustning som svinger to sverd nådeløst, avfyrer det ene magiske prosjektilet etter det andre, og i kampens andre fase fortryller våpnene sine og påkaller fallende kometer hvis sjokkbølger du bare kan unngå ved å hoppe. Selv om jeg kommer skremmende nær, klarer jeg dessverre ikke å beseire henne, men jeg deler gleden med lagkameraten min som klarer det, og som deretter får beskjed av en representant om at han ikke får lov til å fortsette.
Før tiden renner ut, får jeg også se litt av et mini-fangehull. Ja, katakomber og lignende sideinnhold er tilbake, men basert på det jeg så her, er det mitt inntrykk at det er lagt mer sjel og kreativitet i dem denne gangen. Dette mini-fangehullet inneholdt litt plattformspill og hadde en sterk Bloodborne-stemning. Jeg vil ikke avsløre på hvilken måte, men jeg kan fortelle deg at det har å gjøre med de såkalte "Living Jars" a la Alexander fra hovedspillet.
Jeg forlot den parisiske kirken ivrig etter å få tak i hele utvidelsen. I tråd med FromSoftwares DLC-tradisjon ser det ut til at vi får førsteklasses nivådesign, art direction og fiendeutforming, i tillegg til kule og kreative nye våpen og magi som vil gi hovedspillet enda mer gjenspillingsverdi. Min eneste bekymring er bossene. Jeg syntes allerede den siste tredjedelen av Elden Ring var nær ved å krysse grensen for rettferdig bossdesign, og basert på de to bossene jeg så her (som definitivt ikke er de vanskeligste i utvidelsen), ser det ut til at From Software går enda mer all in på å designe nådeløse bosser med ubegrenset mobilitet, massiv skade og uavbrutte angrepsmønstre. Men jeg er klar for utfordringen, og min egen frostridder på nivå 150 har slått leir foran puppa i Moghs mausoleum, klar til å utforske alle hjørner av The Land of Shadow senere denne måneden.
