Need for Speed Underground: Rivals

Need for Speed Underground-serien har så langt vært en stor opptur, fulgt av en liten nedtur. NFSU var spillet som fikk en samlet spillpresse til å klappe og sikle om hverandre som en gjeng pleietrengende på sirkus. NFSU2 hadde da også tilsvarende forventninger, og selv om spillet i og for seg var ganske bra klarte det ikke helt å følge opp om forgjengeren. Så hvilke forventninger hadde jeg for det neste spillet i serien, Sony PSPs NFSU Rivals? Det er jo lov å håpe på at magien fra 1’eren er tilbake, og at det nok en gang bare er å lene seg tilbake og nyte følelsen av å cruise gjennom byen med NOS pumpende gjennom blodårene.

Og det tok ikke mange løpene før jeg innså at det var nettopp dette som var tilfellet. Borte er den store, åpne byen hvor du kjører hit og dit for å fikse på bilen eller bli med på race. Her er det rett fra menysystemet til startstreken, hvor det ene dollargliset etter det andre står på rekke og rad. Løypene er nye, men oppsatt etter samme prinsipp som tidligere. Etter hvert som du vinner løp får du kjøre i nye baner, og samme bane kan kjøres både forlengs og baklengs. Lyseffektene har etter hvert blitt Underground-seriens varemerke, hvor du suser gjennom en pulserende storby full av reklameskilt og gatelykter. Også i Rivals skulle man tro det stod en russebuss på hvert hjørne, da lyseffektene er ganske så heftige. Det viktigste i Rivals er, som alltid, bilen. Du skal slå dine rivaler, opparbeide deg respekt og vinne turneringer, alt i en mest mulig strøken kjerre. Aller helst skal du befinne deg i toppsjiktet både når det gjelder utseende og utholdenhet. Og dit kommer man ikke billig. Alle deler koster penger; penger du vinner hver gang du er førstemann over målstreken.

Spillet mangler dog en historie for å lime løpene sammen, så det blir utelukkende et spill hvor man fikser og kjører bilen sin. Det blir heller ikke så mye til reparasjoner, fordi bilene ikke kan ødelegges. Undertegnede sneiet borti det som var av autovern og betongblokker til ingen nytte. Bilen så like strøken ut ved målstreken som ved startstreken. Styrer du med analogstikka på PSP-en er bilen også litt for ømfintlig for bevegelse. En liten forflyttning av tommelen sender bilen din inn i en krapp sving mot høyre og du sitter som spikret i betongveggen. Så det kan vel kanskje være like greit at du slipper å lappe sammen bilen igjen etterpå? Likevel er det en kraftig ripe i realisme-lakken. Etter kort tid har du dog lært deg å mestre analogstikka bra, og da funker styringssystemet perfekt.

Spillet inneholder selvsagt også en flerspillerdel hvor du kjører om kapp med en kompis via PSPs WI-FI-system. Denne delen er dog veldig begrenset. Hvis dere kun har en PSP å råde over, kan man spille opptil fire personer etter tur, beste tid vinner. Det inneholder også flere totalt unike modes for PSP, som bare må testes ut. Etter time opp og time ned med Rivals er konklusjonen klar. EA har endelig funnet veien tilbake til magien alle ble så trollbundet av i 1’eren, og herligheten utspiller seg hvor som helst og når som helst med PSP`en. Er du fan av serien er det bare å kaste seg over spillet så fort det kommer i hyllene, og hvis du ikke er det, vel da blir du det.

----------------------------------------------------------------------------------
Følg med på Gamereactors PSP-spesial!

Les anmeldelsen av Ridge Racer
Les anmeldelsen av NBA Street: Showdown
Les anmeldelsen av Wipeout Pure
Les anmeldelsen av NFL Street 2: Unleashed
Les anmeldelsen av World Tour Soccer
Les anmeldelsen av Need for Speed Underground: Rivals