Codename Panzers: Cold War

Det var både gode og dårlige tanker som gikk i mitt hode når jeg fikk servert strategispillet Codename: Panzers Cold War. For min egen del er det lenge siden jeg har klart å more meg med et strategispill. I mine øyne skal slike spill helst være lett å forstå, men samtidig ha en dybde som gjør at du kommer tilbake til spillet for å kunne finne nye ting å gjøre.

Det hele tar sted fire år etter at Tyskland har bitt i det sure eplet og måtte veive med det hvite flagget. Nå er det Russland som er på krigsstien etter de har klart å bygge seg opp etter den andre verdenskrigen. En liten flykollisjon over den tyske hovedstaden Berlin er det som setter i gang den "kalde" krigen. Nå er det øst mot vest.

For første gang tar altså Codename-serien steget videre fra den utslitte andre verdenskrigen, selv om det ikke blir skiftet noe på konseptet. Førsteinntrykket jeg satt med etter noen minutter med spillet var at jeg ikke får noen følelse for spillet. Litt vel krast, men når en krig skal utkjempes skal det være en god bakgrunn for konflikten, noe som jeg opplevde i Call of Duty: World at War.

Grafikkmotoren er helt ny og det er dette som skal lokke spillere til den kalde krigen. Uten tvil er det lagt mye arbeid bak dette ettersom spillet ser svært pent ut. Forholdet mellom det dynamiske været og døgnsyklusen gir spillet en sjarm som vi ikke ser i mange spill nå til dags. Selv når det regner som mest klarer det å bli vakkert. Grunnen for dette er skyggeforholdene som fungerer som stjernen på et vakkert juletre.

Det er ikke bare det visuelle som er bra i denne nye grafikkmotoren. Fysikken har også blitt jobbet mye med. Alt fra trær, bygninger og alle andre objekter kan ødelegges eller brukes smart i strategiske trekk. Jeg merket det fort når jeg skulle manøvre noen tankser til et sted ettersom de bare kuttet veien og kjørte rett over det som jeg først trodde var i veien.

Når alt er gjort så riktig med grafikkmotoren er det rart at jeg ikke sitter med en fullverdig krigsfølelse, og dette må lyden ta skylden for. Med mange irriterende lyder fra mine soldater som ikke gir mye mening i hva jeg gjør med dem. Jeg ble rett og slett forbauset når jeg hørte soldatene sa; "We're going to blow up that human!", når jeg ba de om å ødelegge en bygning. Det kan godt hende jeg er litt vel kritisk og at ikke dette er helt ferdig, men jeg håper de klarer å gjøre noe med dette før utgivelse.

Men hva med spillbarheten av spillet? Etter en time for å komme seg inn i spillet virket kontrollene bra tilrettelagt med enkle snarveisknapper som kommer bra til nytte når du skal være effektiv under en hektisk krig. Dybden er også veldig stor med spesialenheter og kjøretøy som kan få spesielle egenskaper, som for eksempel å reparere andre kjøretøy i næheten. Dette med kjøretøy forbauset meg forsåvidt stort siden vi ennå er i 1949. Noen av de tilgjengelige farkostene eksisterte nemlig ikke rent historisk sett.

Etter å ha spilt i en del timer er det ikke tvil om at Codename: Panzers Cold War kan bli et nydelig flerspillerspill. Med mange taktiske finesser og en grafikkmotor som jeg aldri har sett maken til i et strategispill, er det mye å glede seg til for de som er glad i flerspillerdelen til strategispill.

Det er lenge siden jeg har klart å bli så fanget av et strategispill, men Storregion ser ut til å ha funnet en formel som kan trekke gamle og nye strategielskere til den kalde krigen. Nå er det bare å vente og se om de klarer å bli kvitt den lille anonymiteten som ligger i enspillerdelen.