Lost Horizon

For i Tyskland er sjangeren like levende som på 90-tallet, og årlig produseres det et utall såkalte "point und click"-spill - tyskutviklede og tradisjonelle eventyrspill uten tegn til utvikling av en sjanger som i høy grad var formet for å komme seg rundt de tekniske begrensningene man hadde for 15 år siden. Mens resten av spillverden stort sett har bevegd seg videre, holder tyskerne de tradisjonelle eventyrspillene i live, i en slags vakuum-lignende tilstand hvor de fleste nye impulser holdes utenfor.

Lost Horizon, en slags blanding av Indiana Jones og, vel, Indiana Jones, er et slikt spill. Vi er i Hong Kong på 1930-tallet, og den bråkjekke smugleren Fenton Paddock får vite at hans beste venn og tidligere medsoldat i det engelske militæret har forsvunnet på ekspedisjon ett eller annet sted i det på den tiden relativt uutforskede Tibet.

Nazistene er tydeligvis også interesserte i det den forsvunne ekspedisjonen var på leting etter, og Paddock finner seg raskt i et verdensomspennende kappløp mot historiens mest notoriske slemminger, ledet av en iskald vitenskapskvinne.

Strukturen i spillet er ikke overraskende totalt lineær, og fans av de gamle eventyrspillene vil raskt kjenne seg igjen i måten man spiller på. Men et par oppdaterte spillbarhetselementer, som knappen som markerer alle relevante objekter på skjermen og ikonene som dukker opp rundt musepekeren, gjør at man ikke lenger trenger å "prøve alt på alt" og systematisk saumfare skjermen for pikseler av interesse. Vanskelighetsgraden på den lille biten jeg fikk testet var ikke mye å skryte av, men dette er noe mindre erfarne spillere vil kunne sette pris på.

Grafikken er vekslende. 3D-figurene glir til tider glatt inn i omgivelsene, men er likevel av en såpass enkel karakter at jeg til tider følte at jeg spilte et fem år gammelt spill. De håndtegnede 2D-bakgrunnene er likevel ofte direkte nydelige, og bidrar virkelig til en god atmosfære i spillet. Det skal nevnes at jeg raskt sluttet å tenke på den noe begrensede 3D-grafikken, og det tok ikke lang tid før jeg konsentrerte meg 100% om gåtene og historien.

For historien er overraskende velskrevet, og selv om det virker som om noe av dialogen har mistet litt av snerten i oversettelsen til engelsk (jeg regner med spillet ble opprinnelig skrevet på tysk), er den for det meste lettfattelig, upretensiøs og underholdende. Det er derfor litt synd at stemmeskuespillet ikke leverer på samme nivå.

Kineserne høres slett ikke ut som kinesere, og nazistene har en veldig nedtonet stereotypisk aksent i motsetning til det vi er vant til når disse er representert som slemminger i filmer og spill. Jeg ville høre utsagn som "ze vorld vil trrremble viz fear", men fikk i stedet servert lite annet enn et par tilfeldige skarre-r'er, noe som er vel uspektakulært for en kristiansander som meg...

Jeg har som sagt bare fått tatt en rask titt på begynnelsen av spillet, og til tross for nevnte svakheter, merker jeg at jeg gleder meg bittelitt til spillet dukker opp i hyllene en gang neste år. Om det er av nostalgiske grunner, eller kanskje fordi jeg savner en Indiana Jones-aktig historie nå som Uncharted 2 er ferdigspilt, aner jeg ikke. Men jeg kan se meg selv spille dette spillet når det dukker opp, selv om det ser ut til å lide av åpenbare svakheter som neppe blir fikset opp til lansering.