Assassin's Creed: Syndicate

Det er mange som begynte å bli lei av Assassin's Creed. Det er kanskje ikke overraskende ettersom Ubisoft faktisk har gitt ut 14 spill i serien på åtte år. De store spørsmålene er derfor som følger. Kan Assassin's Creed: Syndicate sparke litt nytt liv i Assassin's Creed? Er London under Dronning Victorias regjeringstid midt i den industrielle revolusjonen i 1868, nok til å få deg interessert i Assassin's Creed igjen?

Det korte svaret er faktisk ja. For første gang på lang tid føles dette ut som et nytt spill og ikke bare en ny by. Til tross for at de tidligere spillene i serien har strukket seg over hundrevis av år, er de nemlig veldig like utover hvordan omgivelsene ser ut. Spillmekanikkene har vært de samme, og våpnene vi har hatt tilgang på har vært like hele veien. Her snakker vi sverd, kastekniver, armbrøst og "hidden blades".

Resultatet av dette har vært at sverdkampene har vært veldig like fra spill til spill gjennom årene, bare med noen små justeringer. Det er derfor det er så deilig at Assassin's Creed: Syndicate omsider endrer det. Du kan ikke lenger vandre rundt med store to-hånds sverd på ryggen, midt i en stor by. I stedet må du bruke nevene eller våpen som er små nok til å kunne skjules, og for første gang får vi bruke pistoler som det ikke tar en uke å lade om. Det hjelper også at alle i samfunnet snakker britisk, til fordel for engelsk med gebrokken uttale.

Den største forskjellen fra tidligere er likevel hvor mye raskere alt føles. At spillet skal føles hurtig og smidig har vært høyt på prioriteringslisten hos Ubisoft Quebec, og jeg takker dem for det. Å ta seg gjennom London er mye enklere enn det var middelalderens Jerusalem, renessansens Firenze eller i Paris i midten av deres revolusjon. Hovedårsaken er den Batman-lignende gripehaken tvillingene Frye har til rådighet.

I stedet for å klatre opp på hustakene kan man nå heise seg opp ditt på et blunk, og man kan også sette opp "zip lines" for å ferdes raskt og enkelt fra tak til tak. Samtidig går det også raskere å komme seg rundt nede på bakken, ettersom gatene er bredere og fulle av hestevogner. Vi fikk riktig nok kjøre rundt i Roma også, i Assassin's Creed: Brotherhood, men hesten Ezio brukte var mye tregere enn de engelske hingstene.

Fokuset på smidighet og tempo finner man også igjen i nærkampene. Tvillingene Frye er mye råere og mer brutal enn de forrige leiemorderne, noe som passer med det mørke bildet av London som portretteres i spillet. Kampsystemet er også jevnere og søsknene Frye er hurtigere enn både Ezio, Altair og Arno til sammen. Dessuten har man nye verktøy til disposisjon, som er i tråd med hva man kunne forventet av de mer kriminelt anlagte innbyggerne i viktorianske London. Knokejern og diverse slagvåpen er fine variasjoner av de utallige sverdene fra tidligere i serien, men den største nyvinningen, som er kommet på banen takket være den industrielle revolusjonen, er selvfølgelig revolveren. Borte er de gamle kruttpistolene med noen få skudd. Nå kan du raskt meie ned en haug med Tempelriddere uten store anstrengelser.

Det kunne blitt vanskeligere å kontrollere når ting beveger seg raskere, men heldigvis er den relativt uendrede spillkontrollen fra tidligere fortsatt veldig god - til tross for de nye funksjonene. Mekanikken med å klatre enten opp eller ned ved å holde inne riktig knapp er med videre fra Assassin's Creed: Unity, noe som kommer godt med når jeg skal krysse deler av London i høy fart. Byen har nemlig spillseriens høyeste bygninger, så det er fint at jeg ikke trenger å frykte et fall som ville betydd den sikre død. Kampsystemet er fortsatt det samme, og det er egentlig like greit.

Det har blitt vist frem en god del om hvordan spillet fungerer, og vi vet allerede hvordan man spiller Assassin's Creed fra de tidligere spillene i serien. Vi har imidlertid ikke hørt så mye om selve handlingen, ikke annet enn at vi følger tvillingene Evie og Jacob og deres forsøk på å ta over Londons underverden for å redde den undertrykte arbeiderklassen. Det har ikke blitt vist frem noen sekvenser fra hva som skjer i nåtiden, så vi vet ikke hva Abstergo har planlagt.

Under vår runde med spillet fikk vi følge Jacob da han skulle ta over tempelridderen Bloody Marys gjeng. Vi forlot vår egen gjengs (The Rooks) bar og "lånte" en drosje for å komme oss til Bloody Marys område. Spillet markerer tydelig at man er i snikemodus, og det setter stemningen der vi forsøkte ikke å bli oppdaget. Etter noen zip-line-turer mellom husene og et par basketak med gjengmedlemmer tilknyttet Bloody Mary dukket hun omsider opp. I kjent stil la hun på røm, og vi måtte følge etter.

Deretter fulgte en drosjejakt gjennom Londons gater hvor både gatelykter og hester måtte vike. Da jakten til slutt var over, befant vi oss på et torg hvor Bloody Mary gjorde seg klar et oppgjør. Til forskjell fra tidligere i serien var ikke Jacob alene, men fikk støtte fra The Rooks. Etter at gatekampen var ferdig fikk vi se et kort klipp der tvillingene kunngjør at det er de som styrer i byen.

Alt i alt var inntrykkene fra spillet positive, men alpha-versjonen vi testet hadde ikke samme grafikkvalitet som i Assassin's Creed: Unity på Playstation 4 og Xbox One. Forhåpentligvis er dette noe utviklerne skal fikse innen det slippes 23. oktober.

Det virker som om Assassin's Creed: Syndicate faktisk kan gi serien den vitamininnsprøytningen den trenger for fortsatt å være interessant. Både gamle fans som har begynt å gå lei og nye spillere burde kunne ha noe å se frem til når det er klart for lansering denne høsten.