Norsk
Gamereactor
forspill
Bioshock 2

Bioshock 2

Daniel krysset Atlanteren for å innta rollen som storpappa i 2K Games' hotte oppfølger Bioshock 2. Som eneste norske medie fikk vi en titt på gjensynet med undervannsbyen Rapture.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Ti år har gått i Rapture siden hendelsene i det første spillet. Ti lange år byen har brukt på utvikling av nye genmodifikasjoner og på å vokse seg sterkere. Og det er et skumlere sted enn noensinne, et sted hvor Jack fra forgjengeren aldri ville overlevd.

Denne gangen inntar man i stedet rollen som Subject Delta, den første vellykkede Big Daddy-prototypen. Den første som knyttet bånd med en Little Sister, som vi husker at sammen med Big Daddys samarbeidet for å opprettholde økosystemet i Rapture. Det er en unik følelse, ikke minst fordi han i motsetning til sine likemenn er utstyrt med fri vilje. I sin antikke dykkerdrakt er han dessuten diger, respektfull og fryktelig sterk. Med andre ord godt tilpasset det nye Rapture. Den vesle jenta han er så sterkt knyttet til har forsvunnet, og hun spiller en betydelig rolle for hele Rapture. Man er med andre ord ikke den eneste som leter etter henne.

Slemmingen i Bioshock 2 heter Sofia Lamb, en tidligere politisk rival av Andrew Ryan, og som får Ryans gamle fiende Atlas til å virke som en pusekatt. Lamb er på mange måter en direkte motsetning av Ryan; der Ryan hadde et ekstremt egosentrisk syn på menneskeheten, er Lamb en utilitarist som bryr seg om hva som er best for alle. Hun styrer med jernhånd, og er kapabel til å senke store deler av byen for å hindre deg.

Dette ser jeg eksempler på i en innledende ingame-presentasjon av spillet. Rør sprekker, dører gir etter og glass knuses når en hel seksjon av Rapture til slutt bryter sammen. Tusen tonn vann flommer inn, og hadde det ikke vært for dykkerdrakten hadde det vært game over allerede her. Dette er også en god introduksjon til hvordan vi denne gangen utforsker Rapture. I sekvenser som denne forlater man de tørre korridorene, og spasere rundt under vann. Presentasjonen får de oppmøtte journalistene til å bryte ut i samlet applaus, og jeg kan ikke annet enn å la meg rive med. Det ser utrolig heftig ut.

Dette er en annonse:

Det er en lettelse å se at Bioshock 2 kommer til å beholde sin intelligente og komplekse tone, de fargerike personlighetene og det smakfulle designet. Det er en plass som får de aller fleste spillverdener til å blekne i sammenligning. Nå har de i tillegg lagt til moralske dilemmaer hvor spilleren må ta visse valg.

Man kommer for det meste til å møte på normale folk som har valgt et liv uten Adam. Skjebnene deres er i spillerens hender:

- Valgene man gjør har større betydning for historien denne gangen, forteller spillets sjefsprodusent Alyssa Finley når emnet blir tatt opp.

Å kunne påvirke og til og med skape sin egen spillopplevelse er noe dagens spillpublikum ofte krever, og nettopp det er det man får gjøre i Bioshock 2. Forhåpentligvis betyr dette også flere forskjellige avslutninger av spillet.

Dette er en annonse:

Valgfrihet er virkelig et nøkkelord i spillmekanikken denne gangen. Som Big Daddy får man mulighet til å bruke plasmider, spillets "magi", eller skyte med begge hendene, og det blir mulig å kombinere plasmider. Når jeg endelig får lov til å holde i håndkontrollen litt, prøver jeg å sette ut en virvelvindfelle med Cyclone Trap-plasmiden, og følger opp med Winter Blast, en iskald stråle med minusgrader. Resultater et at når fiender blir sugd opp i luften av virvelvinden, blir de samtidig fryst til is. Med et respektabelt utvalg av våpen - med tilhørende oppgraderinger - og alternativ ammunisjon samt en rekke plasmider å velge mellom - og også disse kan oppgraderes - fiinnes det utrolig mange måter å gå til verks når motstandere skal til livs.

En interessant detalj om plasmidenes oppgraderinger er at man faktisk ser forskjell på for eksempel flammeplasmiden Incinerates første og tredje oppgraderingsnivå. Når man på første nivå skyter ut enslige flammekuler, kan man på tredje nivå sprute en stråle fra hånden i beste flammekasterstil.

Og glem alle våpnene fra det første spillet - Putrende Tommyguns og fislete pistoler er ingenting for en store, barske menn i dykkerdrakt. Nå snakker vi for eksempel Rivet Gun, en litt annerledes versjon av den Rosie-pappaen brukte i det første spillet. Under testspillingen fikk jeg også teste et tungt maskingevær og en spydkanon. Det harpunlignende våpenet har en veldig morsom alternativ ammunisjon i form av raketter som ikke bare nagler fast fiendene til veggen, men i tillegg sprenger de og alle i nærheten i luften noen sekunder senere.

Subject Delta, Big Daddy-modellen man spiller som, er fra begynnelsen av utrustet med et massivt bensindrevet borr som kutter gjennom det aller meste. Også dette kan etter hvert oppgraderes så det fungerer som skjold mot innkommende fiendeild. Og det føles utrolig deilig å slenge ut armen i det angrepet man selv fryktet sånn fra disse våpnene i det opprinnelige Bioshock.

Det første man bekymrer seg for etter en slik oppvisning er selvsagt balanseringen av spillet. Kommer man i det hele tatt til å trenge å anstrenge seg, når hovedpersonen har så enorme kampferdigheter?

Men som jeg nevnte tidligere har Rapture hatt ti år på styrke og oppdatere seg. Ikke en gang de enkelste motstanderne med jernrør og skiftenøkler oppfører seg likt, og de som krøp i taket i eneren kan nå også krype på veggene, som forvokste firfirsler. Jeg fikk i tillegg sett et glimt av en ny fiende ved navn Brute Splicer, gorillalignende villmann som kaster rundt seg alt av invetar som måtte befinne seg i nærheten. Jeg blir nesten usikker på hvorvidt en Big Daddy alene kan ta en slik kar i duell.

Å duellere med det første spillets absolutt kraftigste fiende er noe man også i oppfølgeren må gjøre. En ny type Big Daddy har også ankommet: Rumbler, en rakker som har både mini turrets og bazooka. Jeg klarer likevel å vippe ham av pinnen, og det er uten særlig problemer at jeg senker min første hjernevaskede kollega i Bioshock 2. Men det er nå, mine damer og herrer, at det begynner å bli interessant.

Valgmulighetene er endret. Jeg skal ikke lenger redde eller drepe den lille jenta etter å ha drept beskytteren hennes. Jeg løfter henne i stedet forsiktig opp og tar henne med meg. Jeg adopterer henne.

Nå er hun mitt ansvar, og jeg følger hennes instrukser for å finne frem til lik som er stappfulle av Adam. Vel fremme med en av de mange døde kroppene, hopper hun ned og begynner å samle inn stoffet. Dette tiltrekker seg en rekke muterte misbrukere som er avhengige av Adam og har lyst på en dose. Denne bølgen av påstrømmende mutanter er betraktelig vanskeligere enn Rumbleren jeg nettopp tok knekken på, og det er nesten umulig om man ikke har foreberedt området med feller og miner på forhånd.

Men det er ikke over ennå. Å forstyrre i forholdet mellom Little Sisters og deres beskyttere får konsekvenser. Sofia Lambs elitesoldat, den beryktede Big Sister, kommer til å jakte på deg til hun smaker blod. Big Sister kan beskrives som en smidigere versjon av Big Daddy-modellen. Hun våker over byens mange Little Sisters, og så fort noen rører dem, blir hun sinna. Big Sister beveger seg i lette, insektlignende bevegelser og benytter plasmider som en gal. Trenger jeg nevne at å ha henne i hælene er en ganske panikkpreget følelse?

Som dere forstår, er det nye Rapture designet for en rekke harde kamper. I løpet av den ganske korte tiden jeg hadde med spillet var jeg flere ganger nødt til å la meg opplive i såkalte Vita Chambers.

I 2007 tok Bioshocks visuelt overlegne åsyn en hel spillverden med storm. Hvem husker ikke fyrtårnet, havet som glitret i måneskinnet og den første reisen med undervannskapselen ned til Andrew Ryans livsverk? En av de - om ikke den - feteste introduksjonen til en digital verden. Noensinne. Og det bare fortsatte å imponere.

I løpet av de to årene oppfølgeren har vært under utvikling er det tydelig at de har prioritert visse elementer, og grafikken er ikke ett av dem. Jeg leter, men jeg finner ingen grafiske oppdateringer noe sted. Nå gjenstår det riktignok et helt kvartal med finpuss og polering, men ikke regn med det samme hakesleppet denne gangen. Bioshock 2 kommer fortsatt til å imponere på mange andre måter, men ikke på det rent tekniske.

Spillet blir utviklet av 2K Marin, altså ikke 2K Boston som lagde forgjengeren. Kjerne-teamet fra Boston-kontoret har likevel blitt omlokalisert til California, så det er stort sett de samme folkene som står for dette spillet. Nytt for toeren er deet at det kommer til å inneholde en modus for fire spillere. Og her har 2K hyret inn Unreal Tournament-skaperne Digital Extremes for å sikre et så godt resultat som mulig for både en og flere spillere når spillet slippes i februar.

Totalt syv forskjellige spilltyper finnes, og av disse fikk jeg testet tre av dem: Vanlig Death Match, lagbasert Death Match og en variant av Capture the Flag ved navn Capture the Little Sister. Sistnevnte var helt klart morsomst.

Her ble vi delt opp i et angripende og et forsvarende lag. Det forsvarende laget skal prøve å forsikre at deres Little Sister er trygg, mens angriperne skal prøve å fange henne. En av spillerne på det forsvarende laget får muligheten til å spille en Big Daddy, denne gangen en Rosie-modell i stedet for Subject Delta. Denne spilleren fungerer som grunnsteinen i forsvaret ved å tåle betraktelig mer og dele ut enorme mengder med skade. Men samtidig blir Big Daddy-spilleren angripernes åpenbare mål. Da jeg spilte på det angripende laget, gikk vi alle sammen om å ta ned Big Daddyen, og etter å ha fått han i bakken var aldri det forsvarende laget det samme igjen. Banen var dermed klargjort for å kidnappe Little Sisters.

Etter å ha funnet ei sprellende og skrikende småjente, er det strake veien til nærmeste fluktluke i veggen som gjelder. Det hele føles overraskende gjennomtenkt, og ikke minst unikt. Med alle plasmidene, tonics og våpnene er det helt ulikt noen annen flerspilleropplevelse jeg har vært med på. Min favoritt er å kombinere plasmidene Winter Blast og Aero Dash, en ny plasmid som transporterer deg korte strekninger på null komma niks, med armbrøsten og hagla. Å først fryse fienden på avstand, for så å løpe opp til ham i Sonic-fart og fyre av en hagel-salve, er utrolig effektivt og noe jeg har stor suksess med.

Dessverre savner jeg den fysiske følelsen både når jeg avfyrer kulen og treffer målet. Det føles iblant litt som å skyte luft. Jeg er også litt - men bare litt - bekymret over våpenbalanseringen. Armbrøsten, for eksempel, føles litt for kraftig.

Men føles det tilgjort? Absolutt ikke. Det er en på alle måter unik og underholdende opplevelse som utvilsomt byr på en rekke merverdi utover hovedeventyret. Faktisk har de i tillegg skrevet en bakgrunnshistorie til flerspillerdelen, og den holder vann. Kampene utspiller seg faktisk før det første spillet, hvor Atlas og Ryan tester ut plasmider i forkant av den kommende interne krigen. Som spiller fungerer man dermed som forsøkskaniner. Til og med personene man kan velge å spille som, deriblant en hengiven husmor og en profesjonell fotballspiller, har sine egne bakgrunnshistorier og sug etter Adam.

Kan Bioshock 2s flerspillerdel konkurrere med de store; Halo 3, Killzone 2 og Call of Duty: Modern Warfare 2? Nei, neppe. Det har likevel en stor sjanse til å finne en nisje og skaffe seg en betydelig fanskare.

Når jeg forlater Rapture for denne gang, og letter fra amerikansk jord dagen etter, er det med en vemodig følelse i kroppen. Jeg vil bli igjen. Både i Rapture og det solfylte California. Men en ting kan jeg i det minste trøste meg med: Vi har noe spesielt å se frem til i det kommende vintermørket.

Bioshock 2Bioshock 2Bioshock 2Bioshock 2
Bioshock 2Bioshock 2Bioshock 2Bioshock 2
Bioshock 2Bioshock 2Bioshock 2Bioshock 2
Bioshock 2Bioshock 2Bioshock 2Bioshock 2
Bioshock 2Bioshock 2Bioshock 2Bioshock 2

Relaterte tekster

Bioshock 2Score

Bioshock 2

ANMELDELSE. Skrevet av Magnus Tellefsen

Magnus har vært på befaring i Rapture, og vurderer sterkt å flytte dit på heltid. Bare de blir kvitt alle likene først, vel å merke...



Loading next content