Bioshock Infinite

Bioshock Infinite foregår i himmelmetropolet Columbia, forteller produsent Timothy Gerritsen. 1912 er årstallet, og vi inntar rollen som Booker DeWitt, en tidligere agent i Pinkerton-organisasjonen. De skumle typene fra Pinkerton har valgt å gi ham sparken med begrunnelsen "du er for dårlig". Hva skal man gjøre etter noe sånt? Tilsynelatende ingenting, og Booker fordriver dagene ved å drukne sorgene i alkohol. Én dag tropper imidlertid en kunde opp på kontoret hans, med en forespørsel om hjelp. En jente ved navn Elizabeth skal reddes fra et fangenskap på hele 12 år, et oppdrag Booker kaster seg over med friskt mot.

Elizabeth er i Columbia, så det å oppspore henne er ikke den største utfordringen. Å eskortere henne trygt ut av byen er derimot en litt større peanøtt å knekke, da byen som kjent svever i fri luft. Elizabeth holdes i fangenskap fordi hun sitter på store krefter, men hva slags krefter vet vi enda ikke. Timothy Gerritsen understreker at Bioshock Infinite ikke er en historietime, men et stykke underholdning som tar utgangspunkt i en gammel tidsperiode og dens visjoner for fremtiden.

Columbia er bygget av ledende vitenskapsmenn som en slags flyvende verdensutstilling, et symbol på alle de teknologiske fordelene som USA er i besittelse av. Den første telefonen er nettopp oppfunnet, og grammofonen har sørget for at musikk plutselig er et konsumentprodukt. I dag kan dette universet best beskrives som steampunk - en sjanger forgrenet fra science fiction, men med dampdrevne innretninger i fokus.

Bak det forlokkende ytre er det dessverre en mørk side ved himmelbyen. Columbia er i virkeligheten et krigsskip, en slags trojansk hest, som ikke bare skal spre amerikanske idealisme - men også imperialisme. Ideen ble avslørt, og byen ble forvist. På godt og vondt. Columbia ble til et flyvende mareritt som kun spredde frykt og misbehag, et symbol på alt som er galt ved USA.

Den spillbare demoen starter med vakre og fredelige bilder av en by i herlig konsonans. Det går derimot ikke lang tid før man oppdager at noe ikke er som det skal. Anarkister dundrer over den ujevne brosteinen på en kapret vogn trukket av mekaniske hester. I bakgrunnen bryter en av de mange svevende øyene sammen. En varmluftsballong har punktert. Et klokketårn kollapser, med et drønn raser uret i vår retning, slår ned i fortauet foran oss og etterlater et gapende hull i veien. Imponerende.

Etter det kortvarige kaoset, senker det seg nok en gang en ulmende stillhet over byen. Idet vi avbryter en av innbyggerne i hagearbeidet sitt, skjærer han en redselsfull grimase. Han feiltolker situasjonen, og identifiserer Booker som en av inntrengerne. En mørk skygge glir over ansiktet hans, før han finner frem den tidligere grimasen og beordrer tjeneren sin Charles til å avrette oss på stedet. Fremmede er tydeligvis lite velkomne, sannsynligvis som en følge av det faktum at alle beboerne mener regjeringen er ute etter våpnene deres for å senke byen til bakkenivå.

De ti minuttene med spillbar demonstrasjon av Bioshock Infinite gir umiddelbart mersmak. Spillets visuelle side er av helt særegen klasse. Spesielt kjærligheten til de små detaljene og arkitekturen i omgivelsene, etterlater oss imponerte. Stilsikkerheten hos Irrational Games er stor, som kaller tilnærmingen "vakker forvirring". Maleriene på veggene endrer blant annet innhold gjennom de forskjellige rommene, som for å understreke byens ustabile natur.

Med hensyn til spillets innhold, kan vi selvfølgelig se frem til mengder av action. Kombinasjonen velkjent skytemekanikk og overnaturlige evner, er fortsatt på plass. Booker kan lære seg forskjellige evner gjennom å drikke såkalte "tonics". Gamereactor overvar en sekvens der Booker drikker nettopp en slik, med det resultat at en blodig kråke spiser seg ut av huden på hånden hans. Murder of Crows gir Booker muligheten til å sende avgårde en drapskåt flokk med kråker - selv Alfred Hitchcock ville vært stolt. Med telekinesis kan Booker også fange kuler og prosjektiler i luften, for å kyle dem tilbake i pannebrasken på avsenderen.

Angriperen fra hagen prøver å flykte, og kobler seg på det overhengende jernbanenettet som kobler den svevende øygruppen sammen. Booker setter etter ham ved å gripe fatt i kabelen med en påmontert håndkrok, og hengende i én arm suser han mot byttet sitt i flerrende tempo. Vakter kommer mot oss, men blir taktfast lagt i bakken.

Så fort Booker lander på den neste øya, slår det raketter ned like ved siden av. Vi møter for første gang Elizabeth. Dyp, elegant kavalergange. Vakre mandelbrune øyne. Og dessuten har den unge kvinnen fantastiske krefter som tillater henne å lage store, glødende stålkuler av skrot, som Booker på sin side kan slynge etter motstanderne. For øyeblikket slåss vi mot en steampunk-utgave av Big Daddy fra det første Bioshock, som ikke bare skyter raketter, men også kaster hester og andre nærliggende objekter.

Sammen med Elizabeth jager de roboten ut på en bro, kun for å oppdage at det er her den virkelige fienden står og venter. En enorm Big Daddy hopper inn i bildet, skinnende sort og med kråkeliknende trekk. Med ett ser det ikke like lyst ut for verken Booker eller Elizabeth...

Termometeret er definitivt glohett.