Jeg ligger på bakken bak en lastebil, noen høyballer og en tønne ca. 30 meter fra en håndfull tyskere. Jeg er ikke helt sikker på hvor mange de er, men det er i alle fall sjenerøse med bly - det hviner om ørene. En av mine menn er allerede tatt farvel med dette helvetet, og slik det ser ut for øyeblikket, så blir ikke han den siste. Den vesle soldaten nede i høyre hjørne er blodrød, hvilket indikerer at om jeg så mye som snubler, så er jeg ferdig. Mine menn skriker om at jeg må ta en avgjørelse. Desperate skrik som trygler meg om å ta avgjørelsen som skal redde livet til oss alle. I en rask manøver ber jeg ett av mine to lag til å besvare ilden. Vi hører noen tyske gloser, og ilden opphører for en stakket stund. Vi har ingen tid å miste. Jeg tar med meg det andre laget og løper ut mot venstre, og finner dekke bak en låvevegg. Ett sekund for å samle tankene og kreftene spanderer jeg må meg og mennene mine, før vi fortsetter inn gjennom den åpne låveporten, og stikker hodet ut av døren på andre siden. Vi er like til høyre for tyskerne. De har ikke oppdaget oss, og konsentrerer fortsatt ild på gutta som ble igjen ved lastebilen. Jeg sender de som er med meg i dekning bak et sønderskutt betonggjerde, og løper selv bak en hekk. Sekundet etter begynte vi å beskyte nazistene, som ikke helt skjønte hva som traff dem. Rollene var snudd. Vi hadde overtaket. De begynte å løpe rundt inne i sin lille nazi-base, og ble lette mål for treffsikre soldater. De døde alle samme, og vi var fortsatt i live. Vi vant.
Det er ikke lenger enn seks måneder siden Ubisoft og Gearbox ga oss Brothers in Arms: Road to Hill 30. Det er ikke lenger enn seks måneder siden det var hverdagslig å skyte tyskere i blodige og livsfarlige kamper, både i Normandie og de landlige delene langs kysten av Frankrike. Og når enspiller-kampanjen var over, så gikk vi online, og fortsatte den taktiske actionopplevelsen der. Joda, vi hadde det mye moro med BiA. I denne utvidelsen, tilleggspakken, oppfølgeren, eller hva vi skal kalle den, handler alt om by-kamper. Sist gang løp vi fra bondegård til bondegård, og sneiet innom en og annen småby i ny og ne, men denne gangen foregår alt i relativt store byer. Og det fører til en ganske dramatisk endring i gameplay. Fra å løpe gjennom relativt åpne landskap i Road to Hill 30, hvor det kunne være langt mellom hver tysker, handler det her om å rykke kjapt inn i tette bymiljøer og ta 14-15 nazister på rappen, og trekke ut igjen. Banene er mye tettere og mer konsentrerte, og det fører til et høyere tempo med mer action og intensitet.
Denne gangen handler det ikke om Matt Baker lengre, nå sirkler hele historien rundet 22 år gamle sersjant Joe "Red" Hartsock som leder sin tropp med fallskjermsoldater i Normandie de skjebnesvangre dagene i juni 1944. Spillet er basert på historien til fallskjerm regiment 502d fra 101. Airborne Division - the Screaming Eagels. Jeg har på følelsen at jeg kan alt om 101 Airborne Division nå. Hvor mange spill og filmer er egentlig basert på denne sagnomsuste divisjonen? Jeg har kommet ut av tellinga. Det er mange. Men det gjør ikke dette noe mindre gøy av den grunn - vi er klare for en runde til. Hartsock var en del av troppen din i Road to Hill 30, men ble ved flere anledninger sendt av gårde for å ta seg av andre gjøremål. Det er noen av disse vi får spille her, pluss at ca 25% av spillet består av kamper vi kjempet sist - men denne gangen får vi det servert fra et annet perspektiv.
I det forrige spillet var det lagt ned mye arbeid i å skape ulike personligheter i troppen din. Man ble etter hvert knyttet til de ulike karakterene, og når noen gikk på en bomtur (altså døde) så var det faktisk ganske trist. Det elementet savner jeg litt i dette spillet. Selv om flere av karakterene fra sist er å finne igjen denne gangen, så var jeg ikke på langt nær like varsom med troppen min, og utsatte dem for dristige løp og farefulle oppdrag hele tiden. Det å avansere var blitt viktigere enn at alle gutta måtte overleve.
Jeg syns det første spillet var veldig bra, men det hadde likevel sine problemer. Det var hele tiden veldig opplagt hvor man skulle sette lagkameratene sine, og hvor man skulle gå for å flanke tyskerne. Hele banedesignet var lagt opp til at du hele tiden skulle flanke, og det var som regel én eller to veier å ta. Tyskere generelt er ikke så dumme at de setter seg på sånne steder. De også ser jo at om de setter seg her, så får de trøbbel. Dette er luket bort i Earned in Blood. Det at du kjemper inne i byer gjør at det er massevis å gjemme seg bak. Hushjørner, gjerder, tønner, kjerrer - alt mulig, overalt. AIen virker også hakket smartere, for om de lukter lunta, og skjønner hvilken vei du kommer, så skriker dem; "De kommer denne veien!", og så løper de og gjemmer seg bak noen andre tønner eller gjerder. Og de gir seg ikke før du har dem i sjakk matt. De er også mer offensive enn de var sist, og vil ofte søke fremover på slagmarken, komme hverandre til unnsetning, og prøve å flanke deg tilbake. Denne gangen handler det altså mer om å utmanøvrere motstanden snarere enn å bare skyte ham, som tilfellet var i originalen.
BiA fikk sin tilmålte tid online her i redaksjonens Xbox. Denne delen av spillet var dog ikke helt optimal, med tanke på å sette opp enkle turneringer, finne frem statistikker osv. I Earned in Blood har Gearbox lagt ned litt mer ressurser i nettopp denne delen, og gir oss ikke bare en dypere online-del, men også en coop-modus hvor den ene spilleren inntar rollen som Hartsock, og den andre tar ansvar for vår gamle venn Matt Baker. Coop er et aspekt som det generelt fokuseres for lite på i de ulike studioene verden over, så dette er et kjærkomment tiltak. Du kan dog ikke gå gjennom hovedkampanjen sammen med en kompis, dette er redusert til Skirmish-oppdrag - men likevel - det er moro. Strategien du til enhver tid må benytte deg av kalles i akademiske kretser for "De fire F`ene". Finding, fixing, flanking og finishing. Altså, først må du finne fienden, så må du starte å skyte på dem. Videre sender du noen soldater ut på flanke-tur, og så avslutter de hele ballet. En strategi som faktisk ble brukt aktivt under Andre Verdenskrig, og som viste seg å være like effektiv da som nå.
Det er fortsatt litt som gjenstår før spillet er klart for markedet. Det mangler noen texturer her og der, frameraten går rett i gulvet i tide og utide og gameplayet er noe ubalansert. Dette er dog elementer som Gearbox lover å pynte på innen release 7. oktober, og når alt dette kommer på plass, så kan dette bli en riktig fornøyelig affære. Earned in Blood er utseendemessig så å si prikk likt Road to Hill 30 - kanskje hakket skarpere - men gameplayet blir mer hektisk og actionspekket når kampene forflytter seg inn i byene. Trange smug, nedbombede kjellere, smale gater og lukkede alleer er alt med på å gi Earned in Blood det som Road to Hill 30 manglet, nemlig litt closeup action med pumpende puls.