Så snart jeg så den aller første cutscenen i Clive Barkers Hellraiser: Revival, visste jeg at jeg hadde noe helt unikt i vente. Jeg hadde ikke sett de originale filmene, og i min forrige avtale under Gamescom hadde jeg blitt advart kraftig om hva jeg var i ferd med å bli vitne til. Jeg vil ikke si at jeg er en skrekk-elsker. Jeg hater det, egentlig, men blod og gørr kan jeg håndtere.
Så så jeg at utviklerne hadde forberedt sykeposer ved pultene i forhåndsvisningsrommet, og jeg begynte å nøle litt. Du tror kanskje at du har sett din del av blod og innvoller i dine DOOMs og Resident Evils, men Clive Barkers Hellraiser: Revival tar det opp et hakk. Jeg kastet ikke opp eller noe sånt, men i åpningsscenen gjorde jeg min del av mental perleklynging da jeg lurte på hvordan utviklerne hadde klart å få noe av dette innholdet forbi noen form for sensur. Kina og Australia ville ha hatt en fest med dette, tenkte jeg, mens jeg stirret ned og så min karakters penis flagre rundt i det fri, komplett med en prins Albert som passet til.
Clive Barkers Hellraiser åpner med en sexscene, der to karakterer piercer og skjærer hverandre mens de får orgasme: Revival forteller deg med en gang hva slags tur du har i vente. Når hovedpersonen Aidan skraper kjæresten Sunny med puslespillboksen som fans av filmene vil være kjent med, tilkaller han ved et uhell Cenobites, inkludert den eneste ene Pinhead, som umiddelbart stikker kjettinger inn i kjæresten din og river henne i stykker. Vi får se mye av denne hudsplittingsprosessen, som garantert vil sette spor i hukommelsen.
Spillet transporterer oss deretter til skjulestedet til en lokal kult som tilber Cenobites, som også prøver å gjøre smerte til deres glede. Etter å ha revet ut noen kroker, nåler og sting fra huden vår, er vi fortsatt nakne, men frie til å prøve å rømme fra anlegget. Vi blir møtt av grusomme syn hver gang vi snur oss, mens Aidan desperat prøver å unngå å bli tatt og utsatt for et slags ritual som vil torturere ham enda mer enn han allerede har blitt.
Kampene var utrolig lette i den delen av spillet jeg spilte, og det var bare et øyeblikk på slutten med litt rask nærkamp mot en kultist som likte skråstrekene mine litt for mye. Ellers ser det ut til at begynnelsen setter opp Aidan på sitt mest sårbare, med til og med et ekstra segment der vi blir jaget gjennom det labyrintiske interiøret i puslespillboksen av Chatterer Cenobite. Du er konstant under angrep, med pulsen oppe, noe som sørger for at du får en god dose skrekk i de tidligere segmentene. Utviklerne var forsiktige med å ikke få deg til å føle deg for mektig for tidlig, og selv når du går mer mot en actionorientert skrekkstil, ser det ut til at det fortsatt vil være mange ting du rett og slett ikke kan slå og bør løpe fra.
Tempoet i fortellingen virker veldig godt satt sammen, med en krok (hvis du unnskylder ordspillet) som umiddelbart setter deg i gang på denne forferdelige og engasjerende reisen. Som en som ikke har noen tidligere erfaring med serien, ble jeg umiddelbart interessert i historien, verdensoppbyggingen og hvor historien vil gå videre når vi prøver å redde verden fra de ultimate sadomasochistene. Spillet er utrolig, utrolig blodig, og selv om du tror du er forberedt på det, er du sannsynligvis ikke det, så ha det i bakhodet når du går inn. Men jeg vil si at Clive Barkers Hellraiser: Revival sørger for at den ikke bare kaster blod på deg for blodets skyld. Sjokket over at Sunny blir revet fra hverandre, torturen kulten utsetter sine medmennesker for, alt dette bidrar til å holde spilleren i en spenningssløyfe, som også støttes av spillopplevelsen.
