Dune: Awakening Forhåndsvisning: Avsluttende tanker etter flere timer på Arrakis

Det var en mørk og stormfull natt. Bare ikke på Arrakis. Her er det sand, sol og en konstant kamp for å overleve.

Funcoms MMORPG Dune er basert på selve universet, men en litt alternativ versjon der Paul Atreides aldri ble født, og dermed fant de faktiske hendelsene i det som utgjør en svært lang prolog i Dune -historien aldri sted.

Du spiller som hemmelig agent - noe frivillig - for Bene Gesserit, som best kan beskrives som like deler nonner, CIA og Illuminati. Dette er selvfølgelig Dune, så du kommer ikke særlig langt før alle rundt deg er døde. Faktisk har du ikke engang satt din fot på planeten før dette skjer... Det følger en rekke klassiske formler for denne typen spill, men med noen fine små vendinger. Fortellingen er tiltalende nok, og du føler deg virkelig som en liten brikke i en større konflikt samtidig som du forfølger dine egne motiver.

Hvis du har spilt Star Wars: The Old Republic, vil du føle deg hjemme i det store landskapet og brukergrensesnittet, og hvis du for eksempel har spilt overlevelsesmodus i Fallout 4, vet du hvor vanskelig det er å holde seg i gang med enkle og begrensede ressurser. Det er også en radioaktiv komponent å forholde seg til, men Arrakis har to ting som skiller Dune: Awakening fra mange andre spill av denne typen: sol og sand. I tillegg sliter du, som i mange andre spill, med begrenset lagringsplass, både på deg selv og i basen din, og de to basene du kan bruke i betaversjonen kan ikke kobles sammen, noe som er upraktisk, for med mindre du liker å få kjøttet malt ned til beinet av en sandstorm, trenger du en av disse.

Det høres kanskje ekstremt banalt ut, og selv om jeg ofte opererte på en tredjedel av helsen min, var det vannivået mitt som var det klart største problemet. Foruten Sardaukar patruljeskip, som gjorde det langt fra enkelt å krysse den enorme ørkenen, spesielt om natten, og sandormene, var det på dagtid den raske dreneringen av vannstanden og ikke minst risikoen for solstikk som ble den største trusselen. De første fem-seks timene er man konstant opptatt av å overleve. Man må komme så langt at man har tilgang til en Stillsuit og ikke minst et blodrensingssystem. Og hvorfor det? Jo, den enkleste måten å skaffe vann på er å drepe folk, tappe blodet deres, rense det og så drikke det. Du kan også drikke blodet til personen du nettopp brutalt har drept, urenset og ferskt, men det er ikke så sunt. Inntil videre blir "ørkenvampyr" mitt nye kallenavn, selv om det definitivt ikke er noe å bruke forskningspoeng på å prioritere.

Kampsystemet er brukbart - først etter noen timer får du tilgang til noe som ligner en kniv og et automatvåpen. Inntil da er du utstyrt med det som i hovedsak er et stort barberblad og et lite luftgevær. Det fungerer, men det er ikke supereffektivt. Heldigvis for meg hadde jeg spesialisert meg som Swordmaster -klassen, fordi det også finnes et klassesystem med ferdighetstrær, og det hjalp meg mye de første timene. Men når spillet slippes om en drøy måned, tror jeg at jeg kommer til å være mer interessert i å drepe fiender på avstand, ettersom nærkamp fort blir kostbart og litt for farlig.

Funcom fortjener litt ekstra ros for å selge spillet for 50 euro i en tid der stadig flere store titler koster 70 euro. Det ligger for øvrig allerede fire DLC-er og venter i kulissene. I tillegg finnes det også et gratis benchmark-system på Steam, slik at du kan prøve ut de mest optimale innstillingene på forhånd og teste karakteropprettelsen i spillet. Konsollspillere må slukke tørsten litt senere.

Det er svært begrenset med raske reiser, men dette vil ikke være noe problem når du kommer så langt som til å låse opp flygende kjøretøy, noe denne betaversjonen manglet. Å bevege seg fra et sted til et annet krever seriøs planlegging og omtanke, for døden lurer bak hver stein. Selv om det er forlokkende å bare finne noen tilfeldige smuglere og drepe dem for å være trygg for solen, er det ofte en god idé å se etter patruljer som overrasker deg, ettersom du ikke trenger å være i stort mindretall før døden er sikker. Du kan imidlertid hjelpe deg selv litt ved å ha pick-up-points, slik at du selv kan bestemme hvor du respawner. Siden du mister alle tingene dine når du dør og må løpe tilbake for å hente dem, er det godt at du ikke trenger å backtracke gjennom flere kilometer ørken uten hjelp.

Pressevisningen vi fikk prøve var "begrenset", med noe sånt som tre sider med notater om hva som ikke var tilgjengelig, og med mange potensielle bugs i versjonen også. Jeg opplevde imidlertid ingenting som ødela spillet, bortsett fra to små glitches på avstand, og jeg følte på ingen måte at noe manglet spillmessig. Så helt fra starten av ble jeg litt lurt, må jeg si. Det eneste virkelige irritasjonsmomentet er animasjonene når du hopper, da de føles litt utdaterte, og for å være ærlig kunne jeg ikke finne ut hvordan jeg trygt kunne klatre ned ting, bare opp.

Jeg har nå litt erfaring med Dune -spill, faktisk er det bare ett av alle Dune -spillene jeg ikke har prøvd, og det sies å være det verste. Så jeg tror jeg har et ganske solid grunnlag for min mening, men jeg erkjenner også at Dune II var et landemerkespill for meg personlig, så det er ikke uten partiskhet. Poenget er at Dune: Awakening treffer stemningen ganske godt, og Arrakis er akkurat så fælt og uvelkomment som jeg hadde fryktet. Solen er en verre fiende enn jeg hadde forventet, og risikoen for sandormangrep er alltid til stede. Det krever virkelig innsats for å overleve, og i løpet av de første timene valgte jeg å gå ut i det fri kun om natten, og deretter bevege meg fra klippeformasjon til klippeformasjon om dagen. Nevnte jeg at gigantiske sandstormer nullstiller hele kartet? Jepp, da må du begynne helt på nytt med å kartlegge små depoter, vanninnsamlingsområder, hvor du kan finne skygge eller til og med fiendeposter.

Dune: Awakening Det er mye jeg ikke fikk prøvd, noe jeg bare fikk en smakebit av, og ikke minst ting jeg fikk rikelig med erfaring med, om enn hovedsakelig sollys, sand og langsom død. Men jeg er definitivt klar når serverne åpner i juni.