Ubisoft har fått mye kritikk for at spillseriene deres glir over i hverandre, og det første som slår oss når vi tester Ghost Recon: Wildlands er at det ligger en eim av Far Cry over deler av spillet. Det er likevel verdt å nevne at Far Cry er det ene ytterpunktet i Ghost Recon: Wildlands, for på den andre siden finner vi nøye planlagt samarbeid med merking av fiendene og bruk av droner.
Spillet er satt til Bolivia, og det sør-amerikanske landet utgjør den største, åpne verdenen i et Ubisoft-spill noensinne. Her er dessuten landets mange ulike miljøer representert, noe som sørger for varierte oppdrag med tanke på taktikk og fremgangsmåte.
Vi fikk spille oppdragene som ledet opp til "El Pozolero", oppdraget du kan se i videoen nederst i denne artikkelen. Ghost Recon: Wildlands er bygd opp slik at du skal svekke Santa Blanca-kartellet ved å angripe ulike ledd i organisasjonen deres, enten det er produksjonen, sikkerheten, transporten eller deres innflytelse. Underveis i oppdragene skal man ta ut flere mål før det brygger opp til storm i en slags finale. Kanskje kan denne strukturen sammenlignes med Mercenaries fra Pandemic, i hvert fall med tanke på at du kan angripe en valgfri del av organisasjonen.
Det første vi må gjøre er å finne og ta en informant som vet noe om El Pozolero, og veien til ham er fylt med vakter som må nøytraliseres. Interessant nok endrer vaktene posisjoner de to gangene vi spiller gjennom oppdraget, og det sørger for en ny opplevelse hver gang. Det vil også ha en betydning når i døgnet du starter oppdraget, for de ulike tidene byr på ulike scenarier. Vi skremmer målet vårt slik at vi må jakte ham ned med bil, og blandingen av frihet og regi (som i Just Cause 3) sørger for at vi ender opp på en bensinstasjon med informanten i vår varetekt. Veien videre tar oss til en større leir hvor vi har mange ulike måter å nå frem til informasjonen på, som å slippe løs fanger som kan hjelpe oss, ta ut en bombekaster og selvfølgelig lysene langs gjerdet. Ikke revolusjonerende, men utvalget er i det minste bra.
Dette oppdraget avslutter vi også to ganger, men i begge gjennomspillingene tar vi ut et helikopter. Forskjellen ligger i at den første gangen skyter vi på det fra en bil i bevegelse helt til det eksploderer, mens i den andre er noen heldige nok til å treffe piloten før vi kommer oss til bilen.
Vi legger fra oss kontrolleren og slår fast at Ubisoft er inne på noe bra her. Samarbeidet fungerer veldig godt, og det er klart mer belønnende å utføre oppdragene stille og proft fremfor å sprenge alt til himmels. Demoen var ikke spesielt polert, men så er det også lenge igjen til spillet skal slippes.