Final Fantasy VII: Remake

Hype kan være en tung byrde for et spill å bære om det blir for mye av det. Se bare på spill som det originale Killzone eller det katastrofale Haze, som begge ble hypet opp som ultimate Halo-trusler, men som begge ikke levde opp til forventningene i det hele tatt. Mens vi noen ganegr får kjempehøydare som Red Dead Redemption 2 eller Resident Evil 2, får vi flere spill som Final Fantasy XIII, Quantum Break og Alien Colonial Marines. Få spill har like mye vekt på skuldrene som Final Fantasy VII: Remake. Allerede under PlayStation 2-æraen begynte det å ryktes om spillet, og i to tiår har fansen ventet. Etter en tech-demo fra 2005 og en mektig annonsering på E3 2015, har Square Enix tatt på seg en nesten umulig oppgave.

Om bare en måned slippes remaken til den fjerde generasjonens PlayStation-konsoller, og jeg fikk muligheten til å prøve det nylig i Shoreditch-delen av London, etter å ha tilbragt tid med det både på E3 og Gamescom i fjor. Denne gangen var det derimot ingen kort 20-minutters demo som ventet, jeg fikk nemlig prøve tre timer med forskjellige aspekter av spillet.

Det jeg fikk teste var de to første kapitlene, samt kapittel sju og ti. Akkurat som i originalen starter Final Fantasy VII: Remake med at Cloud og miljøterroristene Avalanche angriper togstasjonen under Mako Reactor 7 (tenk kjernekraft). Allerede fra første stund opplever jeg at Final Fantasy VII: Remake holder seg fast i sine røtter, samtidig som det introduserer noe nytt. Dialoger og fiendeplasseringer virker kjent, men det går ikke an å unngå å bli imponert av hvor stort alt har blitt. Det som tidligere var polygonfattige forhåndsrendrede bakgrunner har nå fått masser av liv med Unreal Engine 4. Derfor går det faktisk å oppleve den samme magiske følelsen 23 år etter, men det er først etter at reaktoren ødelegges jeg virkelig fikk smake på hva spillet byr på.

Endelig fikk jeg traske rundt på Midgars gater, og en by i et spill har ikke gjort et så stort inntrykk på meg siden Columbia i Bioshock Infinite. Redde beboere gjemmer seg i trange smug, jeg hører skrik fra brennende bygninger og masse annet. Alt bidrar til følelsen av å være vitne til konsekvensene av å utføre terrorangrep mot regjeringen. En oppdatert versjon av den melankolske låten The Promised Land fra Final Fantasy VII: Advent Children hjelper til med å underbygge følelsen av gråsonene Cloud nå befinner seg i. Denne delen bestod originalt bare av en kort spasertur som endte med en liten kamp mot fiendesoldater. Delen varte i kanskje fem minutter i versjonen fra 1997. I remaken tar det fort 40 minutter å komme seg fra A til B i denne delen. Jeg stoppet ofte for å bare se på områdene og hvor massiv denne byen har blitt.

Den andre delen av demoen opplevde jeg ikke som like banebrytende som den første. Her fikk jeg spille angrepene mot den andre reaktoren sammen med kampsporteksperten Tifa som spillbar karakter. Banen bestod stort sett av lineære korridorer hvor jeg mellom hver av dem trengte et nøkkelkort for å kunne ta meg til neste korridor, og så videre. På papiret høres det kjedelig ut, men takket være karakterer som Barrett, Cloud og Tifa blir det fortsatt underholdende.

Trioen er naturligvis ekstremt mye mer detaljerte her, og jeg liker stemmeskuespillerne. Steve Burton gjorde en god jobb som Cloud Strife i Kingdom Hearts og andre Final Fantasy VII-relaterte produkter, men Cody Christian fanger den lekne arrogansen hos Cloud Strife mye bedre.

Kampene ble heller ikke kjedelige, og å meie ned horder av fiender med Clouds kjempesverd og velplasserte spark med Tifa, kjennes like klokkerent hver gang. Å bytte mellom karakterene går smidig for seg og går ikke utover intensiteten. Jeg opplever også at tyngden i Clouds ikoniske Buster Sword er mesterlig emulert og kjennes akkurat som det skal. Kampsystemet er en blanding av taktisk turbasert og masse action. Du må fortsatt samle ATB-poeng for å bruke evnene dine, hvilket trigger en slow-motion-meny. Det er som en blanding av originalen, Final Fantasy XII og Crisis Core.

Den andre delen av spillet avrundes med en bosskamp mot en gigantisk mech. Før kampen ventet dog en mellomscene med antagonisten Shinra-sjefen, hvilket bød på litt ekstra for alle som har spilt Crisis Core og sett Advent Children. Han nevner blant annet at de som har vært med i SOLDIER-programmet kommer til å dø fortere enn vanlige mennesker, hvilket viser til konflikten mellom Genesis og Angeal i prologen. De som har fått med seg disse historiene kommer derfor til å oppleve denne historien betydelig bedre.

Mech-kampen var intens nok til å hele tiden tvinge meg til å følge med. Jeg fikk også der en første titt på Leviathan-summon. Akkurat som hovedkarakterene har summons kommandoer og krever ATB-poeng om du vil utføre deres mektige angrep.

Det som virkelig underbygget kampen var musikken. Nobuo Uematsu har virkelig overgått seg selv denne gangen. Selv fans som har hørt låtene tusen ganger før i originalen eller i Final Fantasy-konsertene verden over vil sette pris på hvor fresht alt låter. Og når vi snakker om bosskamper: vi fikk muligheten til å kjempe mot Abzu og oppleve kloakksystemet i Midgar. Den var ikke like engasjerende som den første bosskampen, men den bød fortsatt på nok utfordring til å gjøre den underholdende. Det var dog mellomscenen før kampen som virkelig fanget oppmerksomheten vår. I Final Fantasy VII: Remake utforskes kjærlighetsdramaet mellom Cloud, Aerith og Tifa mer. Jeg likte spesielt hvor tydelig det er at Tifa er sjalu på Aerith.

Denne remaken ser ut til å bli et stort, mesterlig utført og herlig eventyr. Hvert element har blitt skapt med respekt for kildematerialet mens det fortsatt byr på masse nytt innhold og ideer. Forhåpentligvis kommer den repetitive delen av andre halvdel jeg spilte bare til å være et unntak i spillet, og om det så er tilfellet kan Final Fantasy VII: Remake gjøre et like stort inntrykk på spillindustrien som originalen en gang gjorde.