Forza Horizon 2

Endelig er det altså klart for at Forza Motorsports lekne lillebror skal få sin debut på Xbox One. Forza Horizon 2 skal være tilgjengelig nok for de som liker arkaderacing, men også realistisk nok til at simulatorjunkies skal ha det moro. Det er et spennende mål, men er det en god strategi for Turn 10 og Playground Games å skulle tekkes alle? Tja.

Man kastes rett inn i det. Det første du gjør er å kjøre en bil de færreste av oss noen gang kommer til å få, eventuelt ta oss råd til. Forza Horizon 2 ønsker deg velkommen fra første sekund, og det eneste utviklerne i Playground Games ser ut til å ønske er at du skal ha det moro. Og her treffer de blink. Det tar nemlig aldri lang tid før du kan skaffe deg den neste bilen du har lyst på, for med god kjøring fyller du raskt opp lommeboken.

Rammen er at du følger en bilfestival sør i Europa, og gjennom en rekke løp skal du vise deg frem som den beste føreren verden har sett. Mye musikk av den mer transeaktige sorten skal underbygge at jeg (Tor Erik, ikke bilføreren) synes det er megafett med festivaler hvor vi danser med glow sticks og ruser bilmotorer for å tøffe oss for jentene. Det føles som om jeg er med i en ufrivillig parodi på The Fast and the Furious-filmene hver gang jeg er i en filmseksvens, og det blir egentlig ganske pinlig.

Heldigvis for Forza Horizon 2 (og meg) skjer det aller meste bak rattet. Det er dette som teller, og jeg liker hvordan det føles enten jeg brummer avsted på motorveien i en Camaro SS eller freser gjennom en åker i en blodtrimmet Nissan GT-R. Motorlyd, friksjon, understyrte forhjulstrekkere eller sladdesultne bakhjulstrekkere - alt føles så enkelt eller vanskelig som jeg selv gjør det til.

Overalt finnes det noe å gjøre, noe som skaffer deg erfaringspoeng og kroner. Dette fungerte godt i Forza Horizon, og det fungerer veldig godt her også. Det er imidlertid en liten svakhet at fotoboksene ikke registrerer farten din under løp eller på vei fra et mesterskap til et annet. Jeg synes dette er et merkelig valg ettersom det ofte er i disse situasjonene at farten er på sitt høyeste. Det er også verdt å merke seg at siden du samler erfaringspoeng ved å pløye gjennom alt som ikke har en grunnmur eller dype røtter, så er det ikke nødvendigvis noe å tjene på å kjøre med skademodellen aktivert.

Har du ambisjoner om å klatre fort på level-stigen kan du først som sist slå av rewind-funksjonen, bremsehjelpen, antispinn og styrehjelpen - disse er ikke til hjelp for noen som har kjøpt seg et bilspill av egen, fri vilje (og du vil vel ikke at noen skal oppdage at du bruker slikt, gjør du vel?). Dessuten er kjørefølelsen mer enn god nok til at du kan stole på normale fysiske lover i løpene, men ha i bakhodet at dette ikke er en simulator - du får lov til å kutte svinger og ta snarveier uten å bli straffet på samme måte som du ville blitt i virkeligheten. Jeg synes uansett at det passer tonen i Forza Horizon 2 perfekt.

Turn 10 introduserte «drivatar» med Forza Motorsport 5. Dette går i hovedsak ut på at din kjørestil blir brukt som grunnlag for å kalkulere en datastyrt spiller som kjører for deg - døgnet rundt. Alle konkurrentene dine i sololøp er av samme slag, noe som betyr at du får en mye mer virkelighetsnær konkurranse enn at alle følger idealsporet og bremser der det bremses skal. Sa jeg virkelighetsnær? Jeg mente selvfølgelig at det føles mer som å spille mot andre over nettet, ikke i virkeligheten.

Det blir riktig nok ikke helt som å spille mot levende motstandere, men heldigvis er nettdelen aldri mer enn et par klikk unna. Jeg sier heldigvis fordi Forza Horizon 2 etter min mening er best når man spiller online. Selv før spillet er lansert er det ikke noe problem å et race med opptil tolv spillere hvor du får brynet deg på skikkelig konkurranse.

Over nettet (enten du spiller en privat runde med spesielt inviterte, eller med hvem som helst) får du være med på flere ulike race og moduser. Her finner du eksempelvis rundebaserte løp, sprinter som går fra A til B, kongen på haugen eller den såkalte Infected. I sistnevnte er målet å smitte andre ved å kræsje inn i dem, eller holde deg unna smittebæreren så lenge som mulig - lettbeint moro som vekker konkurranseinstinktet hos selv den mest sedate spilleren.

Før du ødelegger online-opplevelsen bør du like ta en tur inn i menyen. Her finner du de samme mulighetene for å oppgradere bilene og finjustere alt fra lufttrykk i dekk til dreiemoment. Det er til å bli gal av, men også til å bli glad av. Får du lyst til å selge en av de uinteressante bilene for å få råd til en annen, må jeg dessverre skuffe deg med å fortelle at det ikke er mulig. Ikke noe stort problem, men du har et valg om kvitte deg med bilen, og det slår meg som litt rart at man ikke får noe for den.

Det har vært mye snakk om størrelsen på Forza Horizon 2, og det er stort. Det er imidlertid ikke så stort som jeg hadde håpet, og etter sju åtte timer føler jeg at det meste er kjent. Det betyr ikke at det tar flere timer å komme seg rundt hele kartet, men jeg har da kjørt mange av de samme løpene (i forskjellige biler) såpass mange ganger at jeg kjenner igjen bygater og landeveier. Det er derimot imponerende at det ikke er noen lasteskjermer å se der jeg kjører kartet på kryss og tvers i min søken etter en uoppdaget vei.

Det kommer neppe som noen overraskelse, men Forza Horizon 2 er vakkert. Bilene ser helt fantastiske ut, og det er nesten en skam at jeg foretrekker cockpit view. Lys, skygger, buede linjer, regnvær og skumring ser alle fantastiske ut. Deler av buskaset man pløyer gjennom er derimot ikke like flott, men selv om jeg kjører i tett oppunder 200 kilometer i timen kan jeg se små trær som ikke ville imponert noen selv på den første Xboxen. Kanskje det er en bagatell for mange, men det ødelegger likevel litt av gleden ved å kjøre en bil som ser helt fantastisk ut.

Det er også veldig vanskelig, eller nesten umulig å se noe som helst når man sitter inne i bilen og kjører off-road. Dette har ført til at jeg må bytte til å styre doningen fra noen meter bak og over i de fleste racene som tar turen utenfor asfaltert eller gruslagt underlag, og jeg liker ikke å bli tvunget til dette. Jeg vet at mange foretrekker å se hele bilen foran seg mens de kjører, men siden jeg vanligvis sitter i forsetet av bilen i det virkelige livet, gjør jeg det samme i spill. Irriterende for noen, men sikkert uvesentlig for andre. Jeg tilhører altså den første gruppen.

Man må ta Forza Horizon 2 for hva det er, altså en arkadevri på Forza Motorsport, og jeg har veldig lite å utsette. Vanskelighetsgraden er nedjustert ved at bilene understyrer og det er enkelt å rette opp etter en heftig sladd i 200 kilometer i timen. Men, det er sånn det skal være i en arkaderacer - tilgjengelig og umiddelbar moro. Festivalen ønsker alle velkommen, og det er veldig lett å ha det gøy i Syd-Europa. Vakre biler, vakre omgivelser, autentiske motorlyder, deilig kjørefølelse og en sømløs overgang mellom solo- og online-kjøring gjør Forza Horizon 2 til en skikkelig heftig pakke til alle som liker bilspill.