Fuse

Den var godt skjult, inngangen til Insomniac Games. Jeg sirklet rundt bygningen i Burbank, Los Angeles flere ganger før jeg forstod at jeg måtte gå inn via parkeringshuset. Kanskje vanlig i USA, men ikke så vanlig her i Norge. Jeg gikk ut av heisen i femte etasje og kom rett inn i et lite showrom der flere av Insomniacs helter stod på utstilling. Glassmontre med Ratchet & Clank og Resistance-figurer sammen et par flatskjermer som snurret trailere stjal det meste av oppmerksomheten. Det skapte en god atmosfære. Jeg ble i alle fall påminnet på hvor jeg var - nemlig på hjemmebesøk hos en av verdens største uavhengige spillutviklere, for å være blant de første i verden til å prøvespille splitter nye Fuse.

På forhånd hadde jeg gjort meg noen tanker om hva jeg ønsket å få ut av besøket. Jeg ville snakke direkte med utviklerne, jeg ville se spillmotoren, jeg ville teste spillet selv og jeg ville snakke med Ted Price (mannen som er daglig leder og grunnlegger for studioet med drøye 200 ansatte). Jeg fikk gjort alt.

Fuse ble for første gang vist frem på E3 et par år tilbake. Den gangen under navnet Overstrike. Navnbyttet har en logisk forklaring, ifølge Insomniac. Fuse er en så vesentlig del av spillet, at det ble mer riktig å kalle spillet for nettopp Fuse. Det dreier seg om et stoff. Et ustabilt stoff med uante egenskaper. Mennesker har ikke helt klart å finne ut hvordan stoffet kontrolleres og brukes, men likevel benyttes det til våpenproduksjon. Fuse kan nemlig kombineres med andre grunnstoffer for å skape effekt - og vips, så har Insomniac lagt et relativt troverdig grunnlag for å gå totalt amok med våpen. De som har kjennskap til deres tidligere spill kjenner kanskje til Insomniacs forkjærlighet for helsprø våpen. Fuse blir kanskje det mest ekstreme av alle.

Fuse har en historiedrevet kampanje som kan spilles i co-op med opp til fire personer, eller alene. Du velger blant fire figurer, alle med forskjellige egenskaper og våpen. Spiller du alene har du også muligheten til å bytte mellom figurene underveis i spillet (en funksjon kalt Leap), slik at du kan bruke personen med egenskaper best egnet for situasjonen. Ganske snedig.

De har også inkludert et ferdighetstre for oppgraderinger av figuren du spiller med i tillegg til egne våpenoppgraderinger. Her tror jeg virkelig Insomniac Games er inne på noe. Tankene går umiddelbart til Borderlands. Man blir fort hektet på sånne systemer. Spesielt når vi vet hvor flinke Insomniac Games er med våpnene. Resistance 3 er et godt eksempel. Spillet var morsomt tvert gjennom, nesten utelukkende fordi jeg likte å leke meg med det varierte våpenutvalget.

Kontorlandskapet hjemme hos Insomniac Games er malt i lilla med buede skillevegger. Det ser akkurat så lekent ut som jeg hadde håpet det skulle være. I tillegg er mange av kontorpultene fulle av leketøysfigurer. Jeg blir nødt til å stoppe opp for å tenke litt... Når får de egentlig tid til å lage spill? Med 30 leker på pulten som skal pleies hver dag, blir det vel ikke mye tid igjen til annet. Neida, spøk til side. Insomniac virker definitivt ikke som en gjeng late utviklere som plukker på leker dagen lang, men heller en gjeng med et felles mål om å lage kreative og morsomme spillopplevelser. Kanskje det kreves noen timer med leking i uken for å få til dette? Ikke vet jeg... Jeg liker i alle fall miljøet og menneskene, mens jeg går fra pult til pult for å høre hva de jobber med.

Første utvikler jeg treffer er ansvarlig for filmsnutter. Han viser et klipp, der han forteller litt om hvordan programvaren for å redigere film fungerer. Samtidig som han kommenterer noen av personlighetstrekkene til figurene og hvordan de bruker humor i spillet. På dette stadiet er det ikke annet enn overflate-grafikk uten teksturer og musikk, men jeg ser raskt den spøkefulle tonen mellom hovedrolleinnehaverne i spillet og hva slags sjargong de bruker. Jeg får litt Team Fortress-vibber, eller kanskje litt Pixar. Tidligere hadde han jobbet med animasjon for Disney, så sistnevnte er kanskje ikke så langt unna. Men han har også vært i Insomniac Games siden Ratchet & Clank i PS2-dagene, altså i 9 år. Overraskende mange av de jeg snakket med hadde jobbet relativt lenge i Insomniac. Jeg tar det som et tegn på at det er et ganske ok sted å jobbe.

Neste utvikler driver med animasjon. Han viser frem en ny funksjon i spillmotoren som åpner for muligheten til å gjøre korrigeringer direkte. At de koder på en skjerm, mens de kan prøve ut resultatet umiddelbart på en annen. Spillmotoren som blir brukt i Fuse er Insomniac Games egen proprietære løsning. Den samme som ble brukt i Resistance 3, men den er tungt modifisert og fornyet. Gjengangeren fra alle utviklerne er at det nye utviklerverktøyet er enormt tidsbesparende, noe jeg skulle få se mange eksempler på.

Animatøren velger en av spillets mannlige figurer som han styrer rundt med en Xbox 360-kontroller. Se nå! Advarer han, før han gjør en liten korrigering på den andre skjermen. Plutselig løper spillets mest macho figur rundt som en jålete hollywood-frøken, og animatøren bryter ut i hysterisk latter. Jeg har ledd av dette i flere dager! Dette er humor for animatører! Dette er sånn humor som jeg liker, utbroderer han ivrig. Jeg presser frem et smil og svarer med et nøkternt, norsk «that's funny», før jeg rusler videre.

Jeg hører fortsatt animatøren gapskratte i bakgrunnen idet jeg støter på en som jobber med brettdesign. Han forteller om noen av utfordringene han står overfor når brett skal designes. Hvordan noen ting fungerer bra i spillsammenheng, mens andre ikke fungerer. Han viser eksempler på hvordan han jobber ut i fra spesielle geometriske former som fungerer bra med gameplay, og deretter skape troverdige omgivelser ut i fra det. Han viser noen ganske interessante eksempler på den mer tekniske siden av brettdesign, før ferden går videre til sidemannen. Han står for den kreative og kunstneriske delen av omgivelsene.

Med innlevelse skrudd på maks, forteller han hvor engasjerende det er å skape steder folk kan besøke. Steder spillere har lyst til å reise. De viser flere av områdene i Fuse, som i tradisjonell Insomniac Games-stil er basert på eksotiske omgivelser. Noe av det mest spektakulære som ble vist frem var et stormfullt vinterbrett, der en taubane krenger mens hissige vindpust og snøpartikler virvler rundt. Mørkt og stemningsfullt. Det blir omtalt som Darth Waders skistue, sier han.

Noe som gjorde omgivelsene så pene var lyseffektene. Jeg fikk slått av noen ord med lysansvarlig, som nok en gang demonstrerte hvor enkelt det nye utviklerverktøyet gjorde tilpasninger. Alle lyskildene var dynamiske og kunne raskt plasseres rundt omkring i omgivelsene. En prosess som tidligere kunne tatt to dager med koding ble nå utført i løpet av sekunder. Det er ikke bare tidsbesparende, men gjør det også enklere å optimalisere og teste hva som fungerer best i praksis. Alle lyskilder i spillet skal kunne skytes i stykker.

Flere stopp senere og hodet mitt var fullt. Det var snakk om kunstig intelligens, balanseutfordringer i forhold til å spille alene eller sammen venner, ulike spillsystemer, våpenbalansering, utfordringer i forhold til... Jeg måtte rive meg vekk! Vekk fra alle utfordringene, all balanseringen, alle de nye systemene og all informasjonen. Det er begrenset hvor mye et jetlag-preget hode kan få med seg. Jeg hadde fortsatt syretesten foran meg. Det viktigste av alt.

Er det gøy å spille?

Fire flatskjermer og Xbox 360 kontrollere sto klare til disposisjon. Endelig skulle det testes! Demoen var en ganske kort seanse på cirka 10 minutter, men ga et godt innblikk i hva vi kan forvente. Fuse føltes som en litt lettbeint sammensmeltning av Resistance, Gears of War og Borderlands. En interessant kombinasjon. Og for å svare på det ovenstående spørsmålet... Fuse var intenst og morsomt. Skikkelig gøy!

Det er kanskje ikke et spill jeg vil plassere på øverste hylle, men det var definitivt engasjerende. Etter gjennomspillingen ønsket jeg mer - en kvalitet som ikke skal undervurderes. Fuse virker på meg som et spill som ikke tar seg selv så seriøst, men har et grunnleggende fokus på å være underholdende. Jeg liker det.

Det var kult å leke seg med de forskjellige våpnene. Opgraderingssystemet virker å være akkurat passe vanedannende og det virket som en nogenlunde fair fordeling av poeng mellom venner. Det er opplagt at Insomniac Games har hatt fokus på samarbeid under utviklingen, for man føler seg raskt samstemte. Under nærkampangrep ble sakte film-sekvenser aktivert og tidvis var spillet overdrevet brutalt, ettersom noen våpen regelrett forvandlet fiendtlige soldater til kjøttklumper. Sistnevnte var gjort såpass overdrevet at det minnet mer om tegneserievold med glimt i øyet, enn et spekulativt virkemiddel for å sjokkere.

Spillet hadde noen røffe kanter, som må poleres og balanseres i tiden frem mot lansering tidlig neste år, men fundamentet for et underholdende spill er allerede på plass. Jeg likte Insomniac Games' åpenhet, jeg likte hvor fornøyde de var med det nye utviklerverktøyet, jeg likte at de var lekne på arbeidsplassen og jeg likte å se at de trivdes. Sånt kan det bli gode spill av.

Les også mitt intervju med Ted Price i det kommende Gamereactor-magasinet, der vi snakker om alt fra kreativitet, norske landskap, digital distribusjon, favorittspill til meget, meget sparsommelig nestegenerasjonsinfo.