Det er ikke mange actionspill jeg har spilt igjennom i det siste. Det virker som om noen har fått for seg at spillene må være ufattelig lange, samtidig som man helst ikke vil lage flere baner eller fiender. Resultatet blir tomme og fattige spill, som smører på altfor mye i forhold til spillets innhold.
God of War var derimot et strålende unntak. Det bød på en heftig reise uten pause, bare proppet med action fra start til slutt. Jeg kjempet mot hydroer, minotaurer, harpyoer, faktisk hele den greske mytologien, og når spillet var ferdig kjente jeg meg godt fornøyd. Som om jeg hadde spist en fantastisk god middag og var sånn passe mett uten å kjenne meg spyferdig.
God of War sluttet med at vår antihelt Kratos slo ut krigsguden Ares. Det lykkes han med, mye på grunn av at de øvrige gudene ikke likte Ares blodtørst og voldsomhet, så de hjalp Kratos på hans vei. Dette gjorde han tilslutt til ny krigsgud. Men Kratos viser seg å være av samme kaliber. Han sitter på sin trone og overvåker krigen i verden gjennom sitt magiske vannspeil og når det ikke er brutalt nok for han, begir han seg selv ned og sherjer litt, akkurat som Ares gjorde i sin tid.
Det var ikke akkurat dette de andre gudene og gudinnene hadde tenkt seg. Herren gir og Herren tar, eller retter sagt Athena i dette tilfellet, og Kratos reduseres til en relativ vanlig dødelig igjen. Han har fortsatt sine fete kniver og den velbrukte magien Rage of Poseidon, og de trengs. For virkelig å straffe Kratos sender gudene en enorm statue som angriper han på spillets første bane, og allerede der overstiger God of War II eneren på mange måter. Forgjengeren var heftig, men del to gir oss mer av alt. Større kamper, flottere grafikk, flere effekter, you name it. Kratos blir jaget gjennom byen i en boss-kamp som pågår gjennom hele banen. Iblant får han muligheten til å slå tilbake, og klatre opp på kolossen som en annen fjellklatrer, men oftest gjelder det bare å holde seg unna mens fienden raserer byen på sin ferd.
Utover bossene finnes det en hel masse mindre fiender å slå i hjel. Gjennom eventyrets gang kommer Kratos til å finne flere nye våpen og magier som man skifter mellom med enkle knappetrykk (real-time weapon change!), hvilket åpner for flere taktikker. Utvikleren hos Sony Santa Monica vet at de fleste spillere aldri brydde seg om å bruke sverdet i forgjengeren ettersom knivene var så mye mer effektive (for ikke å snakke om at de var mange, mange ganger heftigere), og har forsøkt å tilby mer variasjon for å gjøre alle våpnene brukbare. Blant annet kan man finne en hammer som lar deg påkalle udødelige som beskytter deg.
En fin nyhet er at Challenge of the Gods, ekstraoppdragene som man låste opp etter å ha klart spillet, her fyller en større funksjon. For det første går det an å lagre mellom oppdragene slik at man slipper å ta seg igjennom det hele en gang til. Alt du samler på i Challenge-delen lagres også til selve hovedeventyret, så skulle du kjøre deg skikkelige fast, og trenger mer blod mellom fingrene, da kan du hoppe ut til Challenge og trene deg opp. Det hele minner litt om det utmerkede systemet i Dynasty Warriors-spillene og er ekstremt nyttig på hardere vanskelighetsgrader.
God of War II er ganske enkelt God of War på steroider. Muligens kan man klage på at det er litt for likt forgjengeren, men i dette tilfellet er det bare positivt. I tiden som kommer vil Playstation 2 få Okami, Final Fantasy XII og til slutt God of War II, og det føles litt trist å ta farvel med maskinen som fortsatt henger med så til de grader.