Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Halo: The Master Chief Collection

Halo: Reach (PC)

Master Chief Collection kommer nå på PC-plattformen, ett spill om gangen, og vi starter med Reach.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ
HQ

Dette er en anmeldelse av PC-versjonen av Halo: Reach, som ble lansert på PC ganske nylig. Vi berører spillet diverse elementer, men ønsker du en mer dyptgående anmeldelse av selve spillet, så kan du lese den originale dommen her.

Jeg har gjennom mine 40 sommere hatt et hav av konsoller. Jeg fikk en Super Nintendo da jeg ble konformert, en Nintendo 64 på gymnaset, og da Mass Effect eksklusivt ble lansert på Xbox 360, måtte jeg jo også skaffe meg den konsollen. På det tidspunktet var jeg dog mest en PC-gamer, men jeg hadde stiftet bekjentskap med Halo på den gamle PC-en, så da jeg så at man kunne få Halo: Reach til Xbox 360 valgte jeg i det øyeblikket å hive meg på vognen. Jeg kan huske at jeg faktisk var litt skuffet over spillet den gangen, men hva med nå? Det fikk jeg muligheten for å utforske nærmere, da spillet nylig ankom på PC som første ledd av en mildt sagt forvirrende lansering av Halo: The Master Chief Collection. Jeg har fått koden til hele samlingen, men det er kun Halo: Reach man kan spille inntil videre. Jeg regner med at de andre spillene i serien kommer innen ikke altfor lenge. Jeg har anmeldt spillet på PC, og det er originalt utviklet av Bungie for Microsoft.

Halo: The Master Chief Collection
Dette er en annonse:
Halo: The Master Chief Collection

Som nevnt ovenfor, så kommer Halo: The Master Chief Collection kun med Halo: Reach inntil videre, hvilket gir mening. For selv om spillet ikke er det første spillet i serien lanseringsmessig, så er det det kronologisk. Handlingen utspiller seg nemlig før Halo: Combat Evolved, som er det første spillet som ble lansert, så det er en forgjenger av serien. Vi befinner oss i år 2552 og planeten Reach blir i starten av spillet invadert av de trolliknende Covenant-romvesenene, som går i kamp mot menneskeheten. Man er selv en del av en flokk supersoldater, som heter Spartans, og man har selv kallenavnet Noble Six. Menneskeheten holder på å tape krigen, og Reach er også på vei til å gå under, da man trer inn i slagmarken for å kjempe mot invasjonsstyrken.

Allerede fra starten av får man følelsen av at det er en tapt kamp man deltar i. Bygninger står i flammer og det ligger lik overalt, det er ikke det mest oppløftende spillet man kan spille, men det er faktisk ganske kult at man føler maktløsheten mens man kjemper videre mot alle odds. Selv om karakterene ikke er de mest interessante i spillhistorien, så følte jeg med dem på deres harde og håpløse oppdrag. De fleste oppdragene handler om å evakuere eller redde diverse karakterer av mer eller mindre viktig status, for dermed å redde håpet for menneskeheten. Jeg vil selvfølgelig ikke ødelegge opplevelsen for noen, selv om spillet er ni år gammelt, men jeg var godt fornøyd da den seks til syv timer lange kampanjen var over, og jeg synes den måten som Reach legger opp til Halo: Combat Evolved er ganske tilfredsstillende.

Halo: The Master Chief Collection
Dette er en annonse:
Halo: The Master Chief Collection

Kampen mot Covenant-romvesenene kan ikke kjempes med spretterter, så man får i løpet av spillet adgang til diverse forskjellige våpen. Det man fort finner ut av er at de meget fort går tom for ammunisjon, og siden man kun kan være på to våpen av gangen, så må man etter kort tid bruke fiendens våpen mot dem selv. Så man spiller kampanjen med menneskehetens våpen halvparten av tiden, og med de våpnene man samler opp fra sine falne motstandere. Dette er en kul mekanikk, for det gjør at man må eksperimentere masse for å finne det våpenet som passer best i en bestemt situasjon, og som kan drepe mest med minst ammunisjon. Jeg ble dog litt lei av hvor ofte man måtte lade om ens egne våpen. Jeg syntes alltid mine magasiner ble tomme i de mest kritiske situasjoner, for man får virkelig bruk for de mange skuddene mot de mest hardkokte fiendene.

Det første man legger merke til når man møter romvesenene er at de hopper rundt og unngår ens skudd støtt. Det gjør at man virkelig må reagere og tilpasse seg deres mønstre, for ikke å skyte for mye ved siden av. Det er selvfølgelig Grunts, som bare er kanonføde for det meste, men man møter mange flere dødelige motstandere fort. Noen er fysiske krigere, og noen bruker mer eller mindre dødelige skytevåpen. Det er gøy å kjempe mot dem, og man blir utfordret hele tiden, også mer enn jeg husker da jeg spilte spillet på Xbox 360. Hvis jeg skal kritisere noe, så er det at jeg synes at de sek til syv fiendetypene som er i spillet, blir litt ensformige å kjempe mot senere i spillet, hvor man kjenner til hver eneste bevegelse de gjør og kan forutse alt. Jeg må innrømme at det ble litt kjedelig i slutten. Heldigvis er det i flere av banene kjøretøy som gjør det hele litt mindre ensformig. Alt i alt synes jeg dog at selve gameplay-delen er solid og underholdende for det meste, men man kan godt merke at Halo: Reach er 10 år gammelt. Dog vil jeg nevne spesielt skytedelene, hvor man blant annet flyr i verdensrommet, men dessverre er de ikke spesielt lange, men de er gøyale. Vi får se når resten av de fem spillene kommer, om man kan merke at spillene begynner å dra mer og mer på årene.

Halo: The Master Chief Collection
Halo: The Master Chief Collection

Det jeg kan huske skuffet meg mest den gangen var grafikken, som jeg synes var litt kjedelig og hadde ganske flate teksturer, og selv om spillet nå kjører i 60fps, og har fått et oppløsningsmessig og teksturmessig ansiktsløft, så har det ikke løst det sentrale problemet, nemlig at spillets visuelle dimensjon bare ikke er spesielt spennende å se på. Det mangler farger, det mangler visuell variasjon. Man kan si at Halo: Reach fokuserer på noe annet, og treffer godt på det mekaniske, men det er dog ergerlig at det ikke er spesielt spennende å se på. Man kan selvfølgelig sette på en masse moderne filtre, så kanter blir jevnet ut og liknende, men pent er det ikke. Det som er pent er dog musikken, som er helt fantastisk. Musikken passer bra til historien, og den ga meg gåsehud når den ble brukt på de rette stedene i spillet. Respekt til Martin O'Donnell som komponerte det meste av musikken. Jeg ble helt rørt i noen sekvenser.

Til slutt vil jeg nevne multiplayerdelen, som er en enorm del av Halo: Reach. Hadde man den som favorittmåte å spille på den gangen, så er den med her også. Det er alt fra helt alminnelig Deathmatch, til Capture the Flag og mange, mange flere muligheter. Firefight er her også, hvor man kjemper mot bølger av fiender. Faktisk er det så mange muligheter at det er helt overveldende, men det er gøy, og man finner fort sin favorittspilltype, som man så kan kjempe mot venner og fiender i, og til slutt må det nevnes at man kan spille hele kampanjen sammen med en venn hvis man har lyst til det, hvilket alltid er et pluss, synes jeg. Multiplayeren fungerer godt, og er enda bedre med mus og tastatur, synes jeg. Så jeg vil alt i alt anbefale Halo: Reach, og kjøper man The Master Chief Collection, får man etter hvert alle Halo-spillene, så det er en god deal. Er man fan, så har Halo: Reach aldri vært bedre, og er man ikke, så er dette spillet et naturlig sted å lære serien å kjenne.

HQ
08 Gamereactor Norge
8 / 10
+
Solid gameplay, fantastisk historie, skjønn musikk, tilfredsstillende multiplayer.
-
Fortsatt flat grafikk, manglende variasjon i fiendene, rotete brukerflate.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

1
Halo: Reach (PC)Score

Halo: Reach (PC)

ANMELDELSE. Skrevet av Claus Larsen

Master Chief Collection kommer nå på PC-plattformen, ett spill om gangen, og vi starter med Reach.



Loading next content