Homefront: The Revolution

Hvis du kjenner bakgrunnhistorien vet du at Homefront: The Revolution har vært gjennom en turbulent reise allerede. Det startet som et THQ-spill, før tyske Crytek kjøpte opp rettighetene da THQ gikk konkurs. Deretter fikk Crytek selv finansielle problemer, og de måtte legge ned UK-avdelingen der nettopp Homefront var under utvikling. Derfra tok Deep Silver over kontrollen, og dannet et nytt studio kalt Dambuster Studios. De skulle sikre at Homefront-revolusjonen ikke døde ut før startstreken.

Homefront: The Revolution er nemlig et ambisiøst prosjekt med mye å bevise. Det er oppfølgeren til et skytespill som ingen lot seg imponere av. At arvtageren blir noe helt annet er derfor ikke spesielt merkelig. Her er de trange korridorene mange skytespill preges av rensket helt vekk, til fordel for en åpen verden der målet er å la spilleren utfolde seg som en liten brikke i en vond drøm. Et mareritt der USA er blitt okkupert av Nord-Kora.

Det hadde gått litt tid siden Dambuster Studios overtok utviklingen, og vi hadde i grunnen fått få oppdateringer før de inviterte oss til kontorene sine i Nottingham. På menyen var sjansen til å oppleve den nye retningen til serien selv. Verktøyet var en demo, som for øvrig også skal vises frem under årets Gamescom-messe, der den åpne verdenen og dens struktur lå for mine føtter.

Spillkartet var begrenset til et område kalt "Our Syria", som ligger i den røde sonen. Det betyr at spilleren blir beskutt uten advarsel hvis man blir oppdaget, og det gjelder derfor å snike seg fram i det bombarderte landskapet usett.

Philadelphia er virkelig en dyster plass i Homefront: The Revolution. Mørk, møkkete og skremmende. Samtidig var det vakkert på sitt eget vis, og jeg fikk en gjennomgang av dag- og nattsyklusen grafikkmotoren CryEngine leverer. Jeg fikk se individuelle regndråper som falt fra himmelen og gradvis dannet vanndammer på bakken. Disse tørket siden gradvis inn da solen titten frem igjen. Jeg fikk se den detaljerte skyggeleggingen og den troverdige lyssettingen, som sørger for en oppslukende atmosfære. Det er tydelig at fokuset på detaljer har vært stort.

I hendene mine hvilte et automatvåpen. Jeg forsøkte å få oversikten over de tungt bevoktede omgivelsene, der fiendtlige patruljer så ut til å omringe meg på alle kanter. Dum som jeg er gikk jeg for et frontalangrep med motorsykkelen, rett inn i en fiendtlig konvoi. Det var ikke særlig effektivt for mitt vedkommende. Jeg trådde derfor mer varsomt derfra. I en sky av etterpåklokskap valgte jeg heller en mer skjult rute. Jeg klatret opp i en leilighet, og plukket ned vaktene fra avstand. Jeg følte meg mektig, men den følelsen skulle ikke vare lenge.

- Akkurat som i et hvilket som helst annet sandkassespill har spilleren alltid et valg, forklarer studiosjef Hasit Zala. - Er situasjonen uholdbar kan du alltids trekke deg tilbake. Det sistnevnte viste seg å være en bra strategi, ettersom Homefront: The Revolution var veldig krevende. Jeg dødde gang på gang, før jeg fikk vite at dette var designet slik med vilje og viten. Teamet har sett mot spill som Dark Souls for å forme noe som virkelig utfordrer deg. I Homefront skal man kjenne seg utrygg, liten og utsatt. Det kreves ikke mange kulene å ta livet av deg, og fordeler som våpenvalg og vertikalitet er livsviktig for å overleve.

Det absolutt viktigste er imidlertid å lære seg geriljataktikkene som kreves for å få ting gjort, som å tilpasse våpnene sine. - Alle geriljasoldater improviserer med våpnene sine, forklarte Zala. - Derfor la vi inn muligheten til å modifisere utstyret ditt. Alle grunnvåpnene kan forvandles slik at du kan brukes til å løse veldig spesifikke oppgaver.

Som et eksempel viste han hvordan standardgeværet kunne endres til en effektiv granatkaster. Veldig kjekt! Likevel ble den alternative bruken av haglen favoritten min. Den kan nemlig også brukes som en flammekaster, og straks fiendene er i fyr bryr de seg ikke om å stoppe deg lenger.

Ellers fikk jeg gode Far Cry-vibber underveis i testingen. Våpnene oppfører seg på samme måte, og strukturen i spillet er også ganske lik. Jeg kjempet for å frigjøre baser, og fikk vite at radiotårn kan klatres for å avdekke nye områder på spillkartet. Markøren som viser at du er iferd med å bli oppdaget er dessuten veldig lik, men til forskjell fra i Far Cry-spillene kan man ikke kaste seg inn i enhver kamp her. I stedet må man velge med omhu hvilke oppgjør man tar, og hvilke man flykter fra. Sånn sett er dette en mørkere, mer brutal og mer virkelighetsnær utgave av Ubisoft-serien.

I løpet av eventyrets gang fikk jeg ikke desto mindre muligheten til å teste ut kjøretøyet man vil bruke mest i spillet, nemlig motorsykkelen. Den var på ingen måte imponerende, og faktisk vil jeg gå så langt som å kalle kjørefysikken en pine å ha med å gjøre. Det var i grunnen overraskende at Dambuster valgte å vise den frem allerede, da den åpenbart ikke er ferdigutviklet og stod i stor kontrast til resten av spillet. Når det er sagt også de andre delene av Homefront: The Revolution preget av endel bugs og småfeil foreløpig, blant annet i form av rare eller manglende animasjoner. Med tanke på ambisjonsnivået på kontoret tipper jeg dog at dette skal rettes opp innen slippet gjøres klart for lanseringen.

Det positive er at Homefront: The Revolution ikke bærer preg av sin skuffende forgjenger. Den glemmer man straks man begynner å spille, selv om alt ikke går helt på skinner foreløpig. Årsaken er at dette spillet har lite med originalen å gjøre rent spillmessig. Dette er noe helt annet, og takket være den mørke settingen har dette også en egenart innenfor sandkassesjangeren. De må bare sørge for at alle detaljene er på plass før lanseringen...