Jeg har et slags kjærlighetsforhold til Just Cause 2. En romanse om du vil. Ikke mellom meg og hovedpersonen Rico Rodriguez, men mellom meg og friheten på øyriket Panau. Just Cause 2 er godbiten jeg trekker frem når folk skryter av alle mulighetene man har i Grand Theft Auto-serien, og påstår at ingen andre spill kommer i nærheten. - Har du ikke spilt Just Cause? Jeg spør med spydig og selvsikker tone. - Du har jaggu gått glipp av noe!
Du har naturligvis mange muligheter i GTA-spillene som ikke finnes i Just Cause, men når det gjelder akkurat frihet vil jeg påstå at sistnevnte troner øverst. Man finner nemlig vel så mange unike muligheter i hovedserien til svenske Avalanche Studios, og de fortoner seg vesentlig villere enn å kaste bort virtuelle dollars på en digitale lapdans på strippebar i Los Santos. I stedet kan du utføre eksperimenter som å finne ut hvor mange oljefat du får plass til på dekket til en fiskebåt, før du frakter den kreative bomben med helikopter frem til nærmeste fiendtlige base. Eller en bensinstasjon. Du hopper selvsagt ut før båten treffer bakken, og nyter synet av den deilige eksplosjonen som strekker seg oppover mot skyene i et glødende flammehav. Selv svever du rolig unna i fallskjerm.
Da jeg fikk sjansen til å teste ut Just Cause 3 fant jeg på masse sprell av denne sorten. Faktisk sporet jeg av såpass ofte at jeg såvidt rakk å teste oppdragene som var tilgjengelig for anledningen, i løpet av tiden jeg hadde til rådighet.
Det er denne lekenheten jeg elsker ved serien, og etter noen timer med det neste kapitlet er den foreløpige konklusjonen at moroa i aller høyeste grad fortsetter. Avalanche har brukt mer tid på historieformidling og stemmeskuespill, og de har som alltid gjort seg flid med varierte, smellvakre omgivelser, men det er fortsatt eksplosjoner og kaos som står i sentrum. Jeg stod bak enda større og enda vakrere eksplosjoner enn forrige gang, mens jeg fløy som en ørn gjennom luften i wingsuit. Ja, wingsuit!
Teamet har også forbedret fysikken til kjøretøyene, uten at det egentlig er nødvendig. Med unntak av militære kjøretøy med kraftige våpen, brukte man ikke konvensjonelle fremkomstmidler så ofte i Just Cause 2. Det var mer effektivt å bruke fallskjermen kombinert med Ricos hendige gripehake for å komme seg fremover. Nå som man også har wingsuit gjelder dette mer enn noen gang.
Øyriket Medici i Middelhavet, som for øvrig er Ricos hjemland, er nemlig designet som en lekegrind for folk med nettopp hans evner og spesialutstyr. I tillegg til krystallklart vann og intime, europeiske landsbyer, har områdene høye fjell og dype grotter, og enda mer kupert natur enn på Panau. Alle høydeforskjellene skriker etter dumdristige flyturer med wingsuiten, gjerne i høy fart og farlig nærme bakken. Jeg skal ikke påstå at jeg aldri smalt pannen i fjellveggen, men med litt øvelse ble jeg raskt dyktigere som luftens baron. Det føles skikkelig digg, og kombinert med fallskjermen og gripehaken kan du legge store distanser bak deg både effektivt og lekende lett. Ettersom wingsuiten bidrar til høy hastighet har Avalanche senket farten på fallskjermen, slik at det blir enklere å skyte og drive krigføring fra luften. Det er nesten ikke noen grunn til å ferdes nede på bakken lenger.
Når det gjelder spillstrukturen er mye ved det samme. Unnskyldningen for å lage kaos og massive eksplosjoner er at en grusom diktator blottet for empati styrer over Medici med en blodig jernhånd. Den slags har Rico erfaring med fra tidligere, og løsningen er selvsagt å bokstavelig talt sprenge regimet i fillebiter. Ved siden av å fullføre historieoppdrag av varierende sort, gjøres dette ved å frigjøre byer og tettsteder i de forskjellige regionene. Samtidig kvitter man seg med alt man måtte finne av utstyr, bygninger og gasstanker den onde diktatoren og hans trofaste soldater har plassert ut, akkurat som i spillets forgjenger.
Opplegget er altså rimelig likt, men den allerede romslige verktøykassen din er utvidet. Wingsuiten har jeg kanskje snakket nok om nå, og den er ikke den eneste nyheten heller. Du har også en ny gripehake med flere muligheter enn før. Den har alle egenskapene du kjenner, pluss muligheten til å feste flere vaiere til flere gjenstander. Først har du to vaiere, og litt senere (etter oppgraderinger) får du flere. I tillegg kan man stramme inn vaierne man har plassert inn, og dermed tvinge gjenstandene du har festet til sammen mot hverandre. Du kan rive byggverk i filler og blåse ting til himmels uten å løsne ett eneste skudd.
Dette gir også nye kreative muligheter av typen seriens fans elsker. Hva med å nøytralisere en gruppe fiender ved å skvise dem mellom to lastebiler? Eller mellom en lastebil og en 20 tonns bensintank? Hva med å feste sammen fire soldater og en moped, og dytte tohjulingen utfor et stup? De klarer kanskje å holde igjen vekten av én moped, men hva med to? Hva med hodet til en av de digre steinskulpturene av diktator General Di Ravello?
Jeg tror du forlengst har forstått budskapet mitt her. Just Cause 3 ligger særdeles godt an til å bli et knallgøy og polert actionspill. Det tilbyr noe ingen andre spill kan skilte med. Du kan rappe helikoptre i GTA V, men du kan ikke henge opp ned fra det, mens du peprer bakken under med C4. Du kan stjele en sportsbil, men du kan ikke surfe på panseret. I hvert fall ikke lenge. Du kan ikke taue to geiter og en melkeku gjennom en italiensk landsby bare fordi du hadde lyst. Jeg ønsker ikke å oppfordre til digital dyremishandling, men jeg føler meg svært sikker på at fullversjonen av Just Cause 3 vil være mang en anbefaling verdig. Det er spillet der Avalanche har skrudd opp eksplosjonene så langt de klarte uten å smelte nye konsollene, og jeg elsker det!
