Kane & Lynch 2: Dog Days

Sammen med andre nordiske spilljournalister får vi servert frokost sammen med en kort presentasjon av deres kommende stortittel Kane & Lynch 2: Dog Days. Vel overstått blir vi ledet bort til de åtte Xbox 360-konsollene som står oppstilt i rommet.

Den første spillvarianten vi skal teste ut heter Arcade Mode. Multiplayer Director Kim Krogh forklarer at den oppstod da de lagde en slags opplæring til spilltypen Fragile Alliance - som skal testes senere - men fungerte så godt at IO bestemte seg for å utvide den til en egen modus.

Her spiller man på lag med datastyrte allierte for å stjele penger og kjempe seg forbi politiblokkader til fluktbilen som står og venter lenger borte. Man har tre liv, og vanskelighetsgraden øker for hver runde. Når alle tre liv er borte blir ens oppsamlede bytte talt opp, og summen blir lagt opp på spillets topplister online så man kan sammenligne seg med vennene sine.

Vi lærer imidlertid raskt at ingen ting i Kane & Lynch 2 er som de ser ut på overflaten, og Arcade Mode er intet unntak. Resten av laget stiller nemlig krav. Om man ikke gjør sin del av jobben, for eksempel ved å bære nok penger, skyte nok politifolk og lignende, kan de finne på å skyte deg. Kravene de stiller til deg øker runde for runde.

Hvert flerspillerbrett har sin egen bakgrunnshistorie, og Krogh forteller at de har hentet inspirasjon fra ran fra virkeligheten. Brettet vi får teste har følgende handlingsforløp: Gjengen vår har fått tips om at en annen gjeng er i gang med et større bankbrekk. Vi lar dem gjøre alt grovarbeidet og stjeler pengene fra dem når de er på vei ut.

Derfor starter det med at vi skyter et knippe skurker som kommer løpende ut fra bygningen rett ved oss. Vi samler opp pengene de mister, og så bærer det mot fluktbilen.

Etter at vi har satt oss inn i spillets grunnideer er det på tide å spille litt flerspiller. Først ut er tidligere nevnte Fragile Alliance. Ideen er den samme som i Arcade Mode - stjel penger og dra til fluktbilen. De datastyrte kompanjongene er nå byttet ut med medspillere, nærmere bestemt mine journalistkollegaer som står oppstilt ved testkonsollene. Fluktbilen stikker av etter fire minutter, og alle spillere som rekker frem i tide deler utbyttet. Vinneren er den spilleren som etter tre runder har tjent mest penger.

Og det er her ordet "Fragile" kommer inn i bildet. For hvis to spillere bærer på rundt en million hver mens tredjemann bare har 10 000, sier det seg selv at det ikke er fordelaktig å dele med ham.

Og da tar det ikke lang tid før alle begynner å uglese hverandre. For hva om noen av de andre i gjengen skyter deg? Om man skyter en makker blir man markert som forræder, noe de andre spillerne så kan se. Skyter man en forræder unngår man selv stempelet, så man får raskt resten av laget på nakken om man begynner å flå kompisene sine.

På en annen side kan de andre kanskje se nytten i å kvitte seg med han som utretter for lite for laget, og med en lagstørrelse på åtte personer er det gode muligheter for avtalt spill. Det er en slags alle-mot-alle satt i system. Og etter tre runder er det klart at de spillerne som med mest kløkt falt oss andre i ryggen også endte opp som de med den største andelen av byttet.

Døde spillere vekkes til live som politifolk, så om en kompis forråder deg er det stor mulighet til å få hevnet seg.

Om man virkelig er egoist har man mulighet til å dele pengene sine med sjåføren i fluktbilen - og når ingen andre kommer frem til bilen, får de heller ingen penger. Det er en morsom ide, og selv om den beste taktikken kanskje ikke er umiddelbart åpenlys, kommer denne alle-mot-alle-krigingen nok til å føre til en rekke minneverdige flerspilleropplevelser.

Neste modus på programmet er Undercover Cop. Grunnkonseptet er det samme som før, men med en ny vri: En tilfeldig valgt spiller får rollen som spaner, og oppgaven hans er å hindre de andre i å klare å stikke av med byttet.

Den hemmelige politimannen blir ikke markert som forræder når han skyter medspillere, så det gjelder å holde øynene åpne. Paranoiaen er til å ta og føle på. Vi vet at de datastyrte politifolkene ikke kommer til å skyte på spaneren, og han kommer ikke til å skyte på dem, men det er likevel vanskelig å vurdere hvem man kan stole på.

- Hei!, utbryter plutselig en av de andre journalistene idet han blir plaffet ned av spaneren. Ytterligere to knertes kort tid etter. En spiller får panikk og skyter en av lagkameratene sine, men ikke spaneren. Nå er han merket som forræder, og alle de andre på laget peker våpnene sine mot ham. Nå er vi bare tre igjen. Men de døde spillerne har våknet opp som SWAT-politifolk, og ettersom de nå kan se hvem av oss som er spaneren, tar det ikke lang tid før vi ligger langflate. Spaneren vant. Pokker.

Neste runde. Ventetiden mens spillet laster inn er intens. Hvem blir spaneren denne gangen? Oi! Det er meg! Jeg kjenner et sug i magen mens jeg febrilsk prøver å legge opp en plan. Jeg bestemmer meg for å isolere de andre spillerne. Jeg skyter i retning de datastyrte bankranerne vi skal ta pengene fra, men sørger for å ikke treffe. Jeg plukker med meg en passelig porsjon penger og følger etter resten av flokken - men ikke bakerst. Jeg vil ikke at de andre skal fatte mistanke.

De første SWAT-folkene dukker opp, og kampene begynner. Jeg sikter med vilje over hodet på dem mens jeg venter på en åpning. En spiller løper mot en garasje for å flanke politet. Nå har jeg sjansen! Jeg løper etter ham, og så snart vi er ute av syne for de andre slår jeg til. Jeg fyller ham med bly, men jeg sikter for dårlig. Han faller om, men overlever, og tømmer magasinet sitt i magen på meg mens jeg panisk prøver å lade om. Nå er det min tur til å falle i bakken. En tredje spiller dukker opp og skjønner raskt hva som har skjedd. Han ekspederer meg med et par velrettede hodeskudd. Tre spillere slipper unna med pengene. Æsj.

Den siste modusen heter Cops & Robbers. Som navnet antyder blir vi delt opp i to lag. Det ene laget skal stikke av med pengene, det andre skal hindre dem. Hvis en spiller klarer å raske sammen mer enn en million, dukker han automatisk opp på politifolkenes radar, så det handler om å fordele pengene jevnt i laget. Denne detaljen har imidlertid en av journalistene ikke fått med seg, så han lyser raskt opp på skjermen til oss politifolk. Men forvirringen i politilaget er total. Skal vi holde vår posisjon i nærheten av fluktbilen og skyte motstanderne når de nærmer seg? Eller skal vi presse dem og ta dem på senga tidligere?

Mens ranerne samarbeider tett er vi politifolk helt uorganisert og deler oss raskt opp. Resultatet er at alle ranerne slipper unna. Huff.

Og med det er presentasjonen over, og det er tid for lunch. Mens vi spiser funderer jeg litt over de forskjellige spilltypene. Det er helt klart Fragile Alliance og Undercover Cop som er de mest interessante. Den omfattende paranoiaen gir spillet et helt nytt aspekt jeg ikke har sett noe annet sted. Det nærmeste man kommer er vel spionklassen i Team Fortress 2, men Valve-spillet er ikke i nærheten av denne graden av mistillit medspillere imellom. Cops & Robbers er derimot litt likt andre lagspill. Ikke at det nødvendigvis er så negativt, men sammenlignet med all originaliteten vi har fått presentert i løpet av dagen er den et lite antiklimaks. På en annen side er lagspill forsåvidt veldig populært, så den finner nok et publikum.

Etter en noe blandede opplevelsen det første Kane & lynch var blir det spennende å se om den danske utvikleren klarer å få alt på plass og treffe skikkelig med Kane & Lynch 2: Dog Days. Om man skal dømme etter de få timene vi fikk med flerspillerdelen, lover det i hvert fall svært godt.