Kya: Dark Linage

Med pumpende rytmer i ryggen, omkranset av dunkle lokaler midt i Frankfurt, fikk jeg bukt min Kya-messige møydom. Synlig ivrige utviklere fra franske Eden, som tidligere blant annet har stått for den populære V-Rally serien, hadde valgt nettopp dette stedet for å strø rundt seg med godterier fra deres nye avkom. En storskjerm var undertegnedes første møte med dette plattformseventyret, hvor det uanfektet er hentet inspirasjon fra en lang rekke titler. Som Game Director hos Eden, David Nadal sa, så har serier som Marie og Zelda lagt grunnsteinene for teamets arbeid. Min opplevelse ble altså en herlig kombinasjon av en fargerik presentasjon, en fordypende test og et fengende intervju.

En glimrende intro setter stemningen, og introduserer Kya - en jente lastet med et tonn attitude. Lyder i natten vekker henne og på få sekunder er hun kampklar. Kilden til lydene viser seg å være hennes bror, han har funnet et hemmelig rom. Tilsynelatende et tidligere oppholdssted for hennes forsvunne far. En serie tilfeldige bevegelser skaper en sammenheng - plutselig flenges virkeligheten fra hverandre og barna trekkes mot et parallelt univers.

Tilbake til virkeligheten igjen - Kya er omringet av en flokk sære hårete vesner. Det er ikke tid til "small talk" og en primitiv dyp støy avslører at noe nærmer seg. Panikken lyser av de tilstedeværende, og snart er man blandet inn i omgivelsene. Her er ingen bløt innlæring, allerede fra første sekund må man være kampklar. Adrenalinet pumper, mens man løper gjennom en mørk skog. Nå skal man ut på jakt etter sin forsvunne bror. Underveis må man hjelpe the Nativs mot deres onde undertrykker Brazul og hans forheksede håndtlangere the Wolfens.

Dette er starten på et magisk eventyr, hvor den kjære Kya viser seg å være mer enn bare i stand til å ta vare på seg selv. The Nativs by rommer ni store verdner, som innehoøder 34 oppdrag og en gjennomskuelig historie med en spennede vri. Verdenen avslører sine ynder gjennom en god dybeeffekt, myke detaljerte teksturer og en ganske imponerende draw-distance. Kya følges fra et 3. persons perspektiv mens hun, på beste action/puzzle/stealth maner, blar seg dypere gjennom begivenhetenes knitrende sider. De enkelte områdene er bygget opp i mange nivåer, hvor Wolfen soldater patruljerer. Det viser seg fort at disse Wolfen folka er Natives, som ved trolldom er trellbundet Brazuls vilje. Kya kan returnere dem til deres tidligere tilstand, hvilket de ikke bifaller med stående ovasjoner. Dermed legges det opp til noen brutale slosskamper, hvor Wolfen får rundjuling, før de sovner stille inn.

Et spennende element er interaksjonen mellom de forskjellige verdenene og hovedverdenen som samlingspunkt. I the Nativs landsby kan man nemlig kjøpe nytt utstyr, som fort blir essensielt for den videre ferden - det være seg eksempelvis muligheten for å hoppe høyere, lenger eller bli sterkere i kamp. Problemet er at byen som utgangspunkt stort sett ligger øde til, og butikkene likeså. Ved å befri Wolfen returnerer innbyggerne til deres hjem og levned, og man får adgang til flere butikker.

De enkelte verdenene imponerer med deres størrelse og umiddelbare oppfinnsomhet. Et kart er tilgjengelig, og ikke minst nødvendig, og gir et overblikk over banen og objektiver. I tillegg har de lokale Wolfen krigerne også alltid et kart med deres patruljer markert - dette er selvsagt et glimrende hjelpemiddel for å kunne snike seg inn på motstanderne. Selv om kampene umiddelbart er sentrert rundt ren action, med opp til 30 tilgjengelige combos, så er stealth også en fornuftig innfallsvinkel. Er man hypp, er det rik mulighet for å manøvrere seg gjennom landskapet, og foreta overraskelsesangrep på de stakkars intetanende ofrene. Mitt umiddelbare inntrykk er allikevel at det fortsatt må jobbes med motstandernes AI, da deres sanser tilsynelatende ikke er særlig velfungerende. Jeg ble lovet at dette var et område som teamet fortsatt jobbet på.

En meget lovende del av gameplayet var den knirkefrie vekslingen mellom forskjellige spilltyper. Ut over muligheten til å løse oppfinnsomme gåter, snike seg rundt og sløye Wolfen, var det nemlig også en rekke andre spilltyper, som har sneket seg inn i begivenhetene. Mest bemerkelsesverdig av disse er implementeringen av luftstrømmer. Rundt omkring i landskapene blåser det nemlig voldsomme hvirvler såvel vertikalt som horisontalt. Ved å hoppe inn i disse farer man plutselig ut på en større luftetur, hvor kontrollen endres radikalt. Alt etter retning vil begivenhetene utforme seg i enten plattforms- eller surfemessig karakter. Sistnevnte i en rekke sekvenser, hvor man drønner avsted gjennom sluser og glatte overflater. Systemet fungerer glimrende og holder høy hastighet, som fint såvel bryter som supplementerer resten av begivenhetene. I det hele tatt var undertegnede ganske begejstret over Kya, og en smule ytterligere finpussning vil kunne resultere i en spennende tittel.