Norsk
forspill
Mafia: Definitive Edition

Mafia: Definitive Edition - En siste titt før anmeldelsen

Hangar 13 har jobbet utrettelig med å oppdatere det ikoniske første kapittelet av Mafia-serien, noe som har resultert i en ambisiøs nyversjon, men har det harde arbeidet deres båret frukter?

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Det er ikke helt feil å si at Mafia-serien har hatt sitt å stri med etter Illusion Softworks' storslagne debut så langt tilbake som 2002. Oppfølgeren fikk en solid fanskare verden over, men var aldri like ambisiøs eller minneverdig som forgjengeren, og etter at seriens nye utvikler, Hangar 13, lanserte Mafia III gikk det brått nedover. 2020 har så langt fortsatt den skuffende trenden, der vi har sett en nokså uinspirert remaster av Mafia II og nylansering av det tredje spillet som fortsatt ikke tilfredsstiller. For de fleste Mafia-fans er dette imidlertid bare bakgrunnsstøy, ettersom showets store stjerne fortsatt er den fullstendige nyversjonen av originalspillet. Kan Hangar 13 gjenskape stemningen og magien fra originalen? Jeg har spilt et par timer av Mafia: Definitive Edition, og kan endelig dele mine inntrykk.

Mafia: Definitive Edition

Når vi snakker om Mafia: Definitive Edition er det viktig å stadig minne seg selv på hvorfor originalen har fått den popkulturelle slagkraften den har. For min del står spillet som ett av de få sanne eksempler på et spill som tør å bringe et seriøst, bombastisk og alt i alt passende narrativ inn i en åpen verden. Med akkompagnementet av jazzklassikere fra artister som Django Reinhart forteller spillet historien om Tommy Angelo, som begynner som en snuskete drosjesjåfør og ender opp som mafiabossen Don Salieris høyre hånd. Spillet oser av mafioso. Ikke på den harry måten, men med oppriktighet og ærlighet.

Mafias troverdighet ble bare større av bilenes tyngde som man kunne kjenne på hver gang man kjørte en bil. De var stålmonstre, ikke arkade-racerbiler, og det samme kunne man si om politiet som alltid stoppet deg om du kjørte på rødt lys. Unødvendig? Kanskje, men totalt troverdig, særlig på den tiden. Mafia turte å utfordre, og våget å la deg utforske spillet med argusøyne. Så gir Mafia: Definitive Edition den samme opplevelsen? Vel, basert på mine timer med spillet vil jeg svare både ja og nei.

Hangar 13 har introdusert endringer som er så betydelige at det er vanskelig å si om det er en innertier eller et skikkelig feilskjær. Noe av det gamle fans raskt vil legge merke til er de utvidede og tidvis radikalt forandrede filmsekvensene. Vi snakker om forandringer i fremtoningen til sentrale rollefigurer som er på grensen til det ugjenkjennelige. Din svorne våpenlanger, Paulie, er en av spillets mest minneverdige rollefigurer, og her fremstår han som en totalt annerledes person. For meg er noe av stemmeskuespillet en skikkelig nedtur, fordi det er altfor overdrevet. Originalen fastholdt en mer dempet og troverdig stil. Nå høres Paulie mer ut som en tegneseriefigur, og er stort sett irriterende. Tommy selv skriker av «generisk italiensk-amerikansk gangster», mens han fremsto som et utskudd i originalspillet. Kombinert med nydesignede ansikter og ansiktsanimasjoner gjør dette at det til tider er vanskelig å kjenne igjen noen av nøkkelpersonene.

Mafia: Definitive Edition

På den andre siden har utviklerne truffet spikeren på hodet når det kommer til utseendet og følelsen av byen Lost Heaven. Visuelt sett er det et enestående sted å utforske og bevitne. De forskjellige delene av byen fremstår særpregede, særlig når man kjører rundt om natten i de neonbelyste områdene av byen som oser 30-tallsstil. Å reise rundt omkring til fots eller i et kjøretøy er en fryd, det er det bare å slå fast med det samme.

Denne tilfredsheten blir bare større av det faktum at Hangar 13 har klart å gjenskape kjørefølelsen fra originalen. De har ikke tatt en Rockstar og gjort styringen enklere, men tvert imot bevart den tunge styringen fra originalen. Bilene her er tyngre enn du kanskje er vant til, men det byr på en unik utfordring. Dette bringer meg til ett av de mest minneverdige øyeblikkene fra originalen, nemlig kappløpet hvor torpedoformede racerbiler i beste 1930-tallsstil kjører rundt og rundt på en svært utrygg bane, hvor kjøreferdighetene dine virkelig får brynt seg. For de uinnvidde kan dette kappløpet være ødeleggende, særlig på høyere vanskelighetsgrader, og det tjener som en verdig test av din evne til å styre de tunge kjøretøyene.

Derimot er det annerledes når man utforsker til fots. Å gå rundt som Tommy har en tendens til å føles litt stivt, og som de to andre spillene i serien er bevegelser, skyting og dekning bare akseptable på det beste og forglemmelige på det verste. Både skuddvekslingene og snikesekvensene føles billige, men ikke så mye at man legger kontrollen apatisk fra seg. Her vandrer vi i stedet rundt omkring i «funksjonelt uten å være direkte imponerende»-land. Det er synd, ettersom Hangar 13 har gjenskapt alt i en ny spillmotor. Vi kan bare håpe på litt mer innovasjon på den fronten når spillet endelig er ute.

Mafia: Definitive Edition

Grafisk sett ser Mafia skarpt ut. Det er stort sett vakkert, men det har sine skavanker her og der, særlig i form av lavoppløste teksturer som man finner rundt omkring i verden (dette kan derimot være fordi versjonen jeg har spilt er litt gammel). På et generelt grunnlag er ansiktsanimasjonene utrolige, men det gjelder bare for rollefigurene som dukker opp i filmsekvensene. Innbyggerne i Lost Heaven lider tydeligvis av en eller annen ukjent sykdom, for de fremstår alle som fryktinngytende smilehoder uten særegne trekk. I tillegg opplevde jeg noen tilfeller av pikselerte flammer og noe møblement som var langt fra imponerende. Helhetlig sett er det grafiske detaljnivået både greit og til tider ganske pent, men basert på det jeg har spilt er det noen varsellamper som blinker og gjør meg bekymret.

Det som er vanskeligere å forklare og tilgi er den generelle tekniske tilstanden til spillet. Ja, versjonen jeg sitter med er kanskje litt elder, men for å oppsummere det hele er spillet ute om én måned. Det vil jeg si er ganske relevant, ettersom versjonen jeg hadde tilgjengelig for forhåndstitten sjelden startet uten problemer, og det var flere tilfeller av betydelig fall i bildeoppdateringen da spillet først fungerte. I et av de siste oppdragene endte jeg opp i en situasjon hvor Tommy ganske enkelt nektet å bevege seg, hvorpå jeg måtte begynne det hele på nytt. Dette resulterte i at oppdraget ikke ville starte i det hele tatt, og da var det bare å gi opp. For å understreke dette nok en gang kan dette være et problem som er forbeholdt den eldre versjonen av spillet som jeg fikk teste, men det kan like gjerne være et større og mer omfattende problem, så vær obs.

Mafia: Definitive Edition

Kanskje Hangar 13 burde viet mer oppmerksomhet til den blandede mottakelsen de har fått på de tidligere prosjektene sine, og deretter latt denne nyversjonen godgjøre seg noen måneder ekstra i ovnen. Mafia fortjener bedre enn en skuffende nyversjon av sitt beste kapittel, så fingrene mine er krysset hardt for at problemene jeg opplevde ikke vender tilbake når jeg setter meg ned med den endelige versjonen i september.

Mafia: Definitive Edition

Relaterte tekster



Loading next content


Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.