Mario & Luigi: Brothership

Da jeg spilte et par seksjoner av Mario & Luigi: Brothership for å dele mine første inntrykk i en forhåndsvisning for noen uker siden, kunne de ikke vært mer lovende. Jeg ble ærlig talt overrasket over den ekstra dybden i kampene, de friske situasjonene og smidigheten i opplevelsen, samtidig som de vakre tegneseriene fanget blikket mitt og, sammen med teksten, så ut til å beholde seriens karakteristiske humoristiske sans. Med alt dette på plass, lurte jeg bare på hvordan det ville bli i det lange løp - hvis det klarte å fenge og overraske grundig, ville vi snakke om den tredje Mario RPG-hiten på bare ett år, noe som ville være litt av en bragd.

Det er imidlertid akkurat der Mario & Luigi: Brothership svikter mest. Ironisk nok snakker det ellers så morsomme og muntre rollespillet om å knytte sammen en ødelagt verden, men klarer ikke å holde sine egne biter sammen. Og enda mer ironisk er det at noen av disse bitene føles arkaiske sammenlignet med de to andre Mario RPG-ene som er utgitt for Nintendo Switch det siste året, nemlig nyinnspillingene av det over 20 år gamle SNES Super Mario RPG og Gamecube Paper Mario: The Thousand Year Door.

Premisset i seg selv er interessant, for for å knytte sammen Concordia-verdenen må du navigere i strømmene i et stort hav, utforske de forskjellige havene på jakt etter de drivende øyene som en gang var en del av det samme kontinentet, for så å koble dem sammen igjen. På samme måte som i The Legend of Zelda: The Wind Waker har dette gitt designerne frihet til å skape vidt forskjellige øyer og temaer, samt mindre utfordringer i form av holmer og skjær. Samtidig gjør Shipshapes kjerneøy, som er et skip i bevegelse, de typiske aktivitetene i navverdenen noe mer unike.

Utførelsen av denne spill-loopen er imidlertid ikke like morsom. Tittelen tar seg god tid mellom de mer fengslende bitene, og det kan bli så monotont så ofte at det bare risikerer å sette deg helt av, til det punktet at du forlater spillet. Det er et av de tilfellene der du virkelig ønsker at det skal bli bedre, at det skal våkne opp og gi deg de gode tingene, men det skjer sjelden.

Jeg trodde først det handlet om min egen spillestil. At jeg burde ha hoppet over mange kamper i stedet for å utslette hvert eneste område i henhold til RPG-manualen min, fordi det føltes for enkelt og repetitivt. Brødrene mine var OP, jeg tapte ingen kamper, jeg hadde gjenstander å gi bort, og økonomien min virket ødelagt i overflod. Men så, rundt tjue timer senere, ble ting vanskeligere på en spesifikk lavafylt øy, og utfordringen ga mening i forhold til min daværende status, noe som fikk meg til å lure på balansen, tempoet og meningen med de tjue "innledende" timene.

Og igjen, når ting så dypere og mer engasjerende ut rundt en viss "sang om is og ild", fant Mario & Luigi: Brothership alltid en måte å ødelegge tempoet og interessen for ting på, ved å sende meg på en ny vandring eller ved å levere en kjedelig del. Sideoppdragene er spesielt kjedelige, og du må fullføre kjedelige ærend for ubelønnede premier. Og noen er midlertidige, noe som burde gi deg en viss følelse av at det haster, men snart nok vil du innse at de fungerer som et billig fyllstoff for at du skal backtracke til tidligere øyer igjen, og igjen, og så igjen.

Videre, og for å ta meg tilbake til sammenligningene med de gamle spillene, gjennomsyrer det utdaterte forslaget til disse oppdragene hovedspillet, noe jeg ikke hadde forventet nå til dags. Det er flere trege seksjoner som arkaisk spilldesign har skylden for. Noen av øyene føles som om de kommer fra 2000-tallet, med uklar veiledning, foreldet stealth, dumme dialogoppgaver eller ikke lar deg følge den logiske stien.

Det er imidlertid en god haug med høydepunkter som holdt meg seilende til tross for den generelle monotone følelsen. Kampene, i likhet med møtene med gruntene, blir repeterende, men får gradvis dybde og strategi ved hjelp av kamppluggene. I et av de bedre balanserte systemene i hele spillet lager du disse pluggene ved å bruke en samleobjekt du finner rundt om på øyene, og så utruster du dem i kamp for å få forskjellige ekstra effekter. De er fantasifulle, kombinerbare og morsomme i seg selv, og gir deg massevis av alternative bruksområder for angrep, forsvar, bonuser, kombinasjoner og mye mer. Noen ganger går du i kamp bare for å leke deg med pluggene og deres kombinerte effekter, for det er morsommere enn å slåss mot fiendene.

Animasjon og visuell finish er en annen stor grunn til å fortsette å åpne opp nye områder. Det sliter litt med frameraten når skjermene blir overfylte, og det tar litt tid å venne seg til at Mario og Luigi bare beveger seg i de åtte hovedretningene, men utseendet og bevegelsene til stort sett alt her (med tilfeldige fiender som er mye, mye bedre enn de tilfeldige innbyggerne i Concordia) gjør at det virkelig føles som en interaktiv tegnefilm.

Og det siste punktet er hvor mye du kommer til å elske Luigi. Det er ikke det at han har fått en mer fremtredende birolle, han er rett og slett stjernen i showet. Fra animasjonen når han går opp i nivå, til det faktum at han kommer opp med løsninger på ulike situasjoner til tross for at han er tungvint og søvnig, han er rett og slett for morsom og søt, og utviklerne har truffet personligheten hans som om dette var et Luigi's Mansion-spill.

Til slutt er utformingen av sjefene like bemerkelsesverdig. Luigi har også noe å gjøre med det på unike måter, og sammen med Bros. Attacks sørger de for noen av de mest spektakulære øyeblikkene.

Så nei, vi snakker ikke om et hat-trick av fantastiske Mario-rollespill i løpet av ett enkelt år. De nevnte nyinnspillingene er rett og slett bedre spill til tross for alderen, med mer engasjerende historier, bedre balanserte kamper og rett og slett bedre tempo. Mario & Luigi: Brothership mangler bare noe av magien, smaken og hemmelighetene disse spillene har, det drar seg betraktelig ut, og det blir litt for kjedelig litt for ofte. Når det er sagt, elsker barna det, det er godt å se tilbakekomsten til en serie mange trodde var død, og det legger grunnlaget for en ny gren som kan føles annerledes enn Paper -spillene fremover. Kampplugger, bossdesign, sjarmerende tegneserier og en fantastisk Luigi viser vei.