Mario Tennis Fever: Intenst, kaotisk og helt i Nintendos ånd

I forkant av Nintendos presentasjoner i den tyske hovedstaden var det Mario Tennis Fever som jeg var mest skeptisk til. Ikke fordi jeg forventet at det skulle være et dårlig spill på noen måte, men fordi ideen om å gjøre en så regissert sport som tennis om til et engasjerende partyspill virket fjernt for meg. Men Nintendo er Nintendo, og det ble raskt klart at jeg nok en gang hadde undervurdert selskapets kreative evner.

Til å begynne med er Mario Tennis Fever et veldig vakkert spill. Nintendo er som kjent verdensmester i å bruke sitt koselige, velkjente og fargerike design til å skape spillopplevelser som imponerer på det visuelle planet. Det kommer kanskje ikke som en overraskelse for noen at Mario Tennis Fever bare er det siste eksemplet på Nintendos lange tradisjon for å skjemme bort oss spillere med fargerikt øyegodteri, men det er likevel det første inntrykket som slår meg under presentasjonen.

Neste steg var å gå ut på tennisbanen for en rask introduksjon til de Nintendo-fiserte kjerneelementene i sporten, men før det var det på tide å velge en figur, og her ble jeg møtt av et solid galleri av klassiske ikoner. Det vanlige mannskapet, bestående av Mario, Luigi, Peach og Yoshi, var der, men mange andre figurer som Dry Bowser, Wiggler og Petey Piranha var også inkludert i oppstillingen, som besto av totalt 38 muntre tennisspillere. Også Baby Waluigi debuterer i Marios univers, og designet passer godt sammen med Nintendos andre unge figurer. Jeg ble spesielt glad for å se Paratroopa tilbake som en spillbar figur, ettersom han alltid var mitt førstevalg i Mario Kart Double Dash for Gamecube, men dessverre hadde han sittet på benken siden da. Alle figurene, som biler i Mario Kart, er gode til litt forskjellige ting, noen er avhengige av kraftige skudd, andre av fart, og noen er litt mer teknisk anlagt. Derfor er det viktig å velge en spiller som passer til din egen stil, både visuelt og mekanisk.

Selve sporten er ganske enkel, med et par forskjellige slag som man må huske. Den grunnleggende manøveren er en ukomplisert prosedyre som lar meg kontrollere ballens retning over nettet, mens jeg ved å holde en knapp nede ofrer bevegeligheten for et kraftigere slag med racketen. Dobbeltklikk på kontrolleren utfører en tredje type slag, og under spesielle omstendigheter er det også mulig å briljere med en elegant smash. Med en velrettet tennisball er det også mulig å slå ut motstanderen og vinne runden med makt.

Det er ikke bare ren tennis som tilbys, for Nintendo har naturligvis funnet en måte å bake inn en haug med superkrefter i miksen også. Før hver kamp får jeg velge mellom en mengde forskjellige racketer, som alle har en innebygd spesialegenskap. I løpet av den drøye timen jeg tilbrakte med Mario Tennis Fever, fikk jeg bare mulighet til å teste noen få av disse, men det grunnleggende konseptet er at jeg i løpet av kampene fylte en spesiell måler som gjorde det mulig for meg å utføre racketens signaturskudd mellom rundene. Det fantes mange ulike varianter, blant annet et ildangrep som satte motstanderens side av banen i brann, en spøkelsesmanøver som gjorde meg usynlig en kort stund, en kloningsevne som skapte en kopi av karakteren min, og en gjørmekraft som oversvømte deler av banen med gjørme som det var vanskelig for en tennisball å sprette på.

Da det grunnleggende var unnagjort, ble jeg paret sammen med en skribent fra Hellas for et par runder med ærlig Nintendo-tennis. Til å begynne med ga jeg motstanderen min en ganske god kamp, og til tider følte jeg meg til og med litt stolt over hvor dyktig jeg hadde blitt på så kort tid, men det ble snart tydelig at min motstanders læringskurve var bedre enn min egen, og til slutt var det jeg som måtte gratulere ham med seieren. Selv om jeg bare skrapte i overflaten, ante jeg en større teknisk dybde enn Mario Tennis Fevers lett tilgjengelige ytre skulle tilsi. Det blir spennende å lære mer om det i fremtiden. Etter den første kampen ble vi paret sammen med to norske influencere og spilte en doublekamp der min tidligere motstander ble en uvurderlig alliert. Det var både morsomt og kaotisk å løpe rundt på banen, med totalt fire mulige superkrefter i spill samtidig, og prøve å koordinere angrep og motangrep på en måte som fungerte. Men til slutt gikk min nye greske venn og jeg seirende ut av kampen.

På slutten av presentasjonen kom Nintendo med en siste vri og introduserte oss fire for en ny modus der tennisballen var byttet ut med en haug med ballonger som måtte knuses mot hverandre for å slite ned motstanderlagets helsemåler. Intenst, kaotisk og helt i Nintendos ånd. Så var vi ferdige med Mario Tennis Fever, og inntrykket jeg tar med meg er at det er et partyspill med stort potensiale for mange vanvittige sammenstøt i sofaen. Hva den komplette opplevelsen har å by på, får vi se 12. februar.